Infernofestivalen 2022

14.–17. april 2022

Infernalsk god påske

Etter to avlyste festivaler var det omsider tid for igjen å fylle hovedstaden med svartkledde i påsken. På plakaten til Infernofestivalen 2022 finner vi navn som Ihsahn, Gorgoroth, Taake, Mayhem, Venom og Kreator.

Av Adrian Øien, Knut Egil Aure Nilsen og Monica Holmen
Foto Arash Taheri og Boris Danielsen

TORSDAG

Djerv

Endelig er omsider første Infernofestival siden 2019 i gang! Festivalen starter ganske sterkt med våre egne Djerv som første band ut på hovedscenen Rockefeller. Agnete Kjølsrud styrer showet fra første note, og hun er helt rå på scenen. Hun kommer ut på scenen i svart frakk som svaier i takt med musikken.

Bandet spiller bra, men jeg får følelsen av at det er noe som mangler lydmessig, kan derimot ikke sette helt fingeren på hva. Settlisten er grei, og generelt er Djerv en verdig oppvarming for de kommende dagene på Inferno.

Som en liten bonus; man må innrømme det er ganske stilig når Agnete tenner en sigar på scenen.

7/10 | Adrian Øien

Konvent

Med knapt to album under huden var danske Konvent blant de nyere navnene i årets Infernofestival, og parallelt med Inferno kom andreplaten Call Down the Sun ut. Sjangermessig befinner Konvent seg et sted mellom death metal og seig doom med et lag av blackened, der doom-metall-riff, buldrende rytmekomp og guttural growling i balansert kontrast til inntrengende skrik skaper en solid kombinasjon og med tiden også en gjenkjennelig signatur.

Settlisten inkluderte blant annet låter som «Grains» og den mer melodiøse «Pipe Dreams» fra sisteplaten, og «Fatamorgana» som med stødige trommer og insisterende gitar bygget seg sakte opp mot et av konsertens høydepunkt. Settet ble rundet av med «Squares» fra ep-en Demo fra 2017, en låt der et mer heavy doom-tilsnitt kommer tydelig til uttrykk, noe som man i retrospekt innser at innvarslet den solide pakken som skulle komme på senere album.

Konvent seg et sted mellom death metal og seig doom med et lag av blackened.

«Moderne hekser i Skandinavia er ikke utstøtt, noen er fremtredende kunstnere, og det er lyset fra laptopen, ikke heksebålene, som stråler mot dem,» skriver forfatter Maria Kjos Fonn i et essay i Morgenbladet. Nåtidsheksa representerer med andre ord noe positivt, og essensen i Kjos Fonn sitt essay er heksa som positiv kraft, og hvordan vår samtids hekser besitter en egen kraft der de tar tilbake definisjonsmakten over begrepet som historisk sett er negativt. De tar plass der de vil, og det med største selvfølgelighet.

Noen av dem står også på scenen på Infernofestivalen en skjærtorsdagsettermiddag, og dytter litt på definisjoner, forventninger og inntrykk. Etter publikumsmengden på et relativt fullt John Dee på festivalens første dag å dømme, har Konvent ganske sikkert også lokket flere inn i folden.

6/10 | Monica Holmen

Settliste

1. In the Soot
2. Grains
3. Fatamorgana
4. Sand Is King
5. Ropes Pt. II
6. Puritan Masochism
7. Pipe Dreams
8. Squares

---

FREDAG

Solbrud

Danske Solbrud har markert seg med et omsluttende, men blytungt sound. Lydlandskapet som danskene maner fram springer ut av og står fortsatt støtt i svartmetallen, men dratt ut i det mer atmosfæriske hjørnet. Sakte og tålmodig folder seige, lange låter seg ut, og tviholder på lytteren når de først har funnet formen. I mangel av bedre beskrivelser er resultatet en omsluttende, fysisk lyd man bare kan flyte med, en type støy man gjerne lar seg pakke inn i.

Solbrud er blant de bandene hvis musikk har en egen evne til å mane fram visuelle bilder som resultat av de altomfattende lydlandskapene. Vi snakker lyd som lettere lar seg forklare i bilder enn tekniske begreper, der helhetsinntrykket kanskje best beskrives som en relativt stille havoverflate så vidt preget av krusninger, en slags lydlig krysning av et godstog og en tsunami, der buldrende sterke krefter lurer under overflaten og river en med i en orkan av blast beats, distortion i møte med lange melodiske drag, og en inntrengende vokal som knapt kan dechiffreres. Det er melankolsk og brutalt, samtidig som melodiøse partier gjør den komplekse lydtåken uimotståelig tilfredsstillende.

Det er melankolsk og brutalt, samtidig som melodiøse partier gjør den komplekse lydtåken uimotståelig tilfredsstillende.

Det er en kjensgjerning at musikk gjør seg best live, men i noen tilfeller kjennes liveformatet nærmest akutt nødvendig – opplevelsen av lyd som blir fysisk er blant livets høydepunkt. Solbrud er et eksempel på dette, og Infernokonserten på John Dee innfridde samtlige forventninger – and then some.

På et tettpakket John Dee buldret Solbrud og tok publikum (nærmest bokstavelig talt) med sin mørke storm. Det var bare å lukke øynene og la seg rive med i den nærmest meditative, trancelignende opplevelsen som de bød på.

8/10 | Monica Holmen

Kampfar

Kampfar har jeg ventet på å få sett live siden Ofidians Manifest ble sluppet i 2019 som en av mine toppskiver fra det året, og de leverer så absolutt en rå konsert. Per-Joar «Dolk» Spydevold har en så fantastisk og pint stemme, høres ut som han er i konstant smerte som passer musikken og temaene som Kampfar byr på.

Settlisten byr forståelig nok på det meste av hits, men jeg synes derimot at «Skamløs!» fra sisteskiva burde vært inkludert. På en annen side så var det også en skuffelse at ikke de kjørte på med en duett med Agnete Kjølsrud, som synger på låta «Dominans». Med bare et par timer mellom konsertene deres så skulle man trodd det var garantert.

Det er derimot en ære å få høre den fantastiske «Lausdans under stjernene» live for første gang. Utenom mangelen på et par låter leverer Kampfar veldig sterkt, og det var en fryd å endelig få oppleve dette fantastiske bandet.

8/10 | Adrian Øien

Ihsahn

Ihsahn er nok et kjent navn for de fleste, som allerede i løpet av tiden i Emperor viste vilje til å pushe grensene. Med en progressiv tilnærming har telemarksmusikeren markert seg med et ganske så eklektisk lydbilde som omfatter alt fra en karakteristisk, intens og nærmest fortrengt vokal, gitarpartier på grensen til powermetall som fort kunne framstått pompøst, men som i Ihsahns hender bare bygger opp under et allerede mektig inntrykk. Legg til synth som både bryter og kompletterer sounden, og du har en pakke verd å overvære.

At intet mindre enn fire gitarer sto parat på scenen på Rockefeller, gjenspeiler kompleksiteten i musikken og den bunnsolide kompetansen som ligger bak. Summen av dette er større enn enkeltdelene, og det komplekse lydbildet reflekterer en stadig like progressiv tilnærming til musikken som fortsatt er fascinerende. Ihsahns kunstneriske utforskning av hva krysningen svartmetall, symfonisk metall, progressiv metall, folketoner med mer kan romme kan vanskelig beskrives som annet enn imponerende.

Som en av landets mest interessante musikere, som stadig bidrar til å dytte metallsjangeren videre, står dette igjen som et av festivalens høydepunkt.

Framført i live-formatet blir denne pakken en mektig opplevelse, godt hjulpet av en tilstedeværende og entusiastisk Ihsahn på scenen. Infernokonserten var intet unntak, og som så mange andre artister nå for tiden var det en kommunikativ og entusiastisk Ihsahn som inntok Infernoscenen. Settlisten inkluderte blant annet låter som «Nord», «Frozen Lakes on Mars», «Son of Heben» og «This Is Your Something», før konserten ble rundet av med «Telemark», som med tydelig underliggende folketoner både gjenspeiler røttene til Ihsahn selv og ett av de mange lagene som preger hans lydbilde.

Som en av landets mest interessante musikere, som stadig bidrar til å dytte metallsjangeren videre – noe flere av oss vil hevde er prekært i en tidvis relativt konservativ musikksjanger – står dette igjen som et av festivalens høydepunkt.

7/10 | Monica Holmen

Triumph of Death

Jeg tviler på at mange trodde man skulle få sett Hellhammer live igjen for noen år siden. Heldigvis har Tom G. Warrior gjenopplivet bandet under navnet Triumph of Death (etter en Hellhammer-låt). Tom er altså den eneste fra originalbesetningen, men med seg har han et dyktig band som leverer uventet bra. Jeg skal ærlig si jeg ikke hadde så mye forventninger, men ble rett og slett veldig imponert. Warrior klarer fremdeles de gamle låtene perfekt i mine øyne.

Det er selvfølgelig veldig vemodig å ikke ha Martin Eric Ain med på scenen, og man må jo lure på hva han hadde syntes om det hele om han var i live, men mer spekulasjon er ikke nødvendig.

Triumph of Death spiller en flott bukett av Hellhammer-låter som «Decapitator», «Aggressor» og «Revelations of Doom», i tillegg til «Visions of Mortality», som teknisk sett er utgitt som en Celtic Frost-låt, men ble skrevet til Hellhammer originalt.

Tom G. Warrior viser ingen tegn til å trenge å gi seg med musikk, med en fremdeles kraftig og ikonisk røst. Man kan rett og slett ikke gjøre annet enn å føle seg beæret av å oppleve Triumph of Death live, og jeg håper vi får et gjensyn med bandet på en norsk scene om ikke altfor lenge!

9/10 | Adrian Øien

Gorgoroth

Gorgoroth har lenge vært et svært kontroversielt band. Etter mange medlemsbytter, stiller bandet nå opp med selveste Hoest fra Taake som vokalist på scenen. Fra første stund går de rett på sak med heftig ond black metal, og viser ingen tegn til å stoppe underveis.

Hoest sier ikke ett eneste ord til publikum utenom låtene. Gitarist og grunnlegger Infernus står nærmest helt stille som en statue gjennom hele konserten og spiller perfekt. Generelt er det en veldig kul kontrast mellom Hoest og de andre medlemmene, der førstnevnte tar seg av show-delen, som han er vant med fra Taake-opptredener.

Settlisten er meget solid og byr på mange av publikumsfavorittene, selv om jeg personlig hadde likt å høre mer fra sisteskiva Instinctus Bestialis. Som avslutning så får vi selvsagt servert «Unchain My Heart», helt perfekt. Bandet går av scenen uten å si ett ord. Fantastisk.

8.5/10 | Adrian Øien

Venom

At legendene i Venom headliner fredagen føles litt som om fedrene til alle de andre bandene har kommet på besøk. På en festival dominert av black metal, death metal og thrash er det helt åpenbart at ingen av de hadde vært her uten Venom. Det disse guttene gjorde på starten av 1980-tallet var så grensesprengende og sjokkerende at ingen visste hva de skulle tro. I dag takker vi dem for at de grunnla sjangeren vi liker å kalle svartmetall.

Nok om det. Venom, fra Newcastle, besøker Inferno for aller første gang. Ikke nok med det! Det er deres aller første konsert etter pandemien, og kun deres fjerde besøk i Norge. Stemningen før bandet går på scenen er meget god, og jeg er veldig spent på hva de kommer til å spille. Det er tross alt få band som er mer definert av sine første album enn denne gjengen.

Når bandet kommer ut på scenen og setter i gang med “Witching Hour” blir det med en gang åpenbart at gjengen er litt rustne. Frontmann Cronos starter nemlig konserten med en bass uten lyd! Makan til antiklimaks har jeg sjeldent vært borti. Generelt preges den første delen av konserten av rimelig dårlig lyd. Det legger selvsagt et lokk på stemningen.

når Cronos drar en passiar om at kun skandinavisk black metal er ekte, så er det selvfølgelig veldig populært.

Når det er sagt så er Venom et band det er hyggelig å omgås med en fredagskveld. De er i godt humør og når Cronos drar en passiar om at kun skandinavisk black metal er ekte, så er det selvfølgelig veldig populært. Både frontmannen selv og gitarist Stuart Dixon prøver seg på litt enkel call & response med publikum, og det funker ganske bra.

Det er helt åpenbart at folk, inkludert undertegnede, er her for å høre det gamle materialet til Venom. Låter som “Don’t Burn The Witch” og “Welcome to Hell” møter mye jubel og god stemning, mens nyere spor som “Long Haired Punks” og “100 Miles to Hell” får mer moderat hodenikking. Dette er neppe bandet de fleste er her for å se og i så måte kan festivalpublikummet være noe ugjestmildt, særlig når det er bandets første konsert etter pandemien. De burde nok lagd en enda mer “best of”-settliste. Eller kanskje har de fått for lang tid på scenen? Ikke vet jeg.

Mot slutten av konserten er lyden mye bedre skrudd til og stemningen løfter seg mange hakk. Bandet låter også mye mer tight, det er bare synd det tar omtrent halve konserten før man kommer dit. Avslutningen med “Black Metal” og “In League With Satan”, to av bandets mest legendariske sanger, kan ikke slå feil. Den duoen sitter som et skudd! Men dessverre er det for lite for sent.

Riktignok så jeg en del rundt meg som koste seg med fredagens headliner, men for meg ble dette litt for platt og kjedelig.

6/10 | Knut Egil Aure Nilsen

---

LØRDAG

From the Vastland

På en festival som Inferno med tett line up og seine kvelder, er kanskje ikke en tidlig ettermiddagskonsert optimalt. Et ganske så fullt Rock In bar imidlertid bud om at From the Vastland har en fast gjeng følgere, som trekker inn i mørket på en solfylt dag uavhengig av tidspunkt.

From the Vastland er prosjektet til iranske Sina Winter, og sorterer først og fremst under svartmetallkategorien. Med inspirasjon hentet fra persiske myter og tekster som forteller om mytologiske karakterer, er det en egen dybde i From the Vastlands materiale.

En stemningsfull opplevelse, preget av innlevelse og stødig framføring.

Rent musikalsk inkluderer repertoaret klassiske sjangergrep, som isende riff og tunge harmonier, drivende trommekomp og blastbeats, og in-your-face vokal – i en ofte melodiøs helhet med like deler orientalske undertoner som referanser til klassisk svartmetall.

Den lille scenen på Rock In gir en egen (bokstavelig talt) nærhet til publikum, noe som ligger til rette for en intim opplevelse. Et tydelig tilstedeværende og energisk From the Vastland leverte en stemningsfull opplevelse, preget av innlevelse og stødig framføring.

7/10 | Monica Holmen

Dark Fortress

Dark Fortress oppdaget jeg først da de ble lagt til Infernos plakat i 2020, da ble jeg fort stor fan av dette fantastiske bandet. De levde definitivt opp til mine forventninger live, og leverte en ekstremt sterk start på lørdagens konserter som dagens første band.

For min del kunne de gjerne spilt deres siste skive, Spectres from the Old World i sin helhet, men vi får likevel servert en sterk miks av nytt og gammelt fra det tyske bandet. Den intense «Ylem» mangler dessverre fra settlisten, en liten skluffelse da de faktisk spilte den for første gang siden 2011 tidligere i år. Utenom den lille bommerten så ville jeg sagt at Dark Fortress opptrer nært perfekt med den lille tiden de har fått. Rett og slett headliner-nivå etter min mening!

9/10 | Adrian Øien

Vreid

Sogndals store sønner i Vreid kommer til Inferno på bakgrunnen av fjorårets glimrende utgivelse Wild North West, og tittelsporet derfra får æren av å åpne konserten tidlig lørdag kveld. Stemningen er høy, og bandet går ut i hundre. Her er det både pyro (eller inferno, om du vil) og gnistsprut fra start til slutt.

Jeg kan ikke sies å være Norges største fan av Vreid, så de forventningene jeg har er stort sett knyttet til bandets to siste utgivelser, som jeg likte svært godt. Selve musikken kan vel best beskrives som en god miks av black metal og mer klassisk heavy metal, selv om bandet selv kaller musikken sin for noe annet. Mer om det straks.

“Lifehunger” blir et tidlig høydepunkt med sitt drivende riff og mektige refreng. Det er også en fryd å se bassist Jarle Kvåle på scenen (ja, han bookingsjefen i Tons of Rock!). Han smiler, headbanger, skåler med publikum og generelt digger det han driver med. Sånt smitter alltid over på publikum. Skåler gjør også vokalist Sture Dingsøyr samtidig som han kjører en liten tale om hvordan han tenker å snakke engelsk denne konserten, siden Oslo-folk uansett ikke skjønner hva folk fra Sogndal sier.

Vreid er over gjennomsnittet opptatt av hvor de kommer fra. Blant annet kaller de musikken sin for “sognametall” og pryder draktene til Sogndal IL.

For uinnvidde er Vreid over gjennomsnittet opptatt av hvor de kommer fra. Blant annet kaller de musikken sin for “sognametall” og pryder draktene til Sogndal IL. Tror du ikke bandets lydmann har på seg denne drakta under konserten? Joda. Klasse!

Konserten blir en parademarsj med høydepunkter som “Shadows of Aurora”, “Solverv” og det tøffeste coveret av Rolling Stones-låta “Paint It Black” jeg noensinne har hørt. Vi får også Windir-sangen “The Spiritlord”, til enorm jubel.

Når kalaset avsluttes med nydelige “Into the Mountains” har Vreid virkelig lagt Inferno for sine føtter. Mektig imponerende!

9/10 | Knut Egil Aure Nilsen

Marduk

Det kontroversielle black metal-bandet Marduk stilte opp til store forventninger som co-headliner lørdag kveld. Etter mer enn 30 år har bandet en imponerende diskografi, men på scenen leverer de en tanke underveldende.

Morgan Steinmeyer & co spiller en teknisk bra gjennomført konsert, men hele settlisten går litt i ett. Svenskene byr på lite showmessig, som kanskje er poenget. Jeg synes heller ikke de helt lever opp til «det mest blasfemiske bandet i verden», som de satte ut for å bli. Jeg syntes også det var veldig spesielt å ikke spille «The Blond Beast».

Marduk leverer som sagt en teknisk bra konsert, men ikke helt på co-headliner-nivå.

6.5/10 | Adrian Øien

Mayhem

Det er ikke ofte man ser det samme bandet på samme scene med mindre enn to måneders mellomrom, men nå har jeg altså fått oppleve det med Mayhem. I slutten av februar spilte de endelig sin utsatte Rockefeller-konsert, og jaggu fikk de ikke headline Inferno på selveste påskeaften. I tillegg har bandet rukket en rundtur i USA siden sist.

Legendariske Mayhem må kunne sies å være selve snittbandet for publikumet på Inferno og dermed er det ikke noe sjokk at oppmøtet på Rockefeller denne lørdagskvelden er særs godt! Akkurat som ved forrige korsvei er konserten delt i tre. Den første har vekt på sisteskiva Daemon, akt to henter låter fra De Mysteriis Dom Sathanas før konserten avsluttes med låter fra EP-en Deathcrush.

Ikke overraskende får akt to best mottakelse. “Freezing Moon” er et evig høydepunkt og møtes av en gigantisk moshpit. Denne gangen har de også funnet plass til fantastiske “Pagan Fears”, noe som er et stort pluss i boka. Både “Life Eternal” og “Buried by Time and Dust” sitter stadig som en kule i livesettet.

Legendariske Mayhem må kunne sies å være selve snittbandet for publikumet på Inferno og dermed er det ikke noe sjokk at oppmøtet på Rockefeller denne lørdagskvelden er særs godt!

Deathcrush-delen av settet blir en oppvisning i ekte svartmetall og sender Rockefeller ut i en blanding av kaos og ekstase. Så høyt nivå er det. Sterkere avslutning på en konsert finnes nesten ikke.

Ankepunktet blir dermed den første delen av settet, med hovedsakelig nyere sanger. Det låter bra og gutta spiller tight, det kan ingen ta fra dem. Men nå som det er festival og ikke en egen Mayhem-konsert, funker ikke denne inndelingen like bra. Det er åpenbart at publikum ikke er like godt med på det nyere materialet. Dermed hadde de nok vært bedre tjent med å sette sammen settlisten på en annen måte.

Med det i mente er konserten meget bra. Mayhem leverer som alltid en energibombe uten like og holder et høyt nivå på alt de gjør. Etter den obligatoriske avslutningen med “Pure Fucking Armageddon” tar både bassist Necrobutcher og vokalist Attila en lang seiersrunde på scenen. Sterkt øyeblikk!

7/10 | Knut Egil Aure Nilsen

Settliste

1. Falsified and Hated
2. To Daimonion
3. Malum
4. Bad Blood
5. My Death
6. Symbols of Bloodswords
7. Voces ab Alta
8. Freezing Moon
9. Pagan Fears
10. Life Eternal
11. Buried by Time and Dust
12. Silvester Anfang
13. Deathcrush
14. Chainsaw Gutsfuck
15. Carnage
16. Pure Fucking Armageddon

---

SØNDAG

Oranssi Pazuzu

Noe av det beste med festivaler er å oppdage nye navn, enten de er nye i feltet eller bare nye for den enkelte festivalgjenger. Det er ekstra gøy på en sjangeravgrenset festival som Inferno, der gjenbruksfaktoren er høyere enn på mange andre festivaler. Fram til Inferno 2022 var Oranssi Pazuzu et ukjent navn for undertegnede, men etter Infernokonserten kommer dette til å være fast innslag på spillelistene.

Med konserten på Inferno leverte finnene en musikalsk opplevelse lokalisert et sted i krysningen mellom psykedelisk og noisepreget svartmetall, acid- og spacerock med et hint av progrock, i møte med hissig growlende vokal og perlende synth som evner å skjære gjennom buldrende repetitive trommekomp – før alt bryter ut i drømmende spacetravel.

Med stadig uventede grep var det umulig å forutsi hva som ventet etter neste akkord.

Tre-fire synther på scenen bar bud om at det psykedeliske tilsnittet er framtredende, et inntrykk som ble bekreftet med lange, svevende partier av mer proggete jamming. Vi snakker insisterende og meditativt lydlandskap preget av sjeldent assosiative lydeffekter, der resultatet var en konsertopplevelse som framsto eksperimentell og ekspansiv. Med stadig uventede grep var det umulig å forutsi hva som ventet etter neste akkord, et nysgjerrighetsskapende grep som sørget for å holde på oppmerksomheten, og som bidro til en fengslende kompleksitet.

Selv om finnene i typisk psykedelisk stil framsto heller introverte på scenen, oppslukte i sin egen mørke spaceride, så var det fortsatt en liten åpning for publikum å henge seg på. Det må sies at på festivalens siste dag så var det deilig med mindre piggtråd og mer space i monitor, og Oranssi Pazuzu står igjen som festivalens ubestridelige høydepunkt.

9/10 | Monica Holmen

Kreator

Æren av å headline siste dag gikk til ingen ringere enn tyske Kreator. Der hvor band som Metallica, Slayer og Testament var banebrytende for sjangeren thrash metal i USA, var Kreator, sammen med Sodom og Destruction, det samme i Tyskland. Vi har altså med legender å gjøre. Våre tyske venner har i tillegg et nytt album på trappene. Skal vi dømme ut ifra de to singlene som er sluppet så virker det som Kreator er i like godt slag som alltid.

Det blir kjapt klart at Kreator også stadig leverer på scenen. På Infernos siste dag smeller de i gang med slageren “Violent Revolution”. Den går rett over i tittelkuttet fra deres kommende album, “Hate Über Alles”, og bandet er åpenbart i storform. Denne låta er jo nærmest skapt for festival og det er en ordentlig energibombe Kreator leverer.

Dette bandet må jo kunne sies å være thrashens fremste flaggbærer på denne festivalen og da passer det seg å nevne at undertegnede er stor fan av denne typen musikk. Slik har det vært helt siden jeg hørte Metallicas album Ride the Lightning da jeg var 9-10 år gammel. Altså stiller jeg med rimelig store forventninger til Kreators konsert, og de blir i stor grad innfridd.

Det er en kraftsalve av de sjeldne Kreator klarer å levere på festivalens siste dag.

Bandets frontmann Mille Petrozza er virkelig en garva type og han får med seg festivalpublikummet på det aller meste. Her er det crowd surfing, moshpit, circle pit, og tror du ikke bandet fikk mekka både en og to “wall of death”. Det er altså ingen tegn til at publikummet på Inferno er nevneverdig slitne på en søndagskveld.

Når vi først er inne på Mille bør det nevnes at dette åpenbart begynner å bli en eldre herremann. Under noen av de raskeste låtene merker jeg at han ikke helt klarer å henge med vokalmessig. Forståelig nok, men det trekker selvsagt litt ned på fremførelsen.

Innsigelser til side, det er en kraftsalve av de sjeldne Kreator klarer å levere på festivalens siste dag. Utenom de nevnte problemene med vokalen låter alt av bandets materiale helt kanon. “Hordes of Chaos”, “Satan Is Real” og “Fallen Brother” er bare noen av de mange høydepunktene. Avslutningen med den fantastiske duoen “Betrayer” og “Pleasure to Kill” er også nærmest umulig å matche. Tung musikk blir nesten ikke bedre enn dette.

Før bandet går av scenen skriker Mille Petrozza ut “the Kreator will return”. La oss håpe det er sant.

9.5/10 | Knut Egil Aure Nilsen

Settliste

1. Violent Revolution
2. Hate Über Alles
3. Phobia
4. Terrible Certainty
5. Satan Is Real
6. Hordes of Chaos
7. Hail to the Hordes
8. 666 – World Divided
9. Enemy of God
10. People of the Lie
11. Endless Pain
12. Phantom Antichrist
13. Fallen Brother
14. Flag of Hate
15. Betrayer
16. Pleasure to Kill

Taake

Taake er et band jeg alltid må få med meg når muligheten er der. I dagens black metal-scene som byr på lite unikt, er Taake alltid et friskt pust med black’n’roll-retningen.

Vokalist og grunnlegger Ørjan «Hoest» Stedjeberg er som alltid en galning på scenen, og det er ekstra stas å se han i to forskjellige «roller» på samme festival. Man ser absolutt en forskjell på oppetredene hans. I Taake-rollen smyger han seg rundt på scenen iført en kappe. Generelt er han definitivt en av black metal-miljøets beste frontfigurer når det kommer til show.

I dagens black metal-scene som byr på lite unikt, er Taake alltid et friskt pust med black’n’roll-retningen.

Settlisten byr på et litt kjedelig midtparti som ikke klarer få publikum så mye med seg. Jeg fikk inntrykk av at lyden ikke var helt på plass denne gangen, gitaren spesielt hørtes svakere ut enn jeg har opplevd før med bandet. Heldigvis har de med seg banjoen til den legendariske «Myr»-soloen som aldri slår feil.

Taake er absolutt en verdig og passende avslutning på den første Infernofestival på tre år.

8/10 | Adrian Øien