Ikke like magisk som originalen

Historien om Aladdin og den magiske lampen er igjen å se på kino – i helt ny drakt. Men kan den egentlig måle seg med den klassiske animasjonsfilmen fra 1992?

Noen i Disney-konsernet har funnet ut at alle deres animerte klassikere bør spilles inn på nytt som live-action versjoner. Men trenger vi strengt tatt det? Hva er galt med de opprinnelige tegnefilmene? Og spesielt når det er såpass udødelige klassikere som «Aladdin» (1992) og «Løvenes konge» (1994) vi snakker om. Begge disse filmene kan gjenoppleves på kinolerretet i sommer, og først ut er altså historien om den sjarmerende gategutten Aladdin, her spilt av Mena Massoud.

Filmen er regissert av Guy Ritchie som, i tillegg til å ha vært gift med Madonna, er mest kjent for mer fartsfylte filmer enn denne. Handlingen holder seg tro til originalfilmen, så her har Disney nærmest kopiert sin egen film. Historien om Aladdin tar utgangspunkt i det arabiske folkeeventyret «Aladdin og den magiske lampen», hentet fra den franske utgaven av «Tusen og en natt» (som også «Ali Baba og de førti røverne» er en del av) – en samling eventyr fra østen, som er samlet inn på samme måte som Asbjørnsen & Moe hanket inn sine folkeeventyr.

Den arabiske Askeladden
Vi befinner oss i byen Agrabah hvor åpningsscenene viser Aladdins første møte med prinsesse Jasmine (Naomi Scott). Den håpløse kjærligheten mellom en prinsesse og en gutt nederst på rangstigen er jo en klassiker i seg selv. Også her er det lite håp om at denne typen kjærlighet vil seire, til tross for at prinsessen har bein i nesa og ønsker å gå sine egne veier. Da Aladdin blir lurt av den onde Jafar (Marwan Kenzari) til å hente en kostbar lampe ut av en skummel hule, øyner han derfor et håp om en rikdom som kan hjelpe ham med å vinne prinsessen og halve kongeriket. Dette er rett og slett en Askeladden-historie fra Orienten.

Filmen tar seg betraktelig opp da Will Smith dukker opp av den magiske lampen for å oppfylle Aladdins tre ønsker. Men samtidig som Will Smith redder filmen med sin rolletolkning av Genie, er denne ånden likevel en blek kopi av den animerte versjonen som lånte stemmen til Robin Williams. Energinivået er ikke like høyt, og humoren er heller ikke like mye tilstedeværende som i originalen. Hvem kan vel kopiere Robin Williams? Som attpåtil var ubegrenset fleksibel i sin animerte skikkelse.

Neste gang jeg får lyst til å se «Aladdin» igjen setter jeg nok på tegnefilmen.

Schizofren sjanger
Problemet med denne versjonen er at sjangeren blir noe schizofren. Filmen er laget som en vanlig spillefilm, men hvordan får du til det når den også skal inkludere snakkende dyr og syngende mennesker? Resultatet blir en slags musikal. Dessverre. Personlig er jeg ikke spesielt stor fan av musikalformatet, så for meg blir det hakket kleinere å se på en syngende Will Smith enn å høre på Robin Williams. Vi er vant til at tegneseriefigurer hopper og spretter og synger, men det blir ikke helt det samme når levende rollefigurer skal gjøre det samme.

Musikken i filmen er den samme som for 27 år siden, skrevet av Alan Menken, men sangene er selvfølgelig spilt inn på nytt med dagens skuespillere. «A Whole New World», fremført under en romantisk tur med det flyvende teppet, er også denne gangen et høydepunkt. Mens Will Smith rappesynger seg gjennom «Arabian Nights», «Friend Like Me» og «Prince Ali» på et ikke like sjarmerende vis.

Hadde dette vært første gang eventyret om Aladdin ble filmatisert hadde jeg kanskje syntes filmen var hakket bedre enn når jeg nå sammenligner den med originalen. Men neste gang jeg får lyst til å se «Aladdin» igjen setter jeg nok på tegnefilmen.

Av Marianne Lauritzen
Foto Disney Enterprises, Inc