Søndag 9. april 2023
Inferno 2023 ble rundet av med band som Urgehal, Afsky, Crowbar, Uada, Abbath og Elder.
Av Monica Holmen & Adrian Øien
Foto Arash Taheri & Boris Danielsen
Urgehal
Afsky
Helt siden det ble annonsert, var Afsky en av de soleklare favorittene på årets Inferno. Afsky er soloprosjektet til tidligere vokalist i Solbrud, og etter førstnevntes konsert på Blå i desember 2021, har et gjensyn vært etterlengtet.
Afsky er ikke så ulikt Solbrud; vi snakker atmosfærisk, men blytungt. Opplevelsen av Afsky kan beskrives som å møte et godstog av L-Y-D, som ved impact på magisk vis transformeres til et omsluttende teppe av lyd.
Sjelden oppleves lyd så fysisk som med Afsky, og det kjennes ubeskrivelig godt å stå midt i stormens øye.
Det er mollstemt og påtagelig emosjonelt, der store følelser som sinne, sorg og desperasjon kommer til uttrykk i en tornado av lyd – i et konstant spenn mellom blastbeats som på hastig vis underbygger desperasjonen i vokalen på den ene siden, og seigere melodiøse partier om bølger seg framover på den andre siden. En sår og skrikende vokal bærer bud om akutte forhold. Legg til trommearrangement med den typiske illevarslende hule, dumpe sounden, et giftig grønt scenelys, og opplevelsen av tragedie, død og fordervelse blir desto mer påtrengende.
Sjelden oppleves lyd så fysisk som med Afsky, og det kjennes ubeskrivelig godt å stå midt i stormens øye.
9.5/10 | Monica Holmen
Crowbar
Uada
I en lineup proppet med forutsigbare navn, står søndagens konsert med Uada igjen som et av de absolutte høydepunktene, og noe som skiller seg ut i mengden. Kort oppsummert står denne konserten igjen som fengslende bra.
Lydbildet tok kvelertak fra første anslag på trommene, og holdt en stakkar fast gjennom den altfor korte tilmålte timen. Dette var hypnotiserende magisk, hardt og godt. Enkelt sagt kan Uada beskrives som «melodisk svartmetall», men i denne salige blanding av subsjangere kommer referanser til mer enn én sjanger til lyd. Smektende riff som kiler øregangene hinter like mye om svartmetallens melodiske muligheter som energisk powermetall, og temposkifter speiler en viss progressiv tilnærming til det hele.
Lydbildet tok kvelertak fra første anslag på trommene, og holdt en stakkar fast gjennom den altfor korte tilmålte timen.
Lyset fortjener dessuten en egen kommentar. I samtaler med fotografer på Inferno er frustrasjon over rødt, blått eller knapt noe lys i det hele tatt, en gjenganger. Med backlight så kraftig at publikum nesten ble blendet og bandet ikke framsto som annet enn svarte silhuetter (selvsagt indendert, og et inntrykk som bygget opp under mystikken) var neppe Uada stort bedre.
Samtidig var det forfriskende å oppleve en svartmetallkonsert der lyset så til de grader spilte opp under lydbildet, i hvordan lyset bidro til å visualisere lyden, men aller mest lyset bidro til en desto mer intens konsertopplevelse. Sjelden vare, som etterlot en stakkar med stjerner i øynene – metaforisk, men også reelt; det var faktisk vanskelig å se en liten stund etter endt gig.
9.5/10 | Monica Holmen
Abbath
Abbath ble for min del årets avslutning på Inferno, men dessverre må det sies at det var en tanke antiklimatisk. Abbath har masse fantastisk studiomateriale, både med Immortal og solo, i tillegg til at han alltid har levert da jeg har sett han før. Denne gangen var det noe som manglet.
Teknisk sett gikk det greit etter det jeg fikk med meg, men hele stemningen var ganske død? Spesielt første halvdel av showet, men i siste halvdel kom publikum i gang med moshpits. Abbath selv var i grei form, det samme med bandet, men det bare manglet noe jeg ikke klarer helt å sette fingeren på. Dog veldig kult med flammespruting fra mannen selv.
PS: Shoutout til alle fotografene som prøvde å ta bilder gjennom den tjukke røyken som dekket 90% av scenen hele showet.
4/10 | Adrian Øien
Elder
Årets avsluttende konsert var kanskje litt uventet for mange, men jeg tør påstå desto mer passende etter fire (tre, for undertegnedes del) intense dager med musikk, ståing og tråkking, venting i flaskehalsen mellom Rockefeller og John Dee.
Sidespor: Det er et gjengs inntrykk at Inferno selger flere billetter enn før, for mange kanskje, for det var da aldri så mye kø og stillstand i trappa mellom Rockefeller og John Dee i «gamle dager»?
Trengsel til siden. Etter teatralske show fra metallnestorer som Watain, hvor liksminke, skitt, nagler utgjorde de liksom-skrekkinngytende kostymene, og der scenen var omgjort til et alter med oppned-kors, fakler og hodeskaller, var det godt med en totalt nedstrippet og en – sammenlignet med resten av festivalen – godt opplyst scene inntatt av kun musikere og instrumenter, og kun et sceneteppe i bakgrunnen. Musikken kommer i fokus og får skinne helt i fred. Ikke slik å misforstå da at sceneshow er negativt, det gir bare et annet fokus.
Etter dager og kvelder med nagler og piggtråd, blastbeats og dobbelpedaler, distortion og dissonans, skrik og growling, blir Elder for bomull og sukkerspinn å regne.
Sortert under stoner/doom/prog skilte Elder seg ut i mengden. Etter dager og kvelder med nagler og piggtråd, blastbeats og dobbelpedaler, distortion og dissonans, skrik og growling, blir Elder for bomull og sukkerspinn å regne.
Seige låter som «Catastis», «Lore» og «Halcyon», som alle er opp mot kvarteret lange, sørget for en meditativ virkelighetsflukt, som jeg vil tro noen og enhver kan kjenne behov for etter fire dagers piggtrådmørke.
Der store deler av øvrig lineup tok publikum ned i mørke kjellere, ritualistiske rom og trolske hulderskoger, slepte Elder oss ut i ytre rom og sørget for en noe mykere avslutning på enda en svartmalt påske.
8/10 | Monica Holmen
