Fredag 20. januar 2023
Sett dem mye bedre før
Black metal-veteranene i Kampfar er ute på en liten norgesturné sammen med Slegest. Fredag fikk John Dee æren av å være først ut. Det som starta svært godt, endte med å bli en noe langdryg affære.
Av Knut Egil Aure Nilsen
Foto Arash Taheri
Det er med sitt nyeste album Til Klovers Takt at Kampfar tar turen til John Dee. Jeg gikk dessverre glipp av muligheten til å se dem på fjorårets Tons of Rock, og er derfor ekstra klar for å bivåne dem en fredagskveld i januar. Publikum varmes opp med thrash-klassikere som “Angel of Death” og “Holy Wars”, og jeg ser minst fem stykker rundt meg som shredder frenetisk på luftgitar. Dermed er vel stemningen satt!
Kampfar, som har sine røtter i Fredrikstad, sparer ikke på noe og går rett i gang med “Our Hounds, Our Legion”. Det låter helt utmerket, med krystallklar lyd og et band som virker å være godt forberedt. Dolk (aka Per-Joar Spydevold) er da også en flott frontmann, som umiddelbart tar publikums oppmerksomhet. Bandet går rett over i “Troll, Død og Trolldom” og tar oss dermed helt tilbake til 1999.
Dyktige musikere
Mellom låtene spilles det svært atmosfærisk musikk med tydelig inspirasjon fra folkemusikk. Dette er jo noe som passer Kampfar godt, da de alltid har tilhørt den delen av black metal som har beina godt planta i denne tradisjonsrike delen av norsk kultur. Jeg trodde riktignok at disse intermezzoene var et midlertidig grep, men det skal etter hvert vise seg at dette er noe som gjentar seg gjennom hele konserten. Mer om det senere…
Mellom hver eneste sang spilles det atmosfærisk folkeinspirert musikk over høyttalerne.
Som så ofte når jeg ser black metal-band tar jeg meg i å bli særdeles imponert av trommisen, og Ask “Ty” Arctander er intet unntak. Jeg kommer aldri til å skjønne hvordan de klarer å spille så raskt og presist. Generelt er det utvilsomt at Kampfar er en samling særdeles dyktige musikere. Det er jo ikke uten grunn at de har vært en kraft å regne med helt siden 1994.
Omtrent midtveis i konserten får vi en av mine store favoritter, nemlig “Mylder”. Den viser alt hva jeg liker med dette bandet. Det er brutalt, det er pianospill og det er lite som slår stemningen når Dolk skriker ut “helvete! Du forbannede!”. Mye av det samme kan sies om “Tornekratt” som får en enormt fet innpakning, hvor Dolk tar i såpass mye at han er nede i knestående store deler av låta. Ingenting å si på innsatsen der altså.
Lite nytt materiale
Jeg synes det er litt merkelig å dra på sin første turné etter å ha sluppet album og bare spille to låter derfra, i dette tilfellet “Urkraft” og “Dødens Aperitif”. Jeg har ikke noe problem med å skjønne at de vil blidgjøre publikum med gode, gamle slagere, men man skulle tro at lysten til å promotere nytt materiale skulle være litt større. I rettferdighetens navn skal det likevel nevnes at de to nye låtene vi får leveres med brask og bram, så ikke noe å si på fremførelsen.
Kampfar er som nevnt et band med dyktige musikere og Dolk er en fantastisk frontfigur, det er likevel der det stopper for meg. Mellom hver eneste sang spilles det atmosfærisk folkeinspirert musikk over høyttalerne, før Dolk snur seg og roper “Oslo!”. Og sånn går no dagan. For min del holder ikke det helt mål, selv om låtmaterialet til Kampfar er helt upåklagelig.
Jeg har da vitterlig sett dem mye bedre før.
