I forbindelse med 50-årsjubileumet til Henie Onstad Kunstsenter har kunstsenteret laget en omfattende utstilling av Jakob Weidemanns verker, fra hele hans 60 år lange karriere. Weidemann hadde nær kontakt med Henie Onstad og drev hyppig utstillingsvirksomhet på senteret mens han levde. Det er derfor naturlig å vise hans kunstnerskap i forbindelse med jubileumet.

Utstillingen retter fokus mot Weidemanns tidlige år, hvor han staket han ut kursen for hvordan det abstrakte maleriet vokste frem i Norge. Flere ukjente sider og arbeider fra Weidemanns produksjon løftes frem i denne utstillingen. Her vises både de mer ukjente maleriene fra 1940- og 50-tallet, og «skogbunnbildene» og blomsterengene i tempera fra 1960-tallet. Utstillingen lar publikum bli kjent med pioneren som skapte banebrytende abstrakte komposisjoner, og veien han gikk for å komme dit.

Det første som møter oss ved inngangen til utstillingen er følgende sitat fra Jakob Weidemann på veggen:

“Skjønnhet er det vi med sikkerhet vet mest om. Der har noe rammet oss; der er det en enestående enighet. Komplisert blir det først når det gjelder individets spesielle uttrykk. Det er jo naturlig. Vi kan forenes i en sannhet, men aldri tenke likt. Vi kan forenes om et bilde, men aldri se det samme, og likevel vet vi alle hva skjønnhet er.”

“Vi kan forenes om et bilde, men aldri se det samme, og likevel vet vi alle hva skjønnhet er.”

Weidemann var en av våre mest folkekjære malere, som klarte kunststykket å få det norske folk til å like akbstrakt kunst. Og han inspirerer fortsatt mange, selv etter sin død i 2001. Men i løpet av denne tidsreisen vi går igjennom under utstillingen er det nokså tydelig at han også selv var inspirert av andre malere, som Munch, Van Gogh, Chagall, Matisse og Picasso. Spesielt i sin tidlige karriere, hvor han ennå ikke hadde funnet sitt helt særegne uttrykk.

Det er fascinerende å se hvordan hans tidligste verk på 40-tallet besto av firgurative portretter og interiør malt i pastellfarger, og dernest se hvordan dette endrer seg i løpet av krigen, hvor bildene er preget av mørke og dystre temaer, malt i industrielle farger. Etterkrigstiden bød på kubistiske bilder og eksperimentering med farger, før han fant sitt utrykk i det abstrakte med sin serie “skogbunnbilder” på slutten av 50-tallet. Her hentet han inspirasjon i naturen, malte med mørke jordfarger og eksperimenterte med ny teknikk og materialbruk som ga bildene et relieffaktig preg.

På 60-tallet ble Weidemann mer opptatt av lyset. Som i “skogbunnbildene” var naturen fremdeles hans viktigste inspirasjonskilde, men nå var det heller lysets gjennomstrømning av naturen han fokuserte på. Weidemann var fascinert av lysets magiske virkning på alt liv om våren, spesielt var han opptatt av de skjøre markblomstenes streben mot lyset. Mange hevder at Weidemanns arbeid med glassmaleriene i Steinkjer kirke i 1965 bidro til denne endringen i hans malestil.

Utstillingen avslutter med bilder fra serien “Aurora Borealis”, samt “Hestehovens skygge er blå” fra 70-tallet. Disse bildene oppsummerer fint hvordan vi best husker Weidemanns siste epoke som maler.

Det er vel verdt å få med seg denne omfattende utstillingen, som gir en god forståelse for hvem kunstneren Weidemann var, og hvordan han via ulike inspirasjonskilder kom frem til sitt helt særegne og nyskapende uttrykk.

Utstillingen vises tre steder i Norge
Henie Onstad Kunstsenter 16. juni 2018 – 14. oktober 2018
Sørlandets Kunstmuseum 17. november 2018 – 24. mars 2019
Trondheim Kunstmuseum 27. april 2019 – 18. august 2019

Av Marianne Lauritzen

Jakob Weidemann, “Hestehovens skygge er blå” (1973). Foto: Øystein Thorvaldsen, Henie Onstad Kunstsenter.