The Reaper returns
Nesten to tiår har gått siden Blue Öyster Cult ga ut sin forrige plate «Curse of the Hidden Mirror», men nå er de endelig tilbake med sitt 15. studioalbum «The Symbol Remians».
På sytti- og første halvpart av åttitallet utga Long Islands Blue Öyster Cult album på album som i dag ses på som klassikere innen classic rock og AOR. Men på et tidspunkt sluttet de å gi ut ny musikk, men fortsatte å resirkulere de gamle låtene på sine årlige konsertturnéer. Rundt millenniumsskiftet kom et par nye studioalbum, som på ingen måte gjorde skam på dem, men kanskje ikke solgte all verden. Originalmedlemmene Eric Bloom og Donald «Buck Dharma» Roeser har fortsatt å turnere med skiftende besetninger, men det er først nå at bandets første album på nitten år, «The Symbol Remains» foreligger.
Dagens Blue Öyster Cult består, foruten Bloom og Dharma, av bassist Danny Miranda, keyboardist Richie Castellano og trommis Jules Radino, samtlige gjengangere i New York-baserte klubband i et par-tre tiår. Og det ville ikke komme som noen overraskelse om denne lineupen leverte mer eller mindre på nivå med det Bloom-Bouchard-Bouchard-Lanier-Roeser gjorde på syttitallet. Live er det ikke noe å utsette på det de leverer nå til dags. Undertegnede har sett dem tre ganger i løpet av de siste fire-fem år, og er villig til å sverge på Svarteboka at dette holder!
Okkult image
Svarteboka ja. Blue Öyster Cult har jo alltid vært opptatt av image, og en del av dette har gått på det okkulte. Deres managere var i sin tid opptatt av å gjøre dem til det amerikanske Black Sabbath. Musikalsk har de vel alltid ligget ganske fjernt fra Aston, Birminghams store sønner, men de to turnerte sammen på begynnelsen av åttitallet under banneret «Black & Blue», og det hadde jammen vært noe å ha fått sjansen til å overvære en av de konsertene!
Vel, vel. Nok historikk for nå kanskje? Skal jeg skrive en biografisk artikkel om BÖC (og som gammel blodfan ville ikke det være meg imot) får det bli en annen gang. Nå er det «The Symbol Remains» det dreier seg om, og den starter tungt og riffete med «That Was Me», som har ligget på nettet i flere uker allerede. En fengende låt med et «catchy» refreng og flott vokal av Bloom. Den noe softere «Box in My Head» følger. Her er det Buck som synger (det vanlige er at han synger de mer melodiøse låtene mens Bloom tar seg av de mer aggressive). En bra låt i «After Dark»-tradisjon, en referanse til et høydepunkt fra 1981’s «Fire of Unknown Origin».
Live er det ikke noe å utsette på det de leverer nå til dags.
«Tainted Blood» låter det klassiker av. Den åpner midtempo, nesten ballade, teksten har med svunnen kjærlighet å gjøre, noe som Blue Öyster Cult alltid gjør med stil, og låta rundes av med en gitarsolo som vitner om hvilken undervurdert gitarist Buck Dharma faktisk er.
Utpreget gitarspill
«Nightmare Epiphany» er et helt annerledes dyr igjen. En kjapp låt, også den med mye flott gitarspill og en nærmest jazzete bassgang. Innimellom får vi litt surfaktige gitarer òg. Ingen favoritt etter tre gjennomlyttinger, men den kan komme seg. En ganske utypisk låt fra dette bandet for å si det sånn, selv om det er noe her som kan minne litt om garasjerocken fra deres to første album. Bassarbeidet er muligens litt «Shooting Shark» («The Revolution By Night», 1983), selv om jeg mistenker at bassister vil peke på ulikheter i spillet. Undertegnede er tross alt ingen musiker.
Er dette Buck’s plate? «Edge of the World» fortoner seg som litt vel anonym, men mannens gitarspill hever den enormt. Akkurat som på flere andre låter på plata. På «The Machine» er vi litt tilbake til det riffete uttrykket fra åpningslåta. Ikke overraskende preger Buck denne òg. «Train True (Lennie’s Song)» setter oss i Chuck Berry- (eller Aerosmith?) modus. En flott låt, som formodentlig avslutter side 1 på LP-en.
Jeg regner med at «The Return of St. Cecilia» er et nikk til en låt spilt inn mens bandet kalte seg The Stalk Forrest Group, som aldri ble offisielt utgitt den gang da. Jeg må innrømme at jeg – til tross for min blodfanstatus – aldri har hørt disse tidlige opptakene. Det har vel kommet semi-offisielle utgivelser i senere år. Den aktuelle versjonen er uansett en hardrocklåt med galopperende rytmer, som minner meg litt om Thin Lizzy. Her kommer keyboardist Castellano sannelig til sin rett med sitt hammondorgel òg, noe jeg savner på mye av skiva.
Mollbetont
«Stand and Fight» begynner basstungt og riffete. Jeg får nesten litt Manowar-vibber her. Shout-it-out-loud-refreng! Om det er en god ting får den enkelte mene hva de vil om. For meg fungerer ikke denne helt.
Plata holder et jevnt høyt nivå, og det befinner seg et par låter her med potensiell klassikerstatus.
Litt usikker på hva «Florida Man» handler om, men vi er tilbake i det softere moduset. Tittelen gjentas flere ganger enn «Out of Time» i Stones-låta. Heller ikke denne fenger meg nevneverdig.
Så, er dette et album som begynner bra, men fisler ut i irrelevantheter så snart vi bikker halvveis? Nei, for nå får vi «The Alchemist», som er BÖC av godt gammelt merke. Mollbetont – faktisk! Et karaktertrekk ved Blue Öyster Cult er at mange av låtene deres går i dur mens de synger grusomme tekster om tortur og menneskeofringer og lignende. Denne låta minner meg litt om «Astronomy» fra «Secret Treaties» (1974), og kanskje litt om «Then Came the Last Days of May» fra debuten. Cult som vi vil høre dem!
Jevnt høyt nivå
På «Secret Road» er vi tilbake i pop-modus. En fin låt i «Burnin’ for You»-tradisjon. Faktisk et av skivas høydepunkter med en flott Buck Dharma-solo. «There’s a Crime» finner jeg mer anonym (men The Who-inspirert bortsett fra gitarsoloen). Avslutningslåta «Fight» har et originalt riff, men føles litt antiklimatisk.
I dette hjem er Blue Öyster Cult husguder. Det går sjelden en måned uten at en eller flere av bandets innspillinger gis spilletid. Vanligvis er det «Secret Treaties», «Agents Of Fortune», «Cultösaurus Erectus», «Fire Of Unknown Origin» eller livealbuet «On Your Feet Or On Your Knees» som slenges på platetallerkenen. Men bandets øvrige innspillinger bør heller ikke glemmes.
Så hvor rangerer vi årets utgivelse i Blue Öyster Cult-diskografien? Vel, det er vanskelig å plassere den på nivå med noe fra 1972-1983-perioden. Da de ga ut sine to CD-er i 1998-2001 perioden, syntes jeg at låta «Harvest Moon» (ikke Neil Young-låta) var eksepsjonell, men at «Curse Of The Hidden Mirror» (2001) ikke hadde noen enkelt låt på samme nivå. Hvorvidt noen av låtene på «The Symbol Remains» med tiden får samme status er uvisst. Men plata holder et jevnt høyt nivå, og det befinner seg et par låter her med potensiell klassikerstatus.
Og la dere meke til at jeg kom gjennom denne anmeldelsen uten å nevne kubjelle?
Av Dag Rossing
Sporliste
1. That Was Me
2. Box in My Head
3. Tainted Blood
4. Nightmare Epiphany
5. Edge of the World
6. The Machine
7. Train True (Lennie’s Song)
8. The Return of St. Cecilia
9. Stand and Fight
10. Florida Man
11. The Alchemist
12. Secret Road
13. There’s a Crime
14. Fight
