Fredag 27. mai 2022
The South shall rise again!
Drive-By Truckers er et viktig band i og med at de var sterkt toneangivende med å oppdatere sørstatsrocken på tidlig 2000-tall. Nå sitter kanskje Blackberry Smoke i akkurat DET førersetet, men trucker’ne er fortsatt aktive, og på denne siste fredagen i mai gjestet de Rockefeller i Oslo.
For meg personlig knyttet det seg faktisk større spenning til kveldens oppvarmer enn hovedartisten. Drive-By Truckers har jeg sett noen ganger før, men Jerry Joseph er ikke så ofte å se i Europa. Jeg har en del CD-er med ham, og han er en meget habil singer/songwriter som aldri har fått det store gjennombruddet. Jeg hadde håpet han hadde stilt med fullt band fra starten av, men han kom på scenen alene med kassegitar. Og en baseball-cap han kastet omtrent midt i første låt.
Jeg skal ikke si så mye om låtene Joseph spilte. Det er nokså lenge siden jeg har hørt på de CD-ene jeg har med ham, og kan ikke si jeg dro kjensel på de første låtene han spilte. Men han framstod sympatisk med god humor og låtene han spilte var alle gode.
Etter fem-seks låter kom Drive-By-medlemmene Patterson Hood (gitar) og Jay Gonzales (keyboards) på scenen for å fylle ut soundet. På de to siste låtene, «Dead Confederate» og «San Acacia» kom også resten av Drive-By Truckers inn for å backe opp Jerry, og han avsluttet sitt oppvarmingssett med fullt band.
Forfriskende sørstatsband
De behøvde jo ikke ha gått av scenen, men vi fikk en halvtimes pause før trucker’ne entret scenen igjen. Det gjorde de med «Billy Ringo in the Dark» fra deres ferskeste album Welcome 2 Club XIII som faktisk ikke kommer ut før førstkommende fredag når dette skrives. «Slow Ride Argument» er også fra et av deres nyere album, The Unraveling.
Drive-By Truckers er noe så forfriskende som et sørstatsband som ikke veiver med skytevåpen og forfekter erkekonservative holdninger. «Thoughts And Prayers» handler om masseskytinger som USA stadig vekk opplever. Vokalist og gitarist Patterson Hood holdt en følelsesladd tirade om den nylige skyteepisoden ved en barneskole i Texas der 19 barn og to lærere ble drept (faktisk var kommentaren over noe urettferdig da Lynyrd Skynyrds «Saturday Night Special» vel er kritisk til uvettig bruk av skytevåpen òg).
Der flere av disse låtene har et tydelig country-preg på plate, forsvinner dette i stor grad live. Drive-By Truckers er et rockeband, må vite!
Hood og gitar-/vokalpartner Mike Cooley sang nokså nøyaktig annenhver låt. Og hadde vel skrevet de låtene de selv sang. Jeg må si at jeg foretrekker Hoods vokal da stemmen hans er ruere og mer rocka. Cooleys stemme er lysere og blir lett litt hvinete, særlig når han prøver å nå høyere registre.
Etter «Ramon Casiano» skulle bandet konsentrere seg om eldre materiale som «Puttin’ People On The Moon», «The Living Bubba» og «Marry Me» i noen låter. Der flere av disse låtene har et tydelig country-preg på plate, forsvinner dette i stor grad live. Drive-By Truckers er et rockeband, må vite!
Trivelige timer
Jeg skal ikke sverge på at de spilte minst én låt fra samtlige av sine album, men repertoaret var forholdsvis jevnt fordelt over hele produksjonen. Som naturlig er, kom flere virkelig gamle låter mot slutten, selv om også den kommende skiva ble representert med et par låter i siste halvpart.
Drive-By Truckers er vel ikke akkurat noen store sjarmtroll på scenen. Bandet er vel strengt tatt Hood og Cooley med backingmusikere. Bassisten Matt (ikke Mike) Patton må være bransjens bredest smilende mann, og hadde dessuten stjålet parykken til Neil Young fra rundt 1966-67. Jay Gonzales vekslet mellom å spille gitar og keyboards. Og den skjeggete trommeslageren Brad Morgan leverte det han var betalt for å gjøre.
Bandets kanskje største og mest kjente utgivelse, Southern Rock Opera, ble faktisk tilgodesett med hele fire låter helt til slutt. Dette er et dobbelt konseptalbum om Lynyrd Skynyrds liv og karriere (og død). «Women Without Whiskey», «Let There Be Rock» (ikke AC/DC-låta, men bl.a. OM den) og «Zip City» sørget for god stemning før konserten ble avsluttet med «Angels And Fuselage» med sitt «scared shitless»-refreng.
Det ble ingen ekstranumre. Men etter mer enn 20 låter var vi i grunnen fornøyde. Da lyset kom på registrerte jeg ingen som buet. Drive-By Truckers hadde tross alt gitt oss et par trivelige timer av sine liv.
Av Dag Rossing
Foto Daniel Låstad
