Handlingsløse Lazzaro

«Lykkelige Lazzaro» mottok prisen for beste manus ved filmfestivalen i Cannes og beste film på Tromsø internasjonale filmfestival, og er nå å se på norske kinoer.

Med så gode skussmål var dette en film man gledet seg til å se, samtidig som fallhøyden jo da er stor. «Lykkelige Lazzaro» er tredje spillefilm fra den italienske regissøren Alice Rohrwacher, som tidligere har laget «Corpo celeste» (2011) og «Miraklene i Toscana» (2014).

Første halvdel av filmen er lagt til et udefinert sted på den italienske landsbygda, i et tidløst miljø isolert fra omverdenen. Her jobber en eksentrisk storfamilie på tobakksplantasjen Inviolata, styrt av den grådige Marchesa Alfonsina De Luna. Arbeiderne lever som leilendinger under overklassefamilien Luna, på en avsidesliggende gård som er isolert fra omverdenen på grunn av en bru som har kollapset. Derfor har heller ikke leilendingene fått med seg at denne praksisen er avskaffet alle andre steder i landet.

Blant arbeiderne på plantasjen finner vi unge Lazzaro (Adriano Tardiolo). Han er ikke helt som alle andre, og med et barnlig uttrykk i et engleaktig Frodo-ansikt blir han fremstilt som et symbol på godheten selv. Noe som gjør at resten av familien vet å utnytte ham, fordi han aldri sier nei og alltid gjør som han får beskjed om. Det lille samfunnet har blitt smittet av grådigheten til herskapsfamilien, alle unntatt Lazzaro. Etter hvert oppstår et uventet vennskap mellom Lazzaro og herskapets utagerende sønn Tancredi.

Sceneskifte
Andre halvdel av filmen byr på et totalskifte av kulisser. Etter en ulykke kommer Lazzaro til seg selv igjen, ved hjelp av en ulv, og finner sitt gamle hjem tomt for folk og dekket av spindelvev. Da han omsider kommer seg til sivilisasjonen, etter å ha vandret gatelangs og trosset både vær og vind og årstider, finner han til slutt igjen deler av familien, som nå bor i et slumområde i en storby. Og det viser seg at det har gått omlag 20 år siden han så dem sist.

Lazzaro er den eneste som ikke har endret utseende på disse årene (med unntak av hunden til Tancredi), og de andre ser straks på ham som en helgen. Likevel blir han fortsatt utnyttet, for hans naive fremtoning er fortsatt tilstede, og nå i malplasserte omgivelser fremstår han nærmest tilbakestående. Dermed blir dette en slags moderne Jesus-fortelling.

«Lykkelige Lazzaro» er en fabel med store rom for seernes egne tolkninger.

Vi blir med Lazzaro på jakt etter sin venn Tancredi, og samtidig får vi et innblikk i familiens nye hverdag, hvor inntektskildene er vesentlig mer ustabile enn det lille faste de hadde på gården, og vi ser hvordan de harde kårene tvinger dem til kriminelle handlinger. Antonia, spilt av Alba Rohrwacher som også er regissørens søster, er den som bryr seg mest om Lazzaro og de tar opp igjen vennskapet de hadde som barn.

Fabel til ettertanke
Filmen var veldig annerledes enn først antatt, og det tok litt tid før den kom ordentlig i gang. De to delene er veldig ulike, både i handling, stemning, natur- og personskildringer. Vi tas med på en reise i både tid og rom, men det skorter litt på handlingen. Spesielt i andre halvdel. «Lykkelige Lazzaro» kan vel kalles en kunstfilm, i hvert fall er den milelangt unna en Hollywood-historie.

«Lykkelige Lazzaro» er en fabel med store rom for seernes egne tolkninger. Såpass mange at jeg ble sittende å lure på hva det egentlig var meningen at jeg skulle gruble over etter å ha sett filmen. At de sosiale forskjellene er tilstede i samfunnet enten du befinner deg i en storby eller på en bortgjemt plass på landsbygda? Eller at forskjellene fortsatt består selv om tidene forandres, og at uansett klasse er det alltid noen som utnyttes? Eller er det kanskje meningen at jeg skal fundere på om det er best å ha en lykkelig familie rundt seg under trange kår, kontra å leve fritt men ustabilt?

Uansett hadde jeg satt mer pris på om Lazzaro hadde vært en fighter som sto opp for seg selv og andre, i stedet for å bli fremstilt som en naiv og selvutslettende person. Jeg opplever det som et litt mislykket underliggende budskapet om at det alltid er best å vende det andre kinnet til.

Av Marianne Lauritzen
Foto Arthaus