Søndag 20. oktober 2019

Rockefeller after dark

Danske D-A-D er på turné med sitt nyeste album “A Prayer for the Loud”, og la turen innom Oslo denne søndagskvelden. Noe både band og et feststemt publikum var enige om burde vært en fredag aften. 

Det er ikke så lenge siden de danske drenger i D-A-D sist spilte i Norge, nærmere bestemt på Øysletta i Kvinesdal under årets Norway Rock Festival, men hva meg bekjent er det fem år siden de sist besøkte hovedstaden. Og dermed hadde det som kunne krype og gå av rockere i byen (for øvrig utenbysfra også kunne man høre av skravlingen i salen) sikret seg billett til et utsolgt Rockefeller. Og det attpåtil på en søndag. Noe som ikke så ut til å legge noen demper på et feststemt publikum. 

Frontmann Jesper Binzer gjorde også et nummer ut av dette hele konserten igjennom, hvor han gjentatte ganger påpekte at det føltes som fredag aften. Det så det ut som det var mange i publikum som også følte – mange hadde muligens en litt slitsom mandag på jobb.

Bassisten stjal showet

Spøk til side, det var først og fremst musikken vi i hovedsak var der for, og den leverte de middelaldrende herrer med glans. Det er godt over 30 år siden Disneyland After Dark ga ut sin debutplate i 1986, men de er slettes ikke et retroband som kun reiser rundt og lever på gamle slagere. De gir fortsatt ut ny musikk, hele 12 studioalbum har de nå på samvittigheten, hvorav deres nyeste, “A Prayer for the Loud”, ble gitt ut i våres. Med andre ord kunne vi vente oss en rekke helt ferske låter på aftenens settliste.

Allerede ved første låt fikk vi en smakebit herfra, i form av singelen “Burning Star”. Og allerede fra start ble det klart at Jesper Binzer kom til å få konkurranse om oppmerksomheten på scenen. Bassist Stig Pedersen stjal showet fra første tone, med alle sine heftige bassgitarer. Han hadde med seg et helt arsenal med basser, som han vekslet mellom hele konserten igjennom. Først ut var en gjennomsiktig glassgitar med blått neonlys – med kun to strenger! Ja, trenger man egentlig flere? Det hørtes ikke sånn ut. Pedersen var høyt og lavt, og store deler av første låt befant han seg på toppen av stortromma. Det hører til sjeldenhetene at bassister gjør så mye ut av seg på scenen – kveldens største underholdningsfaktor var rett og slett spenningen rundt hvilken bass som ble dratt frem til hver låt.

“Evil Twin” fulgte videre, men det var først ved de første 80-tallsslagerne, “Jihad” og “Rim of Hell”, at det ble merkbart mer liv i publikum. Til sistnevnte stilte Pedersen med en bass formet som et gammelt jernkors. Fiffig. 

Danske gloser

“Det er dejligt at se jer”, innrømte Jesper Binzer, som hele aftenen var bekymret for om vi skjønte hva han sa på dansk. Litt ensformig ble det å høre på “Forstår dere hva jeg sier?” hver gang han åpnet munnen, spesielt når i tillegg hver eneste setning han sa inneholdt ordet “Oslo”. De hadde flere nye låter å by på, og “Nothing Ever Changes” var kveldens andre, av hele seks låter, fra “A Prayer for the Loud”

Jeg tror de fleste som gikk hjem fra Oslos storstue denne søndagskvelden følte at det var verdt det med en litt slækk mandag. 

“Everything Glows” fikk gulvet på Rockefeller til å gynge av all hoppingen i salen, dette var åpenbart en publikumsfavoritt, som ble belønnet med et “For helvede, Oslo!” fra Jesper. Pedersen dro frem en bass som så ut som en motsatt gitar, og med det mener jeg at kassa han spilte på så ut som et gigantisk gitarhode, mens hodet var formet som en minigitar. 

Under “Grow Or Pay” var det bror Jacob Binzer sin tur til å stjele showet noen minutter, med en ganske så lang gitarsolo. Til “Jackie O'” dro Pedersen frem en bass utformet som et dyrehode, men han fikk også vist at han kan mer enn å briske seg med fancy gitarer; under både denne og neste låt “Riding With Sue” var det han som sto for det meste av vokalen. 

Slagerkavalkade

Den gamle klassikeren “I Won’t Cut My Hair” skapte allsang i salen, mens en harry svart bassgitar med billykter ledet an “The Real Me” fra årets utgivelse, før en anekdote om finsk thrash metal innledet Laust Sonnes trommesolo under “Reconstrucdead”. “Monster Philosophy” bød på masse trøkk, mens vi ble invitert med på sangkonkurranse. Det er ingenting som tyder på at tidens tann hat tæret på stemmebånene til Jesper Binzer ennå, han synger fortsatt meget godt.

De rundet av hovedsettet med “No Doubt About It”, hvor Jesper tok seg en tur ned til publikum, mens han satte i gang en altfor lang hyllest av trommis Laust, som for anledningen stilte i en dress som var like turkis som hans nye trommesett. 

Gutta gikk av scenen, men ble raskt applaudert inn igjen for en siste sjarmøretappe. Eller hitparade om du vil. Pedersen hadde enda et ess i ermet hva gjelder bassgitarer, og dro frem kveldens mest spaca til nå – en rakett(!), som fyrte i gang “Bad Craziness”. Deretter fulgte de to obligatoriske “Sleeping My Day Away” og “Laugh ‘n’ a 1/2”. Begge til enorm allsang. Sistnevnte ble riktignok spilt akustisk, kun med brødrene Binzer på kassegitarer mens de to andre tok seg en pause på bakrommet. Man skulle nesten tro de var lei av denne merkelig rolige powerballaden som de har spilt i nesten 30 år, men jaggu trakk de den ikke ekstra langt ut i midtpartiet.

“Takk for alt. Vi skal ta en godnattsang”, opplyste Stig Pedersen da han kom tilbake på scenen. Han sto også for vokalen på første del av avslutningslåta “It’s After Dark”. “It’s after dark now, And Disneyland is closed…” var de siste strofene vi hørte før også Rockefeller var stengt for i aften. Jeg tror de fleste som gikk hjem fra Oslos storstue denne søndagskvelden følte at det var verdt det med en litt slækk mandag. 

Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste

1. Burning Star
2. Evil Twin
3. Jihad
4. Rim of Hell
5. Nothing Ever Changes
6. Nineteenhundredandyesterday
7. Everything Glows
8. A Prayer for the Loud
9. Grow Or Pay
10. The Sky Is Made of Blues
11. Jackie O’
12. Riding With Sue
13. I Won’t Cut My Hair
14. The Real Me
15. Reconstrucdead
16. Monster Philosophy
17. No Doubt About It
Encore:
18. Bad Craziness
19. Sleeping My Day Away
20. Laugh ‘n’ a 1/2
21. It’s After Dark