Lørdag 8. april 2023
På dag 3 av Inferno 2023 fikk vi med oss Vemod, Sakis Tolis, Arcturus, Svalbard, Nile og Watain.
Av Monica Holmen & Adrian Øien
Foto Arash Taheri & Boris Danielsen
Vemod
Lørdagen åpnet med det som enkelt kan argumenteres for å være blant årets høydepunkter, og et nytt bekjentskap som nå har funnet sin plass i lyttekatalogen min. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves heter det – et munnhell som er beskrivende for Vemods massive lydbilder som sakte bygger seg opp fra det forsiktige og repeterende til forløsende crescendoer. Det er noe insisterende, nesten trassig, over det hele, der et introvert og statisk band forholder seg i ro på scenen – i sterk kontrast til det etter hvert stormende lydbildet de maner fram.
Vemod bringer til bords sjeldent maleriske og visuelle lydlandskap pakket inn i mørk, eterisk og ambient svartmetall.
En ganske så distinkt vokal med potensial til å hjemsøke noen og enhver, settes opp mot en blanding av en primitiv sound og oppbyggende repetisjoner av suggererende rytmer – og det hele kan vanskelig beskrives som noe annet enn omsluttende og hypnotisk.
Vemod bringer til bords sjeldent maleriske og visuelle lydlandskap pakket inn i mørk, eterisk og ambient svartmetall. En tålmodighetsprøve vil kanskje noen med rynket nese si, mens vi andre lar oss omslutte av relativt ukompliserte partier i lange strekk som har udiskutabelt meditative kvaliteter.
8/10 | Monica Holmen
Sakis Tolis
Jeg er svært stor fan av Rotting Christ og så veldig frem til å se Sakis Tolis fremføre solomaterialet sitt, spesielt da jeg fikk vite at dette var den første konserten hans.
Sakis har vært i black metal-verdenen i nesten 40 år, og jeg er svært imponert over solomaterialet hans. Han har fått med seg et talentfullt band til å fremføre de tunge og melodiske låtene, mens han selv stiller like sterkt som alltid med sin ikoniske stemme. Litt voksesmerter i starten, som er helt forståelig når det er første fremføring av disse låtene, men både Sakis og bandet kom fort inn i rytmen.
Med låter som går litt inn i hverandre så mangler de det lille ekstra som ville holdt mer på folks oppmerksomhet.
Mye av musikken høres litt likt ut, som gjør det litt vanskelig å skille mellom låtene. Uansett så er de melodiske og groovy riffene deilige å høre på, mens stemmen til Sakis er i toppform og bare til å smile av. Solomaterialet hans er en tanke mer rockorientert, men mangler likevel ikke det heavy trykket han er kjent for.
Jeg syntes dette var en utrolig kul booking av Inferno, det var en stor ære å være blant de første til å høre dette live. Sakis og bandet opptrer svært bra, men med låter som går litt inn i hverandre så mangler de det lille ekstra som ville holdt mer på folks oppmerksomhet. Uansett, utrolig moro å se Sakis Tolis live utenom Rotting Christ og jeg ser frem til mer solomateriale fra denne legenden.
7.5/10 | Adrian Øien
Arcturus
Svalbard
Med evig trengsel og kø mellom John Dee og Rockefeller (har festivalledelsen solgt for mange billetter?) er man tvunget til å velge hvor man vil være. Rockefeller har en lei tendens til å trekke det lengste strået, med den konsekvensen at mye bra dessverre glipper. I år var Svalbard ett av to band undertegnende prioriterte å se på John Dee.
Under merkelappen post-hardcore representerer Svalbard om ikke noe vilt nyskapende, så i hvert fall noe litt annet i Inferno-miksen. Svalbard føyer seg inn i rekken av nyere band som med røtter i (svart)metaller forfekter eksplosive lydbilder der blastbeats og stakkato rytmevekslinger komplimenteres av virvlende arrangementer, i salig blanding med de typiske marsjtaktene man så ofte finner i postrocken.
Et buldrende metallkomp brekkes tidvis opp av partier som nesten kan beskrives som popete, og bidrar til en energisk fremførelse og stemning.
Growling et sted mellom desperasjon og aggresjon bygger opp under en opplevelse av noe akutt, og det er også i growlingen at vokalist Serena Cherry er best. Den rene vokalen er ikke så ren som den kunne ha vært, og tilføyer lite til helheten.
Et buldrende metallkomp brekkes tidvis opp av partier som nesten kan beskrives som popete, og bidrar til en energisk fremførelse og stemning, og det er et storfornøyd publikum som fyller John Dee til randen tidlig lørdag kveld.
Et apropos som også er verd å nevne er den lille anekdoten Serena Cherrys kom med underveis, der hun begeistret fortalte at hun i mange år har vært på Inferno som publikummer, og nå – endelig – står på scenen selv.
7/10 | Monica Holmen
Nile
Watain
Personlig har jeg dessverre ikke fått sett Watain live før nå, men det var vel verdt ventetiden og alt av forventninger ble oppfylt. Scenen var helt rød, dekket i kjettinger, hodeskaller, knokler og fakler. Bandet kom ut i råtne skinnjakker og nagler fra topp til tå, og fra første tone var dette et djevelsk og intenst show av en annen verden.
Erik Danielsson som står bak vokalen var i toppform, og gikk gjennom settlisten med energi og entusiasme. De åpnet showet brutalt med «Ecstasies of Night Infinite» som umiddelbart satte tonen for kvelden. Publikum var umiddelbart fengslet av den skumle atmosfæren og rå intensiteten i musikken.
Showet fortsatte med «Legions of the Black Light» og «Reaping Death», i tillegg til kveldens høydepunkt «The Howling”. Bandets brutale fremføring blandet med deres helt fantastiske sceneoppsett skapte kanskje det mest typiske black metal-showet man kan se for seg, men samtidig uten å bli corny.
Fra første tone var dette et djevelsk og intenst show av en annen verden.
Bandet spilte deretter «Sworn to the Dark», fulgt av den episke «Serimosa». Hver sang ble fremført med lidenskap og presisjon, med Danielssons rockestjerne-energi som går perfekt sammen med tempoet til låtene.
Energinivået i showet fortsatte å bygge seg opp da Watain spilte «Devil’s Blood» og «Total Funeral». Bandets signaturlyd av melodiske og aggressive riff er bare en fryd å høre, spesielt mens Danielsson kaster hesteblod på publikum. Stor shoutout til de flinke vaktene som måtte vaske gulvet midt under konserten.
Bandets intense energi og lidenskap for sitt håndverk var tydelig gjennom hele showet, og stemningen var til å ta og føle på. Dette er hva black metal er, og dette er hva Inferno er.
Kort oppsummert; Kan Watain spille på Inferno hvert år?
10/10 | Adrian Øien
