Onsdag 12. februar 2025
Progmetallens paragrafryttere
Svenske Opeth ga ut sitt første album på ca. fire år sent i fjor høst. Nå på nyåret har de lagt ut på veiene for å promotere det, og denne onsdagen i februar inntok de Sentrum Scene i Oslo.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Opeth sin nye baby har fått tittelen The Last Will and Testament og har i all hovedsak mottatt fordelaktige anmeldelser. Det litt kontroversielle ved den er at Mikael Åkerfeldt har bragt tilbake ekstremvokalen som han sist benyttet på Watershed fra 2008, og bare i liten grad på den. Riktignok er det plenty av cleanvokal og på TLW&T, men dette har i hvert fall vært et tema. Noen har vært positive, andre ikke. Noen liker mora, andre liker dattera. Og noen liker begge.
Grand Magus
Som oppvarmingsband på denne turnéen har Opeth tatt med seg sine landsmenn i Grand Magus, et litt pussig valg kanskje, da Magus sin stonerrock/metall er ganske fjern fra headlinerens progressive rock og metall. Men, som sagt, noen liker både mora og dattera, og selv så jeg fram til en stund med denne trioen som jeg har hørt på i over tjue år og har de fleste platene til, men av en eller annen årsak aldri før har sett live.
Spilleglede viste de i hvert fall og i løpet av de tre kvarterene eller så de hadde til disposisjon ble vi eksponert for en dose flott stonerrock.
«I The Jury» åpnet settet. Lyden var (mildt sagt) noe ullen til å begynne med. Det kom seg etter hvert, men ikke før gutta hadde liret av seg to-tre numre. Grand Magus er jo en trio, og scenen på Sentrum virket unektelig noe stor for dem. Men det hadde nok å gjøre med hvordan de posisjonerte seg på fra begynnelsen av konserten av, der JB (gitar, vokal) og Fox (bass) hadde plassert seg langt ute på hver sin ende av scenen.
Spilleglede viste de i hvert fall og i løpet av de tre kvarterene eller så de hadde til disposisjon ble vi eksponert for en dose flott stonerrock i form av låter som «Steel Versus Steel» og «Like the Oar Strikes the Water». Jeg håper på en ny sjanse til å se Grand Magus om ikke altfor lenge, og da gjerne som headliner. Da de avsluttet med «Hammer of the North» ønsket jeg meg bare mer.
Vittig frontfigur
Men det får bli en annen gang. Det var jo Opeth et fullsatt Sentrum Scene var her for å se. Åkerfeldt og hans menn åpnet med «§1» fra den nye LP-en. En gimmick ved denne plata er at alle låtene bortsett fra den siste har disse paragaf-titlene. «Master’s Apprentice» (Deliverance, 2002) og «The Leper Affinity» (Ghost Reveries, 2005) fulgte så før Mikael hilste Oslo-publikummet med å si «god kväll, Stavanger».
Mikael Åkerfeldt er jo en vittig kar. Det vet vi som har sett Opeth live noen ganger. På sist sommers Tons of Rock var han (eller spilte han) snurt over at Heart hadde avlyst, og W.A.S.P. hadde blitt satt inn som erstatter. Han hadde hatt lyst til å se Heart som skulle ha spilt i slot’et etter dem på hovedscenen, og brukte mye av tiden mellom låtene til å mumle «we are satan’s people» (en forklaring på hva W.A.S.P. står for).
Nuvel. Den konserten ble vel anmeldt den gangen, nå tilbake til kveldens. Åkerfeldt kunne fortelle at Ian Anderson fra Jethro Tull var med på flere av låtene på Opeths siste album, både på fløyte og vokal, og nå skulle vi få høre «§7» der de hadde med Andersons bidrag på en backingtape, og det var like spennende hver gang om de klarte å «time’e» det riktig slik at han kom inn på riktig sted. «Mycket kan gå fäl, det mästa», advarte Mikael. Så vidt jeg kunne bedømme funket det helt utmerket denne kvelden i Oslo.
Allsang
To temmelig rolige numre fulgte så, «Häxprocess» fra Heritage og «In My Time o Need» fra Damnation. På sistnevnte oppfordret Mikael publikum til å synge med. Vi kunne synge hva vi ville, bare vi sang med i et parti av låta. «Sjung Ringnes Ronny», oppfordret han til med henvisning til en norsk artist som han hevdet var veldig stor i Sverige.
Undertegnede må innrømme ikke å ha hørt om denne storheten før, men jeg har søkt ham opp på nettet, og Ringnes Ronny eksisterer. Han skriver visstnok russelåter. Mikael berømmet Oslo-publikummet for å synge høyere enn Stockholm hadde gjort kvelden før. I bet you say that to all the audiences.
Opeth er et av hjørnesteinsbandene innen dagens progressive rock og metal.
Etter disse mer rolige låtene skulle vi få det stikk motsatte i form av «The Night and the Silent Water» fra Opeths virkelig tidlige periode. Mangel på variasjon var det ingen som kunne klage på. Etter en liten morsomhet på landsmennene Candlemass’ bekostning fikk vi til og med en liten snutt av «At The Gallows’ End». Etter «§3» der bassist Martin Mendez og leadgitarist Fredrik Åkesson virkelig fikk vist seg fram bemerket Åkerfeldt at «jag tycker vi låter rett bra i dag!». Det var ingenting som tydet på at noen i publikum var uenige.
Variert repertoar
«Ghost of Perdition» tok oss tilbake til det (relativt) gamle Opeth med vesentlig innslag av ekstremmetall igjen. Personlig har jeg aldri vært noen fan av death metal, men kan tåle Opeths variant av det, rett og slett fordi jeg liker alt annet ved musikken deres såpass godt, i hvert fall fra rundt 2000 og utover. Mikaels growling har vel dessuten aldri vært av de mest ekstreme. «A Story Never Told» er den eneste låta fra det nye albumet med en «normal» tittel, og fikk æren av å avslutte hovedsettet.
Men et så bra band blir jo klappet inn igjen og Mikael erklærte at vi skulle få «en låt till». Da publikum buet – fordi de ønsket mer enn én – protesterte Mikael: «jeg forstår meg ikke på dere, jeg sier jo at dere skal få en til». Vi fikk «Sorceress», og da den var over kvekket det fra Mikael «nu jävlar, Oslo» og konserten ble rundet av med «Deliverance».
Her var det ikke mye å trekke for. Opeth er et av hjørnesteinsbandene innen dagens progressive rock og metal. De er gode musikere og flinke til å variere mellom det ekstreme og det mer vare stoffet sitt, og Mikael Åkerfeldt med sin uhøytidelige stil og underfundige humor er en flott, om enn noe uortodoks, frontmann.
Man kan alltids henge seg opp i låtvalg – jeg fikk for eksempel ikke noe fra Pale Communion, mitt favorittalbum med bandet, men det lar jeg glatt ligge. Dette var en fin kveld på Sentrum Scene.
