Torsdag 15. juni 2023
Taking Texas to the people of Europe
ZZ Top-frontmann Billy F Gibbons besøkte Sentrum Scene, hvor han serverte et blueselskende oslopublikum både eget solomateriale og en rekke ZZ Top-klassikere.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Billy Gibbons kjenner vel de fleste som grunnlegger, gitarist og vokalist i ZZ Top, et av klodens visuelt mest gjenkjennelige band. Trioen har ligget forholdsvis lavt i senere år, og det er nesten 11 år siden deres siste album. Bassist Dusty Hill gikk dessuten bort for to år siden, og Gibbons har i senere år satset mer på sin solokarriere. Tre album har det så langt blitt, og denne torsdagskvelden sto han på scenen på Sentrum Scene i Oslo.
Billy holder seg til trioformatet, men det litt spesielle her var at bandet foruten ham selv og en trommis inkluderte en gitarist til og ingen bassist.
Grumsete lyd
Nuvel. Billy og hans våpendragere åpnet kvelden med «Got Me Under Pressure». Lyden var fra begynnelsen av nokså grumsete, noe den forble til rundt midtveis i konserten. «More-More-More» fra mannens siste solo-LP, Hardware, fulgte så før den gamle bluesstandarden «Rollin’ and Tumblin'» (uklart hvem som har skrevet den, men Muddy Waters har i hvert fall spilt inn en veldig kjent versjon) runget ut i salen.
I første halvpart av konserten fikk vi en salig blanding av ZZ Top-låter, coverversjoner og låter fra Billys tre soloalbum. ZZ-klassikere som «Beer Drinkers and Hell Raisers» og «Gimme All Your Lovin'» kom (merkelig nok) relativt tidlig. Ca. midtveis kom et trekløver av mannens sololåter, «Missin’ Yo’ Kissin'», «West Coast Junkie» og «Hollywood 151». Sistnevnte fikk vi vite hadde noe med Bacardi rom å gjøre. Denne drikken ble visstnok konsumert i industrielle mengder backstage, noe som ble heftig diskutert av Billy og hans co-gitarist Austin Hanks. Ikke at Billy eller hans bandkamerater virket spesielt pussa.
Billy Gibbons og bandet hans gjorde jobben sin, men det ble aldri mer enn sånn passe i mine ører.
Men derfra og ut overtok vel ZZ-låtene fullstendig. Ikke nødvendigvis de mest kjente; vi fikk hverken «Legs» eller «Tush» (har egentlig aldri tenkt på det før, men ZZ kaller opp en foruroligende mengde låter etter kroppsdeler). «Francine», «Sharp Dressed Man» og «Tube Snake Boogie» var blant disse, og da bandet gikk av scenen etter «La Grange» ventet vi et par ekstranumre i form av de ovennevnte låtene.
Ingen ekstranumre
Men neida. Billy og gutta kom ikke ut på scena igjen. Dette virker å ha blitt en trend. For ti år siden hadde jeg aldri vært på en konsert uten ekstranummer, men så kom Rival Sons som gjorde det til en gimmick ikke å spille dem. Så begynte Rival Sons å spille ekstranumre, og da sluttet alle andre med det.
Jeg overdriver selvfølgelig.
Dommen? Dette var vel veldig på det jevne. Det virket som en dag på jobben. Vi har dem alle sammen. Aldri kreve-pengene-tilbake-dårlig, men bandet virket aldri veldig påtent. Jeg har sett ZZ Top et par ganger òg, og synes de alltid er litt «la oss få dette unnagjort». Sjelden veldig fengslende til tross for det visuelle. Her må jeg legge til at jeg elsker mange av platene deres.
Billy Gibbons og bandet hans gjorde jobben sin, men det ble aldri mer enn sånn passe i mine ører.
