8.–9. juni 2023
En liten festival med noen gigantiske høydepunkter
Festivalen Loaded gikk nylig av stabelen på Kontraskjæret i Oslo for andre gang, med The War on Drugs og Gluecifer som årets headlinere.
Av Knut Egil Aure Nilsen
Foto Daniel Låstad
Loaded 2023 bød stort sett på høydepunkter – selv om det er litt vanskelig å vite hva slags festival de ønsker å være. Det er uansett tydelig at torsdagens headliner var en gedigen suksess, som festivalen utvilsomt er fornøyd med.
Det blir veldig spennende å se hva slags band Loaded booker til neste år – kanskje kommer vi tilbake?
The War on Drugs
Det har fylt seg ordentlig godt opp på skjæret idet sekstetten fra Philadelphia entrer scenen. I tillegg er det et særdeles ungt publikum som har kommet for å se indie-mesterne. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det henger sammen med at The War on Drugs mest sannsynlig er den ultimate sommermusikken. Likevel ser jeg også folk i 50- og 60-årene. Et bevis på bandets oppsiktsvekkende brede appell.
Vel, ikke så oppsiktsvekkende. For satan så bra de leverer – gang på gang.
Det etter hvert så folkekjære indie-bandet kaster ikke bort noe tid, og går rett i gang med “An Ocean in Between the Waves” fra deres epos Lost in the Dream (2014). Det er merkbart altfor mye trommer i miksen fra start – i hvert fall der jeg står – men det rettes heldigvis opp. Det er viktig, for det er nettopp de musikalske nyansene som er noe av det beste med The War on Drugs.
Satan så bra de leverer – gang på gang.
Og det er litt av et live-band vi har med å gjøre her. Frontmann Adam Granduciel er som alltid begivenhetens sentrum, og han er virkelig kulheten selv. Med solbriller og lange krøller loser han bandet sitt trygt gjennom to timer med deilig musikk. Det er faktisk flaks for TWOD at Granduciel er så god på scenen, for de andre musikerne holder seg stort sett på sine tilviste plasser. De kunne hatt veldig godt av å røre litt mer på seg.
Men vi får da vitterlig også noe deilig jamming, særlig på mesterlige “Under the Pressure.” Den fremføres med så stor selvtillit og profesjonalitet at det knapt kan beskrives. Det er i hvert fall ingen tvil om at det er kveldens høydepunkt.
Det blir også raskt klart at det er en svært god setlist amerikanerne har skrudd sammen denne kvelden. Tidlig i settet finner de plass til nydelige “Oceans of Darkness”, som svinger noe så voldsomt. Men også “Strangest Thing” og den selvfølgelige “Red Eyes” er store høydepunkter.
Live musikk kan knapt bli bedre enn dette.
Samtidig er det mye humor og godt humør fra scenen. En ydmyk Granduciel takker alle bandene som har spilt før dem og dediserer en låt til deres kaffe-favoritt i Oslo, Tim Wendelboe.
The War on Drugs har som alltid med seg et fantastisk og atmosfærisk lysshow, men det møter sin overmann i den utrettelige norske kveldssola – noe som er vanskelig å bebreide noen av de involverte for.
Mot slutten av konserten er sola riktignok i ferd med å gå ned bak Aker Brygge, stemningen er på topp og sceneshowet kommer mer til sin rett. Når amerikanerne da avslutter med den svært så passende låta “Occasional Rain”, er kvelden fullkommen.
Live musikk kan knapt bli bedre enn dette.
9/10
Settliste
- An Ocean in Between the Waves
- Pain
- Oceans of Darkness
- I Don’t Wanna Wait
- Victim
- Strangest Thing
- Harmonia’s Dream
- Red Eyes
- Living Proof
- Come to the City
- Eyes to the Wind
- Under the Pressure
- I Don’t Live Here Anymore
- Occasional Rain
The Nude Party
Sørstats-rockerne i The Nude Party er et band jeg ramla over rimelig tilfeldig, og som i tillegg var en svært hyggelig overraskelse på festivalens andre dag.
Bandet kom sammen i North Carolina (hvor jeg selv har bodd!), nærmere bestemt blant en gjeng studenter på Appalachian State University. De er et relativt ferskt band, som platedebuterte i 2018.
De spiller en særdeles interessant type rock – en slags country-cocktail bestående av like deler sørstatsrock og indie. I tillegg er det ikke rent lite Greta van Fleet i bildet, særlig på koringen.
Dette er musikk som passer den varme Oslo-sola som fot i cowboystøvler.
Tatt i betraktning at det er relativt tynt i publikum får The Nude Party meget god respons på Kontraskjæret. Dette er tross alt musikk som passer den varme Oslo-sola som fot i cowboystøvler.
Blant gode låter er “Polly Anne” og “Feels Alright”, der særlig førstnevnte viser hvor undervurdert pedal steel er som instrument. Avslutningen med “Ride On” er også bunnsolid. Den ydmyke gjengen på scenen er også tydelig på at de aldri har vært i dette rare, lille landet før – og vil gjerne ha tips til hva de kan gjøre resten av kvelden.
The Nude Party passa nok ikke helt inn blant publikummet på Loaded, men de var uansett en veldig gledelig overraskelse! Jeg ser gjerne at de kommer tilbake til hovedstaden for å spille på en mindre scene.
7/10
Gluecifer
De selverklærte “Kings of Rock” er selvsagt et kultband, til tross for at de ikke har kommet med ny musikk på omtrent 20 år. Sammenlignet med headlineren kvelden før er det likevel ekstremt tynt i publikum.
Ifølge Dagsavisens utsendte var det rundt 3.500 til stede under The War on Drugs torsdag kveld. I så fall kan det umulig være mer enn halvparten som overvar Gluecifer.
Bandet selv er uansett i godt humør, og de starter i godt driv med “Get the Horn”. Et tidlig høydepunkt er utvilsomt “I Got a War”, som virkelig får fart på publikum. Frontmann Frithjof Jacobsen (alias Biff Malibu) er i sedvanlig godt humør. For en stor Oslo Ess-fan, er det også gøy å se deres gitarist Peter Larsson traktere bassen i Gluecifer.
De selverklærte “Kings of Rock” er selvsagt et kultband, til tross for at de ikke har kommet med ny musikk på omtrent 20 år.
Det er nok ikke verdens mest hengivne publikum som møter bandet denne fredagskvelden – noe som utvilsomt henger sammen med at snittalderen både i publikum og på scenen er merkbart høyere enn under gårsdagens headliner.
Forskjellen mellom de to headlinerne gjør også at man stiller seg veldig spørrende til hva slags festival Loaded egentlig har lyst til å være. Skal de rette seg mot et ungt publikum, som et alternativ til PiP og Øya? Eller er de til for et eldre publikum, som gjerne også går på OverOslo? Det er jammen ikke godt å si.
Det er riktignok ingenting av dette som er Gluecifers feil, og alt er glemt når de fyrer i gang låter som “Easy Living” og “Automatic Thrill”. Den obligatoriske avslutningslåta “Desolate City”, dedikert til hjembyen Oslo, er også en vinner. Selvfølgelig er den det!
Totalt sett leverer kongene til godkjent – men ikke så mye mer enn det.
6/10
