Lørdag 30. april 2022
Et musikalsk teater i satanrockens tegn
Våre svenske venner i Ghost spilte opp til dans i Oslo Spektrum lørdag kveld og leverte et rocketeater uten like, med sirkusdirektør Tobias Forge i front. Bandets knallsterke låtkatalog ble til de grader levert med brask og bram.
Så fort har det faktisk gått med karrieren til Ghost at jeg nesten har glemt å følge med underveis. “Når rakk de å bli så store?” tenker jeg for meg selv mens jeg tusler over Vaterlands bro lørdag kveld. Svaret er sannsynligvis et sted mellom albumene Meliora (2015) og Prequelle (2018). Denne rare svenske gjengen har uansett rukket å gå fra et obskurt kultfenomen til en gigant som selger ut arenaer over hele verden. Sist lørdag fikk de i tillegg æren av å være det første bandet jeg bevitner i Oslo Spektrum på nesten fire år (!).
Det begynner å bli en stund siden vi hadde vår siste korsvei, Ghost og jeg. Sist jeg så dem var som oppvarming for Guns N’ Roses på Valle Hovin, en kveld hvor de leverte en konsert langt bedre enn hovedakten. Den gang turnerte de med Prequelle-plata, mens de denne våren er ute på reise med sitt rimelig ferske album Impera. De lærde strides om bandets nyeste utgivelse, men jeg er helt med på bandets utvikling rent musikalt.
Sparer ikke på noe
Det er da også opplyst og vedtatt at Ghost er noe helt eget live, og når åpningsduoen fra det nyeste albumet, “Imperium” og “Kaisarion” starter konserten i Spektrum er det klart at det ikke har endret seg siden pandemien starta. Disse to låtene er jo også som skapt for å åpne konserter. Dessverre er lyden ganske ræva i starten og drukner nesten helt ut i den store arenaen som Spektrum er. Heldigvis skrus det relativt fort til og preger ikke konserten som helhet i nevneverdig grad. Åpningen glir rett over i favoritten “Rats” og Ghost sparer ikke på noe som helst.
Underveis klarer jeg ikke helt bestemme meg for om en kveld med Ghost er mest rockekonsert, sirkus eller fest. Kanskje er det alle tre?
Skal vi bare ta et avsnitt om frontmann Tobias Forge med en gang? Visst er frasen “født til å være frontmann” en klisje, men er det noen som virkelig passer under den beskrivelsen må det være Forge. Dersom noen har levd under en stein så kan jeg fortelle at Tobias Forge, for tiden under scenenavnet Papa Emeritus IV, er den eneste i bandet man kjenner identiteten til – de andre musikerne kalles for Nameless Ghouls. Frontmannen har virkelig publikum i sin hule hånd og leverer vokalarbeid av ypperste klasse. I tillegg har han flere kostymeskifter i løpet av konserten enn selv Adam Lambert.
Imponerende sceneeffekter
Både Forge og hans Nameless Ghouls spiller virkelig rollene sine ut med mye fjas og humor både mellom og under låtene. Det er stort sett gøy, men trekkes nok i noen tilfeller litt for langt, blant annet under en lengre gitarduell i forkant av superhiten “Cirice”. De navnløse musikerne får likevel rom til å briljere, spesielt under et av konsertens absolutte høydepunkt, den instrumentale låta “Miasma”. Her rulles det ut et pave-lik som gjenopplives på scenen – og spiller saksofonsolo! Konsert kan ikke bli mer gøy enn det.
Underveis klarer jeg ikke helt bestemme meg for om en kveld med Ghost er mest rockekonsert, sirkus eller fest. Kanskje er det alle tre? Det hele støttes selvsagt av bandets fantastiske katalog og et imponerende budsjett hva angår sceneeffekter.
Denne konserten har alt, absolutt alt. Og det er bare Ghost som kan gjøre dette.
Enorme låter som “Ritual”, “Faith” og “Year Zero” kommer som perler på en snor. Sistnevnte i den kanskje råeste innpakningen jeg har sett. Det er noe eget når hele Oslo Spektrum roper “Hail Satan, welcome year zero” mens det står flammer opp fra en scene badet i rødt lys. Det er sånne øyeblikk som gjør Ghost til et av verdens beste band. Settlisten preges riktignok i stor grad av nyere låter. Fra det nye albumet får vi fire stykker, og “Call Me Little Sunshine” blir nok det store høydepunktet blant disse.
Et rocketeater uten like
Det er dog når “Mummy Dust”, bandets kanskje aller mest heavy låt, byr på både keytar-solo og konfettiregn at jeg tenker for meg selv; denne konserten har alt, absolutt alt. Og det er bare Ghost som kan gjøre dette. Den avsluttende trioen med bandets cover av Metallicas “Enter Sandman”, “Dance Macabre” og “Square Hammer” blir en ren oppvisning i rocketeater og sender publikum ut i full fest. Sistnevnte er i mine ører en avslutningslåt som er milevis bedre enn “Monstrance Clock”, som de gjerne har avsluttet konsertene med tidligere.
Her skal det også bemerkes at “Enter Sandman” spilles på denne turneen som en støtte til transseksuelle barn, en gest undertegnede støtter helhjertet.
Ghost live anno 2022 har blitt et rocketeater uten like og det fikk Forge bevist sammen med hans kompanjonger lørdag kveld. At de går av scenen til en sang av Emmylou Harris er i tillegg en sånn ting som bare Ghost gjør. Når bandet har gått sin seiersrunde og bukket for publikum faller teppet en siste gang foran Tobias Forge. Det øyeblikket bekrefter hva vi har vært gjennom: ikke så mye en konsert som et musikalsk teater i satanrockens tegn.
Av Knut Egil Aure Nilsen
Foto Arash Taheri
Settliste
- Kaisarion
- Rats
- From the Pinnacle to the Pit
- Mary on a Cross
- Devil Church
- Cirice
- Hunter’s Moon
- Faith
- Spillways
- Ritual
- Call Me Little Sunshine
- Year Zero
- He Is
- Miasma
- Mummy Dust
- Kiss the Go-Goat
- Enter Sandman
- Dance Macabre
- Square Hammer
