Ny besetning oppfyller forventningene
Tre år og tre besetningsforandringer etter suksessen «Winter Thrice» kan Borknagar legge nok et bra album til den jevnt gode katalogen sin.
2016-utgivelsen «Winter Thrice» var en storslagen komfortabel utgivelse fra rutinerte musikere som har spilt sammen siden 2010. Albumet har sanger som «The Rhymes of the Mountain» og tittellåten som har over halvannen millioner streams på Spotify, og er deres to mest spilte låter gjennom karrieren. Å følge opp en slik utgivelse etter å ha byttet halve besetningen er ingen lett oppgave, men det er en oppgave de klarer bra. Den nye energien i bandet gjør «True North» til bandets kanskje beste utgivelse.
Bjørn Dugstad Rønnow (trommer) og Jostein Thomasen (gitar) er de nye bandmedlemmene til Øystein Brun og co., og de integrerer seg i bandet som om de har noe å bevise. Rønnows travle trommespilling er hva som virkelig får «True North» til å skille seg fra tidligere utgivelser. Åpningslåten «Thunderous» er kanskje det beste eksempelet på dette. Etter rundt 20 sekunder med ambient spenning slår Rønnow i gang sirkuset med tighte blastbeats som er produsert på en klar og tilgjengelig måte med fengende vokal og gitar liggende over i miksen. Det tar ikke mange sekunder før det er klart at «True North» skal bli noe spesielt i katalogen deres.
Organisk folk metal
«Up North» er første singel, og neste låt, og blir stor og episk uten å være cheesy på noen som helst måte. Det er så stort og så fengende, men noe så helt egent innen folk metal. Sjangeren har en tendens til å bli så pompøs at det føles litt grunt ut. Det er ikke tilfellet her. Bandet klarer å ligge personligheten sin på erme ved å høre mer organisk ut. Tideligere har bandet fått denne effekten ved å ha en litt råere svartmetallproduksjon, noe bandet har vokst ut av. Produksjonen på «True North» er ikke overprodusert, ikke helt rå, men høres mer ut som å være i rommet med flinke musikere.
«The Fire that Burns» er den andre singelen og kanskje den hardeste låten på platen. Den harske vokalen er stor og kraftfull, og kler å være motsetningen til den veldig fine, rene vokalen. Det gir mening at dette er en singel, for den representerer alle komponentene som får albumet til å funke, med noen helt rolige partier med nydelige gitarmelodier, spennende trommer, begge typer vokal og stort dynamisk spekter.
Den nye energien i bandet gjør «True North» til bandets kanskje beste utgivelse.
«Lights» er nok en variert, solid låt. Den har noe av den beste sologitarspillingen i hele diskografien deres. Så kommer balladen «Wild Father’s Heart» som på godt vis aldri blir en skikkelig powerballade. Annet enn en liten gitarsolo etter broen og siste refreng er låten ganske jevnt mid-tempo, noe som gjør at albumet flyter bra. Refrenget er også det mest fengende på platen.
Sterk avslutning
«Mount Rapture» og «Into the White» blir mer av det gode, men står ikke ut i mengden. Dette gjør at denne delen av albumet er litt tyngre å komme igjennom. Låtene er ikke dårlig, og kunne vært en av de bedre låtene på ett av deres andre album, men med 50 minutter med andre godbiter bidrar ikke disse låtene med så mye.
Men alt er tilgitt når albumets høydepunkt «Tidal» starter. Sangen er nesten 10 minutter lang og er definitivt en av årets sterkeste metallåter. Med blant annet progressive tendenser og imponerende trommespill er det så mye å ta tak i med låten, men det at dette er låten undertegnende kommer til å referere til om noen har lyst til å begynne å høre på ekstremmetall sier nok.
Avslutningssporet «Voices» har en vokallinje som høres ut som en folkesang eller vise, og det instrumentale er dynamisk og mektig. Det er en behagelig og passende slutt på et flott album.
«True North» er alt jeg kunne ha ønsket av et nytt Borknagar, selv om det til tider er litt slitsomt. Absolutt en plate å sjekke ut, enten du er glad i ekstremmetall eller ikke.
Av Mathias Bergfjord
