Fredag 3. juni 2022
American Source Music lander på Rockefeller
Søstrene Lovell i Nashvillske Larkin Poe har på kort tid blitt bluesrockens nye yndlinger, og den første fredagen i juni sto de på scenen på Rockefeller for en nær utsolgt sal.
På Skandinavia-delen av turnéen hadde de med den amerikanske singer-songwriteren Ryan McMullan som oppvarmer, som undertegnede ikke kan skryte på seg noen tidligere kjennskap til. Han hadde ikke med seg band, men ble assistert av en fyr som vekslet mellom akustisk gitar og keyboards. Denne halvtimen eller så var vel helt OK. McMullan er slett ingen dårlig låtskriver, men litt anonymt var det nok. Heller ikke denne gangen oppdager jeg rockens redningsmann mens jeg skriver for Blezt.
Nuvel. Larkin Poe er, om ikke redningskvinner, så i hvert fall et friskt pust innen moderne country- og bluesrock. Det er vel omtrent like mye blues og country i denne lapskausen, så la oss bare kalle det roots. Hvis jeg ikke husker veldig feil fra Notodden for tre år siden, refererte Rebecca til stilen deres som «American Source Music». Tidlig i deres karriere hadde faktisk søstrene et samarbeide med vår egen Thom Hell og siden debuten på egen hånd i 2014, Kin, har det kommet et knippe småpene album der Self Made Man fra 2020 er det siste hvis vi ser bort fra et minialbum i fjor i samarbeid med noen som kaller seg Nu Deco Ensemble. Personlig foretrekker jeg imidlertid Larkin Poe live, og ikke først og fremst fordi de er pene å se på.
Heves mange hakk live
Hvilket bringer oss til kveldens konsert som åpnet med «She’s A Self Made Man» som 2020-albumet også gjør. På scenen er søstrene backet opp av en bassist og en trommis. Søster Rebecca tar seg av det meste av vokalen samt at hun spiller gitar. Megan spiller lap steel gitar som hun har rundt halsen konserten gjennom, og sang vel lead på en låt. En stund trodde jeg også det var en knapt hørbar tredje gitarist som gjemte seg bak sceneteppet, men det viste seg å være en roadie som sto og stemte Rebeccas gitarer.
«Keep Diggin'» fra samme album fulgte så før damene skrudde klokka noen få år tilbake med «Trouble In Mind» og «Bleach Blonde Bottle Blues». Son House’s «Preachin’ Blues» ble introdusert av Rebecca med en historie om at de oppdaget opphavsmannen som svært unge, og at det var han som pekte dem i retning av bluesen.
Låtene heves mange hakk live, der de ofte kan bli litt for «pusete» på plateinnspillingene.
Det skulle bli en trivelig konsert. Som jeg har vært inne på er Larkin Poe langt å foretrekke som liveband i forhold til på plate. Låtene heves mange hakk, der de ofte kan bli litt for «pusete» på plateinnspillingene. Innimellom deres egne låter kom flere coverversjoner. Blant annet skulle vi innom Allman Brothers Band med en snutt av «Blue Sky» fra Eat A Peach. Og gospelstandarden «John The Revelator», som er gjort av gud og hvermann (og Gov’t Mule), ble framført i en flott versjon.
Skreddersydd for radiospilling
Søstrene Lovell fortsatte med egne låter fra de fleste av sine album ut konserten. Og de har mye bra å ta av. Vi fikk låter som «Summertime Sunset», «Mad As A Hatter», «Black Echo» og flere før de avsluttet med «Wanted Woman – AC/DC», en morsom låt der de begynner å «namechecke» AC/DC-låter mot slutten.
Vi fikk et ekstranummer, en ektefølt versjon av Robert Johnsons «Come On In My Kitchen». Søstrene Lovell kan sin blues; det er det ingen tvil om.
Men det er en tendens som har blitt tydligere de siste årene. Blues- og countryartister gir ut plater som er skreddersydd for radiospilling (finnes det radio lenger?), men er mye bedre live. Larkin Poe er helt klart blant disse, sammen med bl.a. Rebeccas ektemann Tyler Bryant.
Så det er live man skal høre Larkin Poe! Møt opp neste gang de turnerer Furet Værbitt, barn.
Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen
