Torsdag 13. februar 2025
Beth Hart endelig tilbake på Sentrum Scene
Beth Hart må begynne å bli rimelig kjent i mye av vårt langstrakte land. De siste 20 årene har hun spilt dusinvis av konserter her til lands, blant annet på våre mange bluesfestivaler. Denne gangen var det Sentrum Scene som fikk besøk av damen.
Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen
Musikken til Beth Hart ligger for det meste i et skjæringspunkt mellom blues og soul, med en viss overvekt mot førstnevnte sjanger. Femten studioalbum har hun kommet med – inkludert to i samarbeid med Joe Bonamassa – i løpet av de siste 30 år eller så. Hennes aktuelle plate heter You Still Got Me og kom i fjor høst, og det er denne hun er ute på veiene og promoterer nå om dagen.
Elles Bailey
Vi skulle få et kort oppvarmingssett av en viss Elles Bailey som var et ubeskrevet blad for undertegnede. Hun er en engelsk singer-songwriter som opererer i americana-landskapet. Slett ingen dårlig låtskriver basert på det lille vi fikk høre. På denne turnéen hadde hun med seg en venninne ved navn Jenny Mariner (så vidt jeg oppfattet) som kompet henne på akustisk gitar.
Det var en underholdende forestilling de to ga oss. Jeg ble ikke blåst av banen av hvor bra det var, men Elles var et hyggelig bekjentskap, og hun kunne annonsere konserter med fullt band (der Jenny er inkludert) i Norge til høsten. Den 25. september kommer hun til John Dee og i dagene rundt skal hun også spille i Trondheim, Bergen og Stavanger.
Utsatt europaturné
Så til kveldens hovedattraksjon. Denne konserten skulle egentlig ha funnet sted i juni i fjor, men av helsemessige (stemmemessige, for å være eksakt) var Beth Hart nødt til å utsette europaturnéen noen måneder. Beth har med seg et band bestående av Jon Nichols på gitar, Tom Lilly på bass (og innimellom litt keys) og Bill Ransom på trommer.
De åpner med – av alle ting – Led Zeppelins «Kashmir». Ikke så overraskende kanskje når man husker at hun ga ut en hyllestplate til syttitallets kanskje største band for et par år siden, men likevel litt uventet.
Mye av konserten foregikk med Beth bak pianoet uten at særlig mye av materialets intensitet forsvant av den grunn.
Hun fortsatte med litt eget materiale. «Face Forward Son» er fra det (relativt) tidlige albumet 37 Days og har et «Satisfaction»-aktig gitarriff. Men hun var snart over i en coverversjon igjen. «Rhymes» er en Al Green låt som Beth gjorde sammen med Joe Bonamassa på albumet Seesaw. Stemmen til Beth bærer preg av et levet liv, uten at jeg skal gå så mye inn på det her. Den låter fremdeles uansett bra, og kler dette materialet.
Fortid som rusavhengig
Mye av konserten foregikk med Beth bak pianoet uten at særlig mye av materialets intensitet forsvant av den grunn. Det var vel «God Bless You» som ble dedisert til søsteren hennes som døde i ung alder, og «Drunk on Valentine» og «Little Heartbreak Girl» er to gripende ballader fra hennes siste album (som for øvrig anbefales sterkt) som fungerte perfekt i denne live-settingen. Hun hilste her til sin brors «kid» (uvisst av hvilket kjønn) som visstnok befant seg blant publikum.
Etter «War in My Mind» og den Billie Holiday-inspirerte «Baddest Blues» kommer hun fram fra bak pianoet og vi får et par låter med Beth på akustisk bass og bassisten på keys. «Isolation» og «Spiders in My Bed» er fra tidlig i damas karriere og fungerer bra live med dagens band.
En Beth Hart-konsert er helt uten effekter av noe slag, bare en karismatisk sangerinne som sammen med et dyktig band leverer et knippe flotte låter, både egenskrevne og velvalgte coverversjoner.
Vi skal hoppe litt. Beth har jo en fortid som rusavhengig, og har aldri lagt skjul på det, og vi får en historie om hvordan troen har hjulpet henne over mange kneiker i livet. Men hun aktet ikke å gi oss noen preken nå som konserten begynte å gå mot slutten.
Et nytt høydepunkt kom i form av «I Wanna Be Big Bad Johnny Cash», en morsom låt fra Beths seneste utgivelse. Hvis vi får et liv i det hinsidige etter døden, slik enkelte hevder hardnakket, sitter nok Johnny og gliser bredt og klapper i sine store hender av denne låta.
Karismatisk sangerinne
Rundt dette tidspunktet kommer noen inn på scenen og minner Beth om hva klokka er. Resten av bandet hadde visst heller ikke helt kontroll på dette. Sånn er det når man turnérer uten å ha et fast repertoar. Vi får imidlertid et par låter til før bandet går av scenen. Men de kommer innpå igjen, og avslutter med «Thankful» fra War in My Mind.
Det ble en fin kveld på Sentrum Scene der musikken sto i sentrum. En Beth Hart-konsert er helt uten effekter av noe slag, bare en karismatisk sangerinne som sammen med et dyktig band leverer et knippe flotte låter, både egenskrevne og velvalgte coverversjoner.
Beth Hart kommer tilbake til Oslo igjen til høsten – 20. oktober på samme sted – vet ikke noe om eventuelle andre byer ennå, men de av dere som ikke fikk henne med dere denne kvelden, bør absolutt ta turen. Dere skal ikke se bort fra at noen av oss som var her kommer tilbake også.
