Exodus | Persona Non Grata

Kompromissløs, pur thrash metal

Etter syv års ventetid er Exodus tilbake med sitt ellevte studioalbum Persona Non Grata, et album som står seg meget godt i bandets katalog.

Noen band gjør et poeng ut av å være sjangeroverskridende og utfordre tradisjonelle grenser i musikken. Andre band gjør det til sitt oppdrag å bli verdensmestere i én sjanger. Exodus tilhører så definitivt den siste kategorien. Sammen med band som Metallica, Slayer, Testament og Megadeth var femmerbanden fra thrash metalens mekka, San Fransisco Bay Area, med på å grunnlegge en hel sjanger. De har i tillegg for lengst vist at de hører hjemme i det aller gjeveste selskap. 

Etter å ha vært utsatt på grunn av bandhøvding Gary Holts turnering med Slayer, et visst virus og trommeslager Tom Huntings kamp mot kreft er gjengen endelig klare med sitt ellevte studioalbum. Intet mindre enn syv år etter Blood In, Blood Out (2014) er Exodus dermed tilbake for å vise oss ekte thrash. La oss dykke ned i Persona Non Grata.

Et band i storform

Tittelkuttet og «R.E.M.F» setter umiddelbart standarden for hva vi skal få servert den neste timen – kompromissløs, pur thrash metal. Dette fortsetter med de to neste sporene «Slipping Into Madness» og «Elitist». Vi hører helt klart et band i storform, men det må sies at ingen av låtene skiller seg noe særlig ut. Undertegnede klarer likevel ikke å la være å trekke på smilebåndet når vokalist Steve «Zetro» Souza skriker ut «Motherfucker!» på «R.E.M.F».

I rettferdighetens navn må det også nevnes at jeg nok ikke er verdens største fan av vokalen til Zetro. Den kler så absolutt den typen musikk Exodus spiller, men den har sine begrensninger. Jeg synes Zetro kler de lysere skrikene klart best. Når han går over til mer death metal-inspirert vokal låter det ikke like bra. Det er selvsagt bare min personlige mening, men en hver anmeldelse er jo ikke noe annet enn nettopp det.

Så latterlig fengende at hvis du lukker øynene kan du se for deg en enorm moshpit.

Med «Prescribing Horror» – som vel er en langfinger til USAs legemiddelindustri? – tas tempoet ørlite grann ned. Det gir en god overgang til de tre singlene, «Clickbait», «The Years of Death and Dying» og min absolutte favoritt, «The Beatings Will Continue (Until Morale Improves)». Det er en kort, men illsint låt. Hovedriffet er så latterlig fengende at hvis du lukker øynene kan du se for deg en enorm moshpit. Rett og slett knallbra.

Sterk hele veien

«The Years of Death and Dying» har trolig platas mest catchy refreng, og her viser vokalist Zetro seg fra sin aller beste side. Jeg merker meg i tillegg at bassen til Jack Gibson ligger ganske langt frem i mixen på flere av sporene på plata. Det gir det lille ekstra til det bra soundet Exodus allerede har.

At gitarist og låtskriver Gary Holt ikke er redd for å si sin mening er vel ikke noen hemmelighet. Et av flere eksempler på dette på plata er «Clickbait», en bitende kommentar til uærlige medier. Den er i tillegg platas kanskje aller mest heavy låt, noe jeg definitivt ikke mener negativt. Liker du ikke hard musikk har du tross alt kommet til feil sted.

Med kassegitaren i henda glir instrumentale «Cosa Del Pantano» rett over i platas lengste spor, «Lunatic-Liar-Lord». Den er på hele 8 minutter, men den er så velkomponert at det ikke er et sekund for mye. Her bidrar for øvrig tidligere Exodus-medlem Rick Hunolt med en gitarsolo, som ikke overraskende er utrolig fet.

Utrolig nok synes jeg faktisk Persona Non Grata er et album som har de aller sterkeste sangene i siste halvdel. Bandsjef Gary Holt forklarer i presseskrivet at de har forsøkt å sørge for at plata holder seg sterk hele veien gjennom. Det har de helt klart lyktes med, noe «The Fires of Division» understreker. Det er en låt hvor nevnte Holt virkelig viser seg som den riffmeisteren han er. På introen nærmest duellerer han med trommis Tom Hunting. Skyhøyt nivå!

Thrash av ypperste merke

De som har fulgt sjangeren gjennom mange år vet at Exodus er thrash av ypperste merke, og avslutningslåta «Antiseed» bidrar til å sementere dette. Den viser samtidig noe av Holts smarte låtskriving med tekstlinjer som «plant the antiseed, watch the death grow». En god avslutning på det knyttneveslaget av metal vi har vært gjennom.

Med sitt nyeste album leverer Exodus mer av det som har gitt dem sin store suksess. Det er thrash i sin reneste form – her er ingen «Nothing Else Matters». Det er jevnt over høyt nivå på det guttene leverer. Likevel er det vanskelig å komme unna at Gary Holt er bandets soleklare ener, der han leverer det ene store riffet etter det andre. I tillegg skriver han nesten alt av tekst og musikk. Vi som har sett han live med Slayer i løpet av de siste årene har også sett med egne øyne hva han utsetter gitaren sin for.

Når det er sagt er det ikke mye variasjon i dette albumet. De holder seg innenfor sin sjanger og leverer akkurat det fansen forventer. Platas kruttsterke siste halvdel trekker likevel helhetsinntrykket kraftig opp, og gjør at denne står seg meget godt i Exodus sin katalog.

Av Knut Egil Aure Nilsen

Sporliste

1. Persona Non Grata
2. E.M.F
3. Slipping Into Madness
4. Elitist
5. Prescribing Horror
6. The Beatings Will Continue (Until Morale Improves)
7. The Years of Death and Dying
8. Clickbait
9. Cosa Del Pantano
10. Lunatic-Liar-Lord
11. The Fires of Division
12. Antiseed