Victoria, søndag 12. august 2018
Oslo jazzfestival fortsetter sin suksesshistorie, og er nå inne i sitt trettiandre år. Gjennom denne augustuken vil jazzmusikere fra hele verden uttrykke seg på Oslos mange jazzklubber og konsertscener. Det er fjerde året jeg dekker festivalen, og jeg har denne gangen valgt å dekke gamle favoritter som Terje Rypdal og Bendik Hofseth, men befinner meg på festivalens første dag på Victoria for å overvære den engelske kvartetten Sons of Kemet, som tar turen fra London med sin afro-jazz.
Dette fortsatt unge bandet har holdt det gående siden 2011, og har tre album bak seg. Deres siste utgivelse, «Your Queen is a Reptile», kom ut i slutten av mars, og har fått mye god kritikk. Vi snakker om energirik afrojazz, der det er saksofonen som stort sett styrer låtene, med to trommiser, og en enorm tuba som også fungerer som bass, samtidig som Theon Cross slipper til med flere solopartier.
Det er bare noen dager siden saksofonist Shabaka Hutchings sist holdt konsert i Oslo, da han spilte for syrejazzrockbandet The Comet is Coming på Øyafestivalen. Han fortsetter i kveld med å putte inn litt syrejazz i lydbildet til Sons of Kemet. Med såpass energirik musikk som bandet spiller, synes jeg Victoria ikke nødvendigvis er det beste konsertstedet for bandet, med sine bord og stoler rett foran scenen. Det er vanskelig å sitte stille til musikken, og jeg tror at et publikum som hadde rørt mer på seg, hadde tilført bandet enda mer energi enn det de gir av seg i kveld.
Det er vanskelig å sitte stille til musikken.
Bandet kjører på med rytmisk jazz allerede fra første låt, og må vel sies å ha et ganske så eksperimenterende lydbilde. Låtene deres føles lange, men det finnes knapt et kjedelig øyeblikk i dem. Flere av sangene flyter over i hverandre, og gruppa tar seg knapt med dødtid når de endelig stilner en sang, der trommisene er klare med nye rytmiske slagrekker som understøtter musikken perfekt.
Hutchings forteller at deres siste album handler om myter og dominering. Hva vi mennesker ønsker oss av våre ledere, og om det å søke i oss selv. I de mer roligere partiene beveger musikken seg mot spirituell jazz, der saksofonen svever over dempet perkusjon. Halvveis inn i settet får Theon Cross en fem-minutters seanse til å dra av en tubasolo for seg selv, mens resten av bandet tar seg en velfortjent pause. Han blåser ut stuttende lyder som må sies å være svært eksperimenterende, før han på slutten tilfører afro-jazz-rytmer i utbasuneringene sine, og bandet kommer inn igjen.
Konserten føles som et friskt pust, og bandet bygger opp mot klimaks i flere av låtene sine, der de går over toppen i ren ekstase. Det er en godt gjennomført konsert, og gruppa avslutter settet med et ekstranummer fra andreskiva si, «Lest We Forget What We Came Here To Do». Selv om bandet går av scenen etter denne, føler Hutchings for enda et ekstranummer der han igjen kommer på, og har nok energi igjen til å kjøre på med en låt med bare saksofonen sin.
Av Jon Skjeseth
Foto Tore Sætre
