Lørdag 19. oktober 2019

Tightere enn noensinne med ny besetning

Det er et drøyt år siden Honningbarna sist besøkte Bergen. Denne lørdagskvelden var de tilbake med ny besetning og et show som løftet taket på USF Verftet.

Konserten på Hulen i Bergen 18. august 2018 var Honningbarnas siste konsert før en spillepause, og det var også den siste konserten til både gitarist Simen Nilsen og bassist Lars Emmelthun før utskiftninger i besetningen. For Honningbarnafansen i Bergen føles det som langt mer enn 13 måneder siden de stod på scenen med sitt ville liveshow, men nå er de tilbake og fortsetter i gamle takter.

Konserten starter med stemningsfull musikk over stereoen på Verftet og bandet kommer til scenen gjennom publikum, i kjent stil. Dette setter trenden som fortsetter med at Honningbarna, eller i alle fall frontmann Edvard Valberg, til tider er mer ute i publikum enn på scenen.

Etter å ha snublet litt inn på scenen starter første låt “Øynene er mosaikk”. Det er en av to låter denne kvelden hvor Valbergs vokal kan høres klart gjennom hele låten. Lyden ut er ikke annet enn grei, men livet i band og publikum er allerede over toppnivået til andre band. Men det er når låt nummer to, publikumsfavoritten “Prinser av Sarajevo”, blir spilt at taket på klubbscenen i Bergen virkelig blir løftet. Sangen fra publikum, og spillegleden fra både nye og gamle kjenninger i bandet, gjør at lydbildet blir lett å ignorere. Valberg er helt oppe i fjeset på publikum på første rad og skriker lungene av seg, og publikum kunne ikke vært mer i ekstase.

Stagediving og ny besetning

“Født feig/dø bleig” og “Goldenboy” er to raske låter fra de to siste platene, som er over omtrent før de er begynt, men intensiteten holdes oppe og dansingen til Valberg på “Goldenboy” er det umulig å ikke smile av. Dette er fjerde gang undertegnede ser Honningbarna i Bergen og dette er uten tvil det tighteste jeg har sett bandet. Selv med to nye medlemmer; Tomas (bass) spiller med tryggheten og utstrålingen til for eksempel Duff Mckagan, og selv om Johan (gitar) ser litt ydmyk ut spiller han som om han har spilt med bandet i 10 år, og ikke bare noen måneder.

Publikum kunne ikke vært mer i ekstase.

Valberg tar fram celloen sin før neste låt og publikum blir ekstatisk – det er noen som skriker “Fri Palestina”, men den spiller de ikke før etter en av undertegnedes favoritter, “Offerdans”. Alt klikker fullstendig. Koringen er råtøff, celloen høres bedre ut enn tidligere og bassen romler før breakdownen slipper løs kveldens mest intense moshpit, som resulterer i at uerfarne fans skaper et skikkelig ølregn. Dette er rock ‘n’ roll. “Fri Palestina” er neste låt, og det er få som nøler på teksten, og når Valberg stagediver med celloen (hvem andre gjør sånt?) er det mange store øyner i publikum.

The Clash-coveren “Police On My Back” og “Fritt ord, fritt fram” byr på mer allsang, energi og stagediving. Det blir aldri kjedelig, men føles rutinert. De må gjøre noe nytt nå for virkelig å få det over toppen, og det klarer de. Publikum finner veien opp på scenen for den intense “Sant”, før Johan, Edvard og Christoffer går ut i publikum med instrumenter under “Opp de nye blanke”, hvor de etter et middels koordinert klappebreak begynner å moshe med instrumentene.

Utagerende moshpit

På “Penthouse Perfekt” sier de at de har én sang igjen, og tar opp en jente fra publikum for å synge Hailey Shea sin del av duetten. Nå er undertegnede også på scenen og lyden er knall. Vokalen er nesten helt rein fra begge vokalistene, og resten av bandet høres stort og nyansert ut for å være et punkband.

Bandet går deretter ned fra scenen og spiller en uspilt ny låt og “King Kong Justice” fra den nye dobbeltsingelen. Bandet låter bra, men publikum virker litt fortapt. Alt er glemt når de avslutter med “Dødtid”. De begynner å spille introriffet og Verftet splitter seg på midten for å lage en stor moshpit, og når noen begynner å løpe før startskriket til Edvard må de ta introen igjen, med et stort smil på fjesene deres. “Nå må dere skjerpe dåkkar”, tulles det fra scenen. Etter to forsøk til spilles omsider låta, og det er en gavepakke av et sluttnummer. Folk er svette og slitne, men det er likevel låten med mest energi som setter punktum for kvelden.

Etter konserten sa kompanjongen min følgende: “Du skal være med meg på alle konsertene Honningbarna spiller i Bergen framover!”. Og det skal jeg. Takk for kvelden, gutter!

Av Mathias Bergfjord
Foto Oddbjørn Steffensen

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste

1. Øynene er mosaikk
2. Prinser av Sarajevo
3. Født feig/dø bleig
4. Goldenboy
5. Offerdans
6. Fri Palestina
7. Police On My Back
8. Fritt ord, fritt fram
9. Opp de nye blanke
10. Sant
11. Penthouse perfekt
Encore:
12. Jeg hører 
13. King Kong Justice
14. Dødtid