Ni år har gått siden forrige utgivelse, «All shall fail». Bandet ble oppløst, og det har vært krangling og interne stridigheter om bandnavnet mellom grunleggerne Olve «Abbath» Eikemo og Harald «Demonaz» Nævdal. Abbath har nå sitt eget band undet samme navn, og Demonaz kjører nå på videre med Immortal, etter mange år borte fra bandet på grunn av en senebetennelse, selv om han har fungert som passivt medlem i henhold til ideer og tekster, mens Abbath styrte skuta. Disse to vestlendingene har vært som en krysning av Bathory og Manowar i oppførsel og attitude. Jeg håper «stridsøksen» er lagt til side. Men nok historie, hvordan låter så Immortal uten Abbath?
Første smakebit fra albumet fikk vi tidligere i sommer, tittelsporet «Northern Chaos Gods». En tung og ultrakjapp låt hvor tankene går tilbake til deres to første album, men det låter renere og med en skarp og mer moderne produskjon. God og klassisk Immortal-stemning. Låta vokste seg godt inn i hjernebarken før skiva kom, og jeg ble positivt overrasket av det jeg hørte.
At Immortal kan dette med god stemning vet vi fra før. Men her får Immortal-fansen enda mer av det vi liker med bandet, det vil si gode repetetive riff som bygger seg opp sammen med musikken. Flere steder hviler det en behagelig Bathory-ånd over musikken. Dette kommer spesielt frem i den mektige ni minutter lange «Mighty Ravendark», samt «Gates Of Blashyrk».
Immortal-fansen kan trygt kjøpe denne skiva.
I det nevnte tittelsporet, og «Into Battle Ride», får vi låter som går unna i et forrykende tempo, og Demonaz viser at han fikser vokalrollen svært bra. Det som slår meg er at Immortal fortsatt har, kanskje mer enn før, en primitiv heavy metal-vibb i bunn i musikken, noe som gjør dem særegne i sjangeren i disse dager.
«Blashyrk» går alltid som en rød tråd gjennom bandets musikk. Tematikken dreier seg om Immortal sitt eget univers som er dekket av snø og kulde, og Immortal har alltid fremsnakket den mektige naturen på vestlandet.
Immortal-fansen kan trygt kjøpe denne skiva, for dette er et sterkt album, og vi hører elementer fra hele deres karriere. Det jeg vil trekke frem på dette albumet er stemningen, og melodiene, som hele tiden ligger i bunn. Det låter old school, så puristene får det de vil ha, men samtidig er dette moderne ekstremmetall uten fjas og unødvendig krimskrams. Dette er er et gledelig comeback, og skiva vokser!
Av Sverre Rokseth
