Mer av det gamle

Alter Bridge er ute med sitt sjette studioalbum, og med “Walk the Sky” leverer de mer av det samme for å tilfredsstille fansen.

Alter Bridge Walk the Sky BLEZTSiden starten av 2016 har Myles Kennedy og Mark Tremonti spilt inn seks album og har gjort om lag 400 konserter sammen. Dette kommer tydelig frem på “Walk the Sky”, hvor alt høres rutinert og innøvd ut, og med samme estetikk som på tidligere album virker det ikke som om de lager musikk for seg selv lenger.

Misforstå meg rett, for “Walk the Sky” høres ikke ut som om det er laget av utbrente musikere. “Wouldn’t You Rather” viser, etter en kort, unødvendig introlåt, at de fortsatt kan skrive fengende låter med spennende riff. Men jeg synes låtene høres distinkte ut. Med en mixing som mangler mids, en simpel vers-refreng-struktur og gitarspilling som bruker linjen mellom følsom og gitarrunkeri som et hoppetau, er det lett å bli litt utbrent som lytter.

Vagt retro

“In the Deep” starter med en interessant akkordprogresjon under en spennende leadøvelse av Tremonti. Resten av låten er retro på en slik vag måte at det ikke er helt klart når sounden er hentet fra, men det er vanskelig å ikke tenke på gamlebandet til guttene som står bak Kennedy. Heldigvis er Kennedy en sterkere frontmann enn det Scott Stapp var i Creed, noe som redder låten til være helt grei.

Neste låt “Godspeed” står ut i mye større grad. Teksten “Farewell, Godspeed, Goodbye” kan kategoriseres som litt cheesy, men Kennedy nailer feelen på en slik måte at det blir sjarmerende og ikke irriterende. Tremontis gitarsolo er kort, presis og matcher låten. Det gjør soloen til ett av hans høydepunkter på platen.

Med en mixing som mangler mids, en simpel vers-refreng-struktur og gitarspilling som bruker linjen mellom følsom og gitarrunkeri som et hoppetau, er det lett å bli litt utbrent som lytter.

Med unntak av refrenget forsvinner “Native Son” litt i resten av albumet. Litt effektiv “oh”-ing gjør refrenget noenlunde huskbart, uten at det hadde vært naturlig å sette den på settlisten under en konsert eller på en spilleliste.

Både imponerende og uviktige låter

“Take the Crown” er et fint høydepunkt. Med sitt lave tempo, groovy riff og store refreng er kanskje “Take the Crown” den beste låten på albumet, med litt konkurranse fra neste låt “Indoctrination”. “Indoctrination” har et originalt riff med mye kraft, og Kennedy gjør en av sine beste vokalframføringer dette tiåret. Outrolicket til Tremonti er også veldig smakfullt.

Etter to imponerende låter blir de to neste låtene uviktige. Det er to av de raskeste låtene på albumet, og det er svært få ting å ta tak i. Trommene er ganske rett fram, bassen forsvinner litt i mixen og vokalinjene til Kennedy er ikke sterke nok til å stå ut blant de ellers ganske så sterke “hooksene”.

“Forever Falling” starter med et rent parti, før en av de sterkeste riffene på albumet treffer. Verset er spennende og bygger bra opp – til et skuffende refreng. Refrenget hindrer låten fra å være veldig bra. Broen etter andre vers er tung og mektig, men litt “all over the place”. Gitarsoloen er velkommen mot slutten, den passer akkurat nok til låten uten at den blir stående som minneverdig.

For lang

Albumet er hele 60 minutter langt, med 14 låter, og på dette tidspunktet er det vanskelig å holde seg interessert. Både “Clear the Sky” og tittellåten blir bare nok en låt på albumet som føles midtempo, selv om tittellåten er nesten 150 bpm. Gitarsoloen på låten kunne vært enda lenger. Ettersom rett fram strukturen på platen begrunner å bli litt gammel, blir litt flashy solospill et friskt pust.

Albumet er hele 60 minutter langt, med 14 låter, og det blir vanskelig å holde seg interessert.

“Tear Us Apart” er en nydelig ballade som holder andre halvdel av albumet oppe. Tekstene er forutsigbare, men Kennedy bærer dem sterkt. Låten kunne ha tjent på å kutte et refreng, og kanskje lagt inn en gitarsolo, ettersom den blir litt repetitiv. Men den står fortsatt ut som en solid låt.

“Dying Light” er ingen dum låt å avslutte med. Første halvdel av låten er litt tam, men den bygger seg veldig opp på siste refreng, og avslutter med en bombastisk gitarsolo og mektig “oh”-ing.

En klok mann sa en gang: “An entertainer makes music to please his fans. An artist makes music to please himself”. “Walk the Sky” er laget av entertainere for å fylle fansens kvote av ny musikk på kort tid. Hadde platen vært 40 minutter lang, og bare et par ukonvensjonelle triks vært brukt, kunne platen vært god – for potensialet i låtene ligger der, og Alter Bridge har vist på tidligere plater at de kan. Her blir det dessverre litt flatt.

Av Mathias Bergfjord

Sporliste

1. One Life
2. Wouldn’t You Rather
3. In the Deep
4. Godspeed
5. Native Son
6. Take the Crown
7. Indoctrination
8. The Bitter End
9. Pay No Mind
10. Forever Falling
11. Clear Horizon
12. Walking on the Sky
13. Tear Us Apart
14. Dying Light