Søndag 14. april 2019

Langt unna Nashville

Lambchop er et musikerkollektiv som dukket opp under alternativ country-bølgen og har av plateselskapet Merge blitt kalt “Nashville’s most f****d-up country band”. De spiller en form for Americana ispedd elementer av soul, funk, jazz og elektronica. Musikken er deilig søvnig og fremføres anført av Kurt Wagners gitarplukking og mumlende vokal. Etter over 20 år på veien har bandet opparbeidet seg et solid liverykte.

I Norge er bandet kanskje mest kjent for at de var bandet som oppdaget norske Thomas Hansen og introduserte ham for et internasjonalt publikum. Bandet hans St. Thomas ble tatt med på en europaturné Hansen etter hvert ble sendt hjem fra på grunn av mentale helseproblemer. En turné som blant annet tok dem til Royal Albert Hall, der Hansen etter litt for mye alkohol før konserten endte med å skjelle ut publikum, mens norsk presse bivånet det hele. Men det er en annen historie.

Røverstaden er langt fra full denne palmesøndagen. Publikum kan vel i hovedsak beskrives som modent, ispedd noen skjeggete studenthipstere og kjærestene deres.

Kurt Wagner kommer på scenen iført hvit skjorte og sin sedvanlige truckercaps. “Please interact”, proklamerer han, “Send texts and email. Or just shout. That’s cool».

Publikum får servert en konsert med mye fin musikk og mange humoristiske historier mellom låtene. Blant annet får vi høre den alternative historien om hvorfor Bjørnstjerne Bjørnson valgte å kalle Oslo Tigerstaden.

Jeg tar meg i å bli skuffet over at konserten ikke holdt samme høye nivå hele veien.

Bandets amerikana ispedd en dose (check it out) funksoulbrother kler publikum og lokalet godt. Vi befinner oss tross alt i lokalene til gamle Club 7, arnestedet for norsk motkultur, viser og jazz på 70-tallet.

Settlisten bygger tungt på de to siste platene, “FLOTUS” (First Lady Of The United States) og “This (Is What I Wanted To Tell You)”. Låtene er tidvis litt stillestående og skjemmes av lange elektroniske sekvenser, samt at Wagner velger å synge med autotune. Vi er langt unna Nashville, for å si det sånn. En av kveldens låter summerer det egentlig opp på en god måte: “The New Isn’t So You Anymore”.

Når bandet går av scenen etter 55 minutter blir undertegnede stående med et likegyldig skuldertrekk. Var dette alt, dette som jeg har hørt så mye fint om?

Bandet kommer heldigvis tilbake og i ekstranumrene tar temperaturen og tempoet seg betraktelig opp. Når de avslutter med en fantastisk versjon av “Up With People”, fra den like fantastiske platen “Nixon”, skjønner jeg hvorfor bandets liverykte er velfortjent. Samtidig tar jeg meg i å bli skuffet over at konserten ikke holdt samme høye nivå hele veien.

Av Christopher Viland
Foto Per-Otto Oppi Christiansen (Parkteatret 26.02.2017)

Lambchop på Parkeatret i Oslo i 2017.