Fredag 20. januar 2023
Barnslig gøy
The Carburetors setter fyr på Rockefeller når de feirer både 20-årsjubileum og plateslipp på samme kveld.
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
The Carburetors slapp nylig sitt nye album Drinking from the Skulls of Our Enemies, hele åtte år etter forgjengeren Laughing in the Face of Death. Da er det helt på sin plass å invitere til fest, og når bandet attpåtil feirer sitt 20-årsjubileum i år, var det klart at festen måtte finne sted på selveste Rockefeller. I hovedstaden er vi vant til å se The Carburetors på John Dee. Ville de klare å fylle opp storstua i etasjen over?
Jada! Lokalet er riktignok ikke utsolgt, men det er nok publikum til at galleriet er åpent. Og allerede mens første supportband er på scenen er det godt med folk i salen. The Carburetors har fått med seg to osloband til å stå for oppvarmingen, hvor Razorbats er første band ut. De gjør en god figur og passer sjangermessig perfekt inn sammen med The Carburetors.
Suicide Bombers
Det gjør også andre supportband, Suicide Bombers. Frontfigur Chris Damien Doll og resten av kvartetten fanger kjapt publikums interesse. Den drøye halvtimen de spiller får vi servert både gamle og nye låter, som «Ready for Tonight», «We Don’t Negotiate with Terrorists», «Worlds Without End», «So Bad», «Suicide Idol» og hittil uutgitte «Tonight Belongs to Us». Doll forteller at de holder på å mikse sin femte plate som kommer til høsten.
Publikum blir for alvor med på leken når de drar i gang siste låt «Bladerunner (Tokyo Nights)». Da runger allsangen gjennom salen.
Overtenning
Bursdagsbarna selv entrer scenen til «Burning Rubber», som kjapt viser hva vi kan vente oss av resten av showet. Gutta stiller i like hvite skinnjakker, og de som et lite øyeblikk lurer på om The Carburetors har blitt et boyband, blir kjapt overbeviste om at dette er noe helt annet enn Backstreet Boys. Backstreet Girls er en riktigere referanse – her er det svett og bredbeint rock’n’roll som gjelder.
«Lords of Thunder» er andre låt ut. Men hvor er Shagrath? Når bandet inviterer til 20-årsjubileum må det vel være flere enn meg som har sett for seg at det vil dukke opp både tidligere bandmedlemmer og gjesteartister i løpet av kvelden. Men den gang ei. Mye tyder på at de har brukt alle ressurser på pyro i stedet. «Days og Thunder» er like fullt en av deres tøffeste låter, med eller uten Shagrath, og publikum gjør sitt for å fylle hans plass.
Rocketoget ruller videre med «Rock’n’roll Forever» og «Hellfire». Det er høyt energinivå på scenen helt fra start, og allerede etter et par låter er det flere i bandet som må kaste jakka. Gitarist Kai Kidd fyker rundt på scenen som en duracellkanin, og vokalist Eddie Guz er stadig ute på catwalken som er bygd ut i forlengelse av scenen. Det er mulig gutta har litt overtenning etter ikke å ha spilt konsert på en stund, men spillegleden smitter i høyeste grad over på publikum, som synes masse pyro er barnslig moro.
Nye låter
Frontmann Eddie Guz forteller at det i løpet av 20 år har blitt mange historier som ikke tåler dagens lys, før han introduserer kveldens eneste gjestemusiker som spiller keyboard på «Whole Town Is Shakin'». Låta starter med Kidd på catwalken som trakterer en gitar som spyr ut røyk.
Guz forteller også at de er veldig fornøyde med at 50.000 har hørt på den nye skiva deres på den lille uka den har vært ute. Det er ikke noen tvil om at det er de gamle låtene som sitter best host publikum, men blodfansen har likevel allerede lært seg de nye låtene «Rock Until We Die», «Revenge» og «Hurricane».
Showmessig er det ikke mange som slår The Carburetors, spesielt ikke når de topper det hele med et heftig pyrobudsjett.
Ifølge Guz er det å spille i band sammen akkurat som andre forhold, man har både gode og tunge stunder. «Jeg summerer det opp på følgende måte: There where good days and there where bad days, and those where the days of metal,» sier han, før de setter i gang nettopp «Days of Metal» fra forrige plate. Her blir vi greit varme i fleisen av alle flammene, før både pyroen og showet fortsetter med «Terrified» og signaturlåt «Fast Forward Rock’n’roll».
«Pain Is Temporary, Glory Is Forever,» sier Guz, før de drar i gang «Allright, Allright» fra nevnte debutskive, som virkelig får fart på allsangen på Rockefeller. Og mer pyro blir det når gitarist Kai Kidd under «Fire It Up» tar seg en tur ut på catwalken for å blåse flammer, før han tar med seg en flaske whisky ned i salen, som han deler broderlig med publikum.
Øspøs og lite fjas
Eddie Guz synes det er ganske så frekt at de nå spiller på Rockefeller, og takker publikum for å ha vært med på å realisere en drøm for bandet. «Men vi kan ikke ha en rocke’n’roll-kveld uten å spille noe av kongen sjæl,» sier han. Det er selvfølgelig Elvis vi snakker om, og før de spiller «Burning Love» tar Kidd ordet for å dedisere låta til musikkjournalist Jan Dahle som gikk bort i fjor.
«Shot Full of Noise» byr på kveldens første moshpit og ølkasting, før Guz inviterer begge supportbandene tilbake på scenen. Både Razorbats og Suicide Bombers er med og korer på «Burnout».
The Carburetors driver ikke med sånt fjas som konstruerte ekstranumre, her er det bare øspøs fra start til slutt. Så når «Burnout» er over er også konserten brått over. AC/DC blir spilt på anlegget og bandet ber om å få ta et stemningsbilde med publikum.
Det er bare å konkludere med at The Carburetors først og fremst er et liveband. Det er på scenen de virkelig kommer til sin rett. Showmessig er det ikke mange som slår dem, spesielt ikke når de topper det hele med et heftig pyrobudsjett. Dette var rett og slett bare gøy! Og det kan umulig ha vært noen blant publikum som mente noe annet. The Carburetors hører så visst hjemme på Rockefeller!
Settliste
- Burning Rubber
- Lords of Thunder
- Rock’n’roll Forever
- Hellfire
- Whole Town Is Shakin’
- Rock Until We Die
- Days of Metal
- Terrified
- Fast Forward Rock’n’roll
- Revenge
- Allright, Allright
- Fire It Up
- Drinking from the Skulls of Our Enemies
- Hurricane
- Burning Love
- Shot Full of Noise
- Burnout