Torsdag 1. desember 2022
Eksklusiv klubbkonsert
Kari Bremnes avslutter høstens klubbturné på et fullsatt Rockefeller.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
Denne høsten er Kari Bremnes ute på en eksklusiv klubbturné. Hun spiller ofte for et sittende publikum, men ønsket denne gang å finne tilbake til den energien som mindre saler med stående publikum kan gi. Den første konserten hun noensinne spilte i Oslo var på Rockefeller, kanskje den mest legendariske av norske klubber, ifølge henne selv, så hva passer vel bedre enn å avslutte turneen i nettopp Oslos storstue? Ettersom hun vanligvis ikke har problemer med å selge ut Sentrum Scene, er det et fullsatt Rockefeller som ønsker den 65-årige nordlendingen velkommen til hovedstaden.
Kari Bremnes entrer scenen og starter med å fortelle hvor stas det er å spille på Rockefeller igjen. «Dere var bare 11 år sist jeg spilte på Rockefeller,» sier hun. Noe som unektelig ikke kan stemme, skal vi dømme etter gjennomsnittsalderen i salen.
«For et par uker siden var det en rakett som traff Polen, og det var hastemøter i viktige organer, og man hadde følelsen av at dette var hakket før tredje verdenskrig. Det var ikke det, men av og til er det et sånt millisekund unna,» forteller Bremnes som en introduksjon til åpningslåta «Det kunne skjedd», som skaper en rørende start på aftenen. Til jubel fra publikum fortsetter hun med den noe mer uptempo «Like før dagen går ned».
Bremnes har med seg fire musikere på scenen, på gitar, bass trommer og keyboard. For Kari Bremnes er ikke en visesanger av typen som kun stiller med en akustisk gitar. Dette er visepop med mye elektroniske innslag. Bremnes er flink til å følge med i tiden hva gjelder lydbilde.
Inspirerende turer
«Et av høydepunktene i min barndoms radioopplevelse var Ønskekonserten,» forteller Bremnes. «Du kan si det var noe for enhver smak. Eller så var det ikke det. I det hele tatt faktisk. Noen highlights fra min barndom var ‘Gryta hennar mor’, ‘O store Gud’ og ‘Bamsens fødselsdag’. Det var et slags lydspor til det å vokse opp som liten pike.»
Hun forteller at etter hvert som hun ble større kom det annen musikk inn i huset, som Bob Dylan, Joni Mitchell, Frank Zappa, Cohen og Led Zeppelin. Men hun trodde aldri at det gikk an å skrive egne sanger. «Disse damene som vokser opp i dag lurer ikke på det i det hele tatt. Og takk for det,» sier hun og introduserer «Københavnerkneipe» som den første sangen hun skrev etter en sommer i København.
«Det er et paradoks at livets aller største gåte er døden.»
Etter «Heile mett hjerte» forteller Bremnes vittig at hun tok en taxi til Rockefeller, hvor taxisjåføren spurte hvem som hadde konsert. «Det er jeg som har konsert på Rockefeller,» hadde hun svart.
Videre forteller hun om en annen taxisjåfør hun møtte en gang, som fortalte henne en historie om sin store kjærlighet. En som foreldrene ikke ville at han skulle være sammen med, de tok henne med seg og flyttet til et annet land. Han kom aldri til å få se henne igjen. Denne historien danner bakteppet til låta «Egentlig en danser». Refrenget her blir ekstra melankolsk når vi nettopp har fått høre hele historien.
Livets gåte
Til tross for suggererende rytmer i «Kanskje», er det deler av publikum som mister litt fokus når vi kommer til denne låta av nyere dato. Kanskje er den ikke like kjent for alle. Det er derimot den lekne og eksotiske «Mann på rommet», som skjerper folks fokus igjen.
«Det er et paradoks at livets aller største gåte er døden. Det er ingen som har løst den gåten ennå, det er ingen som vet hvor vi faktisk blir av når vi forlater dette livet,» sier Bremnes mer alvorlig.
Hun forteller at etter hvert som hun har levd noen år så har hun mistet en del folk, og at hun i begravelser ofte tenker at vi ikke må spare på de ordene vi sier i begravelsen, til det er for sent. «Folk må få høre dem. Det er all grunn til å si dem til hverandre mens vi har hverandre,» sier hun.
«Det er utrolig hvor lenge et menneske kan vare, etter jordisk utløpsdato. Det er folk man kan ha med seg hele resten av sitt liv likevel,» fortsetter hun før «Når du går», en låt som er dedisert til faren hennes som hun mistet for fire år siden.
Politisk appell
«Glem ikkje» byr på en tøff rytme, som tidvis sender tankene til Leonard Cohen. Stemningsfull koring fra keyboardist Bengt Hanssen gjør «Sangen om fyret ved Tornehamn» ekstra stemningsfull. Han har en flott stemme, og gir låta nesten et samisk preg. Under «Skrik» stjeler også resten av bandet spotlighten, og et noe plagsomt strobelys, mens Bremnes forlater scenen et øyeblikk.
At hun fra en over 40 år lang karriere spiller flest låter fra sine to nyeste plater viser hvordan hun stadig evner å holde seg relevant, og ikke akter å bare leve på gamle meritter.
«Livet e en sang vi ikkje kan» synger Bremnes under vakre «Nytt imellom oss». Så vakker er den faktisk at en sjel i salen roper «Vi elsker deg,» hvorpå Bremnes svarer med «I like måte» og blir overdøvet av jubel. «Nå skulle jeg jo snakke om veldig alvorlige ting,» fleiper hun og skifter tema over i politikkens verden.
«Når vi ser på Europa nå, så er det noe med lederskapet som skurrer litt. Det er flere eksempler på ufattelig dårlig lederskap rundt omkring. Det er jo ikke sånn at et land nødvendigvis får det lederskapet det har fortjent, men vi har i hvert fall ikke fortjent noe annet hvis vi er et demokrati og faktisk kan velge selv. Da er det interessant at Trump nå stiller til valg igjen. Til lykke på reisen, sier jeg. Det er viktig å ha tunga rett i munnen, og stemme på folk som har gode intensjoner og hensikter, og ikke bare sånne tykkhuda, kyniske maktfolk, som sender folk ut i krigen,» er dagens appell fra Kari Bremnes, før hun synger «Det e min sønn», som handler om nettopp det.
Stadig relevant
«Tusen, tusen takk for at dere var akkurat som dere var,» oppsummerer Bremnes før hun runder av kvelden med «Finn veien, engel», som hun forklarer er skrevet etter 11. september 2001 da verden trengte litt håp.
Etter en pause på bakrommet, akkompagnert av trampeklapp fra salen, kommer hun ut igjen og serverer den låta som de fleste antakelig venter på, «E du nord». Det er vel ingen i salen som ikke kan denne nyere klassikeren fra Og så kom resten av livet (2012). Det er dette albumet og den foreløpig siste fullengderen Det vi har (2017) som blir viet mest oppmerksomhet i dag. At hun fra en over 40 år lang karriere spiller flest låter fra sine to nyeste plater viser hvordan hun stadig evner å holde seg relevant, og ikke akter å bare leve på gamle meritter.
En noe funky «Mitt hjerte hamrer og hamrer» setter punktum for kvelden, og helt til siste tone er er det tydelig at Bremnes koser seg på scenen, med bandet i ryggen og publikum i front. Publikum storkoser seg også. De klarer attpåtil å vise respekt for det som skjer på scenen, selv midt i julebordsesongen.
Settliste
- Det kunne skjedd
- Like før dagen går ned
- Københavnerkneipe
- Heile mett hjerte
- Egentlig en danser
- Kanskje
- Mann på rommet
- Når du går
- Glem ikkje
- Sangen om fyret ved Tornehamn
- Skrik
- Nytt imellom oss
- Det e min sønn
- Finn veien, engel
Encore: - E du nord
- Mitt hjerte hamrer og hamrer
