Man må vel kunne kalle «Eat The Elephant» et comeback for A Perfect Circle. Fjorten år har gått siden de ga ut albumet «eMOTIVe», et album som besto av deres tolkninger av andres antikrigslåter. Som for eksempel John Lennons «Imagine» og Depeche Modes «People Are People». Det betyr at det er hele femten år siden de ga ut en hel plate med originalmateriale. Forventningene knyttet til dette plateslippet var derfor skyhøye.
Og A Perfect Circle skuffer ikke. Bandet, som i utgangspunktet ble startet som Tool-frontmann Maynard James Keenans sideprosjekt sammen med Billy Howerdel, rakk å gi ut tre album før de la karrieren på hylla i 2004. Fjorten års fravær har resultert i et gjennomgående stemningsfullt album med et særs behagelig lydbilde og et voksent uttrykk. Melankolien og de aggressive politiske tekstene er fortsatt høyst tilstedeværende, men er nå satt sammen med mer dempede melodier. Helhetsinntrykket er at dette albumet er mer nedstrippet enn de foregående. Noen vil kanskje hevde at det er en slags disharmoni mellom tekst og melodi, men jeg synes tvert imot at Maynard effektivt får frem budskapet sitt med disse myke tonene.
De myke tonene er spesielt fremtredende i åpningslåta «Eat The Elephant». Her synger Maynard nærmest duett med seg selv. Låta viser hvordan Maynard er en ekspert til å eksperimentere med stemmen sin og tilpasse vokalen etter budskapet. Tittelsporet glir over i andresingel fra plata, «Disillusioned», som er et lite opprop mot vår avhengighet av den nye teknologien, før Trump får passet sitt påskrevet i «The Contrarian».
Et vellykket comeback – la oss inderlig håpe at de nå er tilbake for fullt, og at det ikke tar ytterligere fjorten år første neste plate.
«The Doomed» var den første smakebiten vi fikk fra albumet, mot slutten av fjoråret, hvor budskapet er at den sterkeste overlever. Dette er vel den låta på albumet med høyest intensitet i musikken, sammen med «Delicious». «So Long, And Thanks For All The Fish» har ikke bare en fiffig tittel, resten av teksten består av strofer som «Time is money and money’s time, We wasted every second dime, On diets, lawyers, shrinks and apps and flags and plastic surgery, Now Willy Wonka, Major Tom, Ali, and Leia have moved on».
Midtveis i plata finner vi albumets desidert sterkeste spor, «TalkTalk». Denne ble gitt ut som singel nummer tre i februar, og er en av låtene som minner mest om «gamle» A Perfect Circle. Så gjør også «By And Down The River», som har vokst seg til å bli en av undertegnedes favoritter. Denne ligger i «Gravity»-landskapet – en seig og tung ballade som drives sakte fremover og aldri helt tar av.
En instrumental snutt har det også blitt plass til, i form av sporet «DLB». Forkortelsen står for «Don’t Look Back», og markerer et skille mellom de åtte første låtene identifiaserer problemer som Maynard har opplevd i samfunnet og de tre siste låtene som handler om løsninger. «Hourglass» setter opp tempoet igjen med et elktronisk lydbilde, mens «Feathers» og «Get The Lead Out» avslutter albumet med nedstrippede toner. Sistnevnte er mer eller mindre en trip-hop-låt med budskap om å kvitte seg med «dødvekt».
Kort oppsummert: Et vellykket comeback – la oss inderlig håpe at de nå er tilbake for fullt, og at det ikke tar ytterligere fjorten år første neste plate.
Av Marianne Lauritzen
