In Flames er aktuelle med sitt nye album Foregone. «Vi synes selv at vi har lagd en dritbra skive,» sier frontfigur Anders Fridén.
Av Knut Egil Aure Nilsen
Livefoto Terje Dokken & Arash Taheri
Gøteborg-bandet In Flames er straks klare med sitt fjortende studioalbum. Det er altså litt av en katalog svenskene er i ferd med å bygge opp. Vi tok en prat med vokalist og frontmann Anders Fridén, som fortalte velvillig om arbeidet med plata, et intensivt 2022 og den svært merkelige tiden vi lever i.
– Hvordan føles det nå nøyaktig to uker før plata er ute? Er dere fornøyde med produktet? Spente på mottakelsen?
– Vi er veldig spente. Nå får folk endelig høre hva vi har gjort, og vi håper selvfølgelig at folk liker det. Dette er ikke noe man kan gjøre noe med, men vi synes selv at vi har lagd en dritbra skive!
– Jeg er så heldig at jeg har hørt på albumet allerede, og det virker for meg som dette er det mest heavy dere har gjort på lenge. Den låter også mer som “retro” In Flames, har det vært bevisst fra deres side?
– Det er nok flere faktorer som påvirker det. Da vi skulle begynne på skiva tenkte vi mye på produksjonen. Vi skriver nok fremdeles på samme måte, men sluttproduktet har endt opp med å bli annerledes. Likevel ville vi ha en mer gitardrevet sound, vi ville ha mer bass og så videre. I tillegg var miksingen veldig viktig for oss. Vi har også blitt påvirket av andre ting, blant annet at det kom en pandemi i midten. Det er jeg og Björn [Gelotte, gitar] som skriver og arrangerer alt, men vi ville ikke sitte i hvert vårt rom og sende filer frem og tilbake. Derfor var det en helt nydelig følelse å møte bandet igjen og være i det miljøet. Likevel tenkte vi ikke særlig mye på om det var gammelt eller nytt, det viktige for oss er å skrive bra In Flames-låter.
Balansert album
– Er det sånn at veien blir til mens man går, som det heter på norsk. Starter dere med en idé også utvikler det seg underveis?
– Både ja og nei. Jeg har en intensjon om hvor materialet skal gå, men det må kunne tilpasses til hvor man er på vei. Man vil gi sine egne følelser til verket og man vil gi visse følelser til de som hører på albumet. Ofte blir ikke din første tanke den du ender opp med å gå for. Samtidig er ikke vi et band som skriver førti låter og velger ut de tolv beste; vi skriver et album i sin helhet. Alt på albumet må passe sammen dynamisk og vi kjenner ofte på en følelse av at vi mangler noe. Det skal være en balanse i alt, akkurat som med en tale eller en matrett.
– Dette er første album med gitarist Chris Broderick. Hva bidrar han med? Han har jo blant annet en sinnssyk solo på “Meet Your Maker.”
– Han har ikke skrevet noe, utenom en del soloer. Selve komposisjonen er det fremdeles jeg og Björn som står for. Likevel bidrar alle med sin ekspertise og alle i bandet er sykt dyktige på det de gjør. Chris har dog bidratt med så mye mer, sammen med Tanner [Wayne, trommer] og Bryce [Paul, bass]. De er fantastiske mennesker å være rundt og vi har det utrolig gøy når vi er ute og spiller. Det er klart at når man da skal spille inn musikk så er dynamikken i gruppen enormt viktig. Nå har Bryce vært med i seks år, Tanner i fem år og Chris har vært med i fire år, ettersom han var med å turnere med “I, The Mask” fra starten av. Om vi kan holde denne line-upen så ser jeg allerede fram til å skrive neste skive. Den følelsen som er i gruppa nå er jævlig bra.
– Så det er mer den dynamikken i bandet som de som ikke skriver musikken bidrar med?
– Ja, men det skal på ingen måte undervurderes! De bidrar med sin ekspertise og stabilitet i gruppa. Chris er en jævlig fin fyr som vi har kjent veldig lenge. Vi traff han mye på turné da han var med i Jag Panzer, og senere da han var med i Nevermore og selvfølgelig også Megadeth.
En gal, gal verden
– Nå har dere allerede spilt noen låter fra det kommende albumet, men er det noen andre låter fra denne plata som du tenker hadde passa godt inn i et liveformat og som du vil ta med videre inn i setlistene deres?
– Før eller senere håper jeg at vi kan spille alle, men selvsagt ikke på en gang. Når vi skriver låter så tenker vi ofte på hvordan det kommer til å låte live. Så er det klart at en studioproduksjon er noe helt annet og jeg forventer ikke at noen band kan gjøre akkurat det de gjør i studio på en konsert. Derimot så må man kunne framføre alt sånn at det gir en viss følelse live. I starten da vi begynte å spille inn musikk tenkte vi ofte ‘oi så mye vi kan gjøre her!’ og vi la ofte på fire-fem gitarer og typ tolv sangspor. Rimelig kjapt innser man likevel at man bare har to gitarister og en vokalist. I dag tenker vi annerledes og vi forsøker å tilpasse alt til liveformatet. Så alle skal inn før eller siden!
«Vi er ikke et band som skriver førti låter og velger ut de tolv beste; vi skriver et album i sin helhet.»
Anders Fridén
– Jeg er veldig interessert i temaet for hele plata. Det bygger jo rundt dette ordet “Foregone”, hva er det overordnede konseptet her?
– Altså det er ikke noe konseptalbum. Et konseptalbum for meg er en sammenhengende historie fra start til slutt – dette er mer et tema. Det startet under pandemien, da det føltes som om tiden stod stille og man ikke ante hva som skjedde. Da begynte jeg å reflektere mye rundt min fremtid som turnerende musiker og ikke minst hva vi gjør med tiden. Tiden er noe konstant og visse mennesker prøver hele tiden å bremse dette. Ideen med temaet ‘Foregone’ er at vi er på vei mot en slutt, det går ikke an å fornekte. Mange tror at vi skal være her for evig og at planeten skal være her for evig. Til tross for advarsler fra alle eksperter, så blir det verre og verre for hver dag som går. De forteller oss at vi har konsumert for mye, at dette kommer til å påvirke klimaet og så videre. Samtidig er tonen mellom mennesker blitt sånn at vi kommuniserer mer med hverandre, men vi kommuniserer dårligere og dårligere. Det er hele tiden sånn at ‘det jeg mener, er det riktige’, og det blir en slags vridning av hva som er meninger og hva som er fakta. Samtidig virker det som ‘agree to disagree’ ikke finnes lenger – hvis du ikke mener det samme som meg så hater jeg deg. Det er i det store og det hele de temaene som inspirerer tekstene på denne plata; det er ingen lysende framtid, men dystert og mørkt.
– Jeg kan være enig i mye av det du sier der, det virker jo som om verden blir mer og mer ‘crazy’ for hver dag som går.
– Ja jeg synes også det, og det er veldig rart at det er sånn. Vi peker fingre til høyre og venstre, samtidig som vi forteller folk hvem de kan like og hva de kan mene. Det er så jævla bakvendt. Med en gang koronaen ble mindre alvorlig, så ble det krig i Europa, noe som kjennes helt forjævlig. Det føles så umoderne at man skal invadere et annet land i dag.
Aggresjonskanal
– Tror du de tingene som har inspirert deg i teksten har hatt noe å si for sounden på albumet?
– Det tror jeg absolutt. Musikken og tekstene er min måte å uttrykke meg på. Selv om du ikke forstår engelsk eller forstår hva jeg sier, så vil jeg at du skal få en viss følelse av å høre på hvordan jeg uttrykker meg. Det er klart at det er mye irritasjon og frustrasjon som kommer fram. Å være i dette bandet er jo min måte å få ut all aggresjon på, så jeg kan være rolig og glad ellers. Det er godt at man har muligheten til å skrive tekster og lage musikk, for jeg vet ikke hva jeg skulle gjort ellers.
– Så er du inne på at du har tenkt mye på klima, er det noe som opptar deg når du skriver tekster? Selv om du kanskje ikke er helt på nivå med Gojira.
– Jeg tenker jo mye på hvordan verden ser ut og hva som foregår rundt meg. Likevel er jeg ikke noen aktivist, på samme måte som Gojira er. Vår greie er jo å reise rundt i verden og underholde folk, sånn at folk kan tenke på noe annet og få en pause fra hverdagen. Men jeg påvirkes selvsagt av hvordan det er, og jeg tenker mye på mine barn og deres barn. Jeg blir skremt av hvordan det ser ut.
Historien bak låtene
– Vi må tilbake til musikken, Anders. En låt jeg synes er veldig spennende er “A Dialogue in B Flat Minor.” Spesielt tittelen høres jo nesten mer ut som et klassisk stykke enn In Flames. Hva er tanken bak her?
– Haha! Det handler mye om den indre dialogen og ikke minst den indre monologen. Et viktig tema er mental helse og det å befinne seg i en situasjon der du kjenner deg innestengt. Samtidig er låten skrevet i b flat minor, og da tenkte jeg det passa bra. Sangen må jo hete noe og det ble en morsom tittel, som nok er litt utypisk for et metal band.
– Dere har også valgt å dele tittellåta i to – det er i hvert fall min måte å se det på. Tenker du på det som ett verk eller to enkeltstående låter?
– Fra starten av var det ett stort verk. Jeg ville skrive en lang låt som tok flere vendinger og som hadde ulike miljø og følelser i seg. Så ble det litt som vi snakka om tidligere, at ting endrer seg underveis. Videre endte det med at en del av låta ble til en egen intro, altså låten “The Beginning of All Things That Will End.” Det som ble del 1 og 2 av Foregone har riktignok melodi og refreng som hører sammen og som har samme utgangspunkt. Tekstmessig har de også referanser til hverandre. Så det endte opp med å bli to ulike låter, men de henger absolutt sammen. Vi ville aldri hatt “Foregone pt. 1” i starten av plata og “Foregone pt. 2” på slutten. De henger sammen, til tross for at det er to ulike sanger.
«Vi tar på ingen måte dette for gitt og vi elsker det vi holder på med.»
Anders Fridén
– Dere har jo blant annet sluppet begge de to låtene som singler. Hvordan bestemmer dere dere for hvilke låter dere skal slippe som singler? Og er det noe dere eller Nuclear Blast (plateselskapet) bestemmer?
– Vi bestemmer egentlig mer eller mindre alt. Nuclear Blast gjør en fantastisk jobb og har gitt oss enormt mye tillit. Vi dro til USA for å spille inn plate og de fikk egentlig ikke høre noe før vi var klare, så en stor tommel opp til dem! Så kjente jeg at når vi ikke hadde levert nytt materiale på en stund, så var “State of Slow Decay” en god introduksjon til hva dette albumet er og hvordan det kom til å låte. Det er en typisk In Flames-låt med mye aggresjon. Så var det gitt at del en og to av Foregone skulle komme etter hverandre, ettersom de henger sammen. Samtidig var vi også opptatte av hvilke låter vi ville introdusere live.
– Dere slapp jo “State of Slow Decay” i fjor sommer og etter hva jeg så i sosiale medier og de store metal-magasinene så fikk dere helt villt bra respons på den låta. Hva gjør det med bandet og deg personlig når dere får så god respons på en førstesingel?
– Jeg leser ikke kommentarer på youtube eller instagram eller hva det måtte være. Det jeg får en god følelse av er å spille live, ha Q&A og meet and greet. Da får jeg responsen fra fans og får kjenne på folks vibber. Jeg kjente da vi begynte å spille den låta live at folk hadde veldig god respons. Pluss at jeg også får beskjed fra management og plateselskap hvordan responsen er. Samtidig hadde vi hele tiden en god stemning i bandet og det er forhåpentligvis noe som sprer seg ut til fansen. Vi tar på ingen måte dette for gitt og vi elsker det vi holder på med. Det er dritkult at folk synes det er bra, haha!
Tar vare på stemmen
– En ting jeg må spørre om er den seneste turneen, hvor dere avslutta på hjemmebane i Göteborg. Kan du beskrive hvor stort det er for dere å spille for mange tusen fans i hjembyen?
– Altså det er jo det samme stedet som jeg gikk da jeg var yngre og så Metallica, Iron Maiden, Judas Priest, Anthrax, Scorpions og alle de der. Nå har vi spilt der noen ganger, men det er heller ikke noe vi tar for gitt. Det var liksom ni tusen mennesker og så å si utsolgt – det var rett og slett helt utrolig. På en måte var det den perfekte slutten på det året, som var utrolig intensivt med masse konserter og nyinnspilt album. Det var rett og slett stort som faen. Utrolig kult å få gjøre det sammen med At the Gates, som vi starta sammen med for mange, mange år siden.
– Var det også noe som var bevisst fra deres side, eller var det noe fra managementet sin side?
– Nei, vi bestemmer alltid hvilke band vi skal spille med. Det var noe som jeg har villet gjøre i mange år og nå passet det bra for dem. Så er det sånn at vi, som et litt eldre band, er opptatt av å presentere nye band. Derfor var det viktig for meg å ta med Imminence og Orbit Culture. Jeg ville si til folk at dette er dritbra og noe dere burde høre på.
– Dere har jo holdt på i veldig mange år nå. Jeg lurer veldig på hvordan du tar vare på stemmen din?
– Mye bedre i dag enn hva jeg gjorde før. Da vi skulle spille inn Battles i 2016 anbefalte produsenten vår Howard Benson meg å ta kontakt med en sangpedagog. Jeg kom da i kontakt med en som heter Mark Renk. Vi har blitt veldig gode venner og han har vært med meg siden den gang. Så vi prata veldig mye om hvordan man tar vare på stemmen sin. En time før hver konsert så går jeg for meg selv og gjennomfører en rutine som jeg bruker til å varme opp. Jeg har vært opptatt av å ta grep sånn at det høres bra ut fra starten av konserten, i stedet for å bruke tre-fire låter på å komme opp i nivå. Det er jo også sånn at jeg ikke kan levere inn meg selv til en gitar tech, jeg må ta ansvar for det selv. Blir man syk er det selvfølgelig veldig vanskelig, men jeg forsøker å ta vare på den mye bedre enn jeg gjorde før.
«Jeg er bare jævlig glad for at jeg får gjøre det jeg gjør.»
Anders Fridén
Veien videre
– Dere var som nevnt på en lang turné. Kan man likevel forvente noen konserter og festivaler neste år? Jeg ser at dere blant annet er booka til Hellfest i Frankrike.
– Ja, det blir litt festivaler her og der. Nå skal vi være hjemme til mars, så skal vi fly til Australia og så videre til Japan. Det finnes masse andre planer også, men det er ikke noe vi kan si noe om nå. Likevel ser det nok ut til at det blir et ganske intensivt år igjen.
– Har du noen avsluttende ord om skiva og hva folk kan forvente seg?
– Det er lett å sitte og si at dette er det beste vi har gjort, men etter 10. februar så tilhører ikke albumet oss lenger – da tilhører det alle andre der ute. Jeg håper alle vil høre på det, finne sine favorittlåter og rett og slett digge det. Liker man det ikke, så får det også være greit. Vi synes at det er en veldig bra skive, som representerer hele karrieren vår; gammelt, nytt og alt imellom. Jeg er bare jævlig glad for at jeg får gjøre det jeg gjør.
Foregone, In Flames sitt fjortende studioalbum, slippes altså den 10. februar via Nuclear Blast.
