Tirsdag 22. mai 2018

James Blunt har ikke skjemt oss bort med for mange besøk her i moderlandet. Så vidt meg bekjent har han i løpet av sin fjorten år lange karriere kun tre tidligere konserter i hovedstaden på samvittigheten. De to første i Oslo Spektrum, og de to siste, inklusive årets begivenhet, på Sentrum Scene.

Til tross for at det var en tirsdag kveld, midt i den varmeste tiden i mai, var det stappfullt med folk på Sentrum Scene. Faktisk var det litt overraskende at såpass mange fortsatt har et forhold til James Blunt. Etter braksuksessen med debutalbumet “Back To Bedlam” har de neste platene fått heller lunken oppmerksomhet. Også fjorårets “The Afterlove” har vel nærmest glimret med sitt fravær på hitlistene. Men på Sentrum Scene denne kvelden var det publikum i alle aldre og kjønn, også en del ungdommer som ikke kan ha vært særlig gamle da Blunt slo gjennom i 2004.

Allsidig globetrotter
James Blunt inviterte til en særs hyggelig kveld, med flust av hits og mye allsang. Første låt ut var “Heart To Heart”. I tillegg til Blunt på gitar hadde han med seg et band bestående av en gitarist, en bassist, en trommis og en keyboardist. Under “I’ll take everything” flyttet Blunt seg over til pianoet, og til “Wisemen” fant han frem kassegitaren. Og sånn holdt han det gående gjennom hele konserten, med å veksle mellom instrumenter.

Blunt kunne annonsere at det var en sann fornøyelse å være tilbake i Norge. Han fortalte at han hadde turnert verden rundt i ett år med The Afterlove Tour, og at han derfor hadde hatt god tid til å øve før han skulle spille for de virkelig viktige folka. Oss. Et vaskeekte publikumsfrieri der altså. Hvorpå han dro igang låta som visstnok handler om bryllupsdagen hans; “Time Of Our Lives” fra den nyeste skiva.

Fra samme skive fortsatte han med “Someone Singing Along”, som i følge Blunt handler om Trump. Vi fikk en liten historie om at han ikke kunne fortelle publikum i USA hva låta egentlig handler om, for da ville han fått halve salen imot seg. Men singing along var det norske publikummet gode på. “Raise your voice!” kommanderte den tidligere offiseren Blunt, hvilket vi selvsagt gjorde. Deretter roet han det hele ned bak pianoet igjen, med “Goodbye My Lover”.

Før neste låt fikk vi beskjed om å synge med igjen, fordi alle kunne den mente han. “Nei, det er ikke “You’re Beautiful”, jeg tar ikke den i dag”, prøvde han seg med. Til buing fra salen. “Hey, you’ve already paid”, kom det humoristisk fra scenen. Låta han ville ha oss med på var “High” fra debutskiva, og han hadde rett i at alle kunne den.

Liten mann, stor humor
Mer nytt materiale fulgte, i form av “Lose My Number”, som startet rolig og endte opp som en slags dancelåt, med orgelet i fokus. “Carry You Home” dro tempoet ned igjen, til mer velkjent Blunt-terreng. Deretter dro han frem en ukulele, og fortalte at det var favorittgitaren hans; “This is the guitar i bring to my bedroom. It makes me look bigger. I’m a little man”. Han kunne også avsløre at han av samme grunn hadde plassert bandet langt bak på scenen, slik at han selv skulle se større ut. Snedig. Og “Postcards” var låta som fikk æren av å bli fremført på ukulele.

Deretter fikk vi en liten anekdote om hvordan han i 4-5 måneder hadde delt scene med “a dude called Ed Sheeran”. “I was his bitch”, utdypte han, før han fortalte at de hadde skrevet en låt sammen i Sveits; på dagtid lærte han Sheeran å stå på ski, og på kveldstid lærte Sheeran ham å skrive sanger. “My wife says it’s the most romantic song Sheeran has ever written”, fortsatte Blunt som var i det humoristiske hjørnet denne kvelden. Låta de skrev sammen heter “Make Me Better” og er hentet fra det nyeste albumet.

«My wife says it’s the most romantic song Sheeran has ever written»

Under introduksjonen av “Same Mistake” ba Blunt om å få se våre mobile lighetere i været, og mens han sang “I’m screaming at the top of my voice” var det allsang i salen. Den velkjente “So Long Jimmy” skapte også topp stemning blant publikum, før det hele kulminerte i monsterhiten “You’re Beautiful” som for alvor satte James Blunt på popkartet.

Deretter rundet han av hovedsettet med to låter fra fjoråret; “Bartender”, en av singlene fra “The Afterlove”, samt sommerhiten “OK” som er et samarbeid med den tyske produsenten/DJen Robin Schulz. Sistnevnte låt tok helt av blant publikum, med både klapping og synging, og er bare enda et bevis på at man tydeligvis må være DJ for å havne på hitlistene i dag… I en pause midt i låta oppfordret Blunt alle til å legge seg ned på gulvet. “Get the fuck down”, sa han da vi ikke helt skjønte hva han mente. Og etter å ha blitt hysjet på en liten stund nede på gulvet fikk han alle til å reise i takt med at musikken økte i intensitet, og deretter var det duket for ellevill hopping i salen resten av låta.

Overraskende stor entertainer
Etter dette stuntet gikk både Blunt og bandet av scenen, til trampeklapp, mens publikum fortsatte å synge på den siste låta. Selvsagt kom de ut igjen, og vi fikk ytterligere tre låter, hvor “Stay The Night” var først ut. “1973” ble innledningsvis spilt på piano, før Blunt på slutten av låta hoppet ned blant publikum og fullførte derfra. “Bonfire Heart” var en naturlig avslutning på kvelden – en låt som publikum åpenbart kjente godt. Derpå takket James Blunt for seg med ordene “Good night. See you soon!”. Og det håper vi.

Til å være en singer/songwriter med hovedsaklig melankolske låter er James Blunt en overraskende stor entertainer. Settlista besto av den ene godlåta etter den andre, men med fem studioalbum i bagasjen var det selvsagt låter man savnet. Selv skulle jeg for eksempel gjerne også hørt “Tears And Rain”, “No Tears”, “These Are The Words”, “Paradise” og “Don’t Give Me Those Eyes”. Og så var det litt pussig at han ikke spilte første singel fra den siste skiva, “Love Me Better”. Utover det fikk vi låter fra hele karrieren, med hovedvekt på første og siste album.

90 minutter i James Blunts selskap gikk utrolig fort, og publikum så ut til å være strålende fornøyde der de vandret ut i sommernatta syngende på “Take Me Home, Country Roads” som ble spilt på anlegget mens vi forlot åstedet.

Av Marianne Lauritzen
Foto Jimmy Fontaine