Torsdag 30. mai 2019
Smashing nostalgi
Det er seks år siden sist The Smashing Pumpkins gjestet Norge, og da de på tampen av fjoråret ga ut sitt beste album på nesten 20 år var det en ekstra god grunn til å glede seg til et nytt besøk i Oslo Spektrum av et av 90-tallets pionerband innen alternativ rock.
Undertegnede hadde ikke sett The Smashing Pumpkins live siden millenniumskiftet, og var derfor mer enn spent på hvordan Billy Corgan & Co anno 2019 ville låte. Det trengte jeg ikke å være særlig bekymret for, for kveldens prestasjon overgikk hva jeg hadde forventet, og det var bare å sette seg godt til rette for å nyte et par timer med pur nostalgi fra en svunnen ungdomstid. Totalopplevelsen var også langt bedre denne gangen enn hva jeg husker den var på samme scene i 2000.
Men la oss ikke foregripe begivenhetene. Det hele begynte med «Soma», «Siva» og «Rhinoceros», tre virkelig gamle låter fra tidlig 90-tall. Førstnevnte ble fremført i lite lys, for det meste motlys, og jeg tok meg i å lure på om det skulle skorte på både lysproduksjon og sceneshow denne aftenen. Men så feil kan man ta. Allerede under låt nummer to ble det blåst opp tre gigantiske dukker som så ut som en hybrid av matruskadukker og Teletubbies. Første del av konserten hadde disse dukkene størst misjon som scenepynt, men lenger utover i settet viste det seg at de også fungerte som lysrigger, med blinkende lys i alle mulige neonfarger.
Men det var først da de dro i gang «Zero» fra «Mellon Collie and the Infinite Sadness» (1995) at det for alvor ble liv i publikum. Faktisk så ristet det i hele seteraden på dette tidspunktet.
Med et flunkende nytt album i bagasjen skulle man tro at The Smashing Pumpkins var interessert i å promotere denne plata mest mulig på årets turné, men den gang ei. Det var bautaene «Siamese Dreams» og «Mellon Collie and the Infinite Sadness» som ble viet klart mest oppmerksomhet. Til glede for fansen. Fjorårets utgivelse, med den håpløse tittelen «Shiny and Oh So Bright, Vol. 1 / LP: No Past. No Future. No Sun.», var kun representert ved tre låter, hvorav «Solara» og «Knights Of Malta» kom på rekke og rad. Dette albumet vokste seg til å bli ett av årets positive overraskelser på platefronten i 2018, og det er gledelig å høre at de ikke bare gir ut en ny plate for å ha en unnskyldning for å legge ut på turné.
Intern turbulens
The Smashing Pumpkins er et band som har slitt med mye intern turbulens opp gjennom årene. Bandet ble stiftet av William «Billy» Patrick Corgan Jr. (vokal, gitar) og James Iha (gitar), som fikk med seg Jimmy Chamberlin (trommer) og D’arcy Wretzky (bass). Jimmy Chamberlain har vært mye ut og inn av bandet på grunn av rusproblemer, og etter deres femte album «Machina / The Machines Of God» sluttet D’arcy Wretzky. Hun ble erstattet av Hole-bassist Melissa Auf der Maur på den påfølgende turneen, men grunnet noe sviktende platesalg, på toppen av alle interne stridigheter, ble bandet offisielt oppløst i 2000. I 2006 kunne Billy Corgan avsløre at bandet rørte på seg igjen og skrev ny musikk, men «Zeitgeist» fra 2007 er kun kreditert Corgan og Chamberlin. Sistnevnte ga seg igjen etter dette ene albumet, og på de neste albumene fikk Corgan med seg gitarist Jeff Schroeder, som fortsatt er en del av bandet i dag. Men så i 2018 klarte Corgan endelig å samle sine tidligere bandkollegaer Iha og Chamberlin i studio, og «Shiny and Oh So Bright, Vol. 1 / LP: No Past. No Future. No Sun.» er det første albumet på 18 år med så godt som hele originalbesetningen. Med unntak av D’arcy Wretzky. Bandet har for tiden ingen fast bassist, Corgan og Iha spiller selv bass på plata, men som live-bassist har de nå med seg Jack Bates. I tillegg hadde de også med seg Katie Cole på scenen, på keyboard, gitar og vokal.
Det var helt tydelig at det meste dreide seg om Billy og James på scenen, resten av bandet fremsto ganske så anonyme – uten at det betyr at de ikke gjorde en god jobb. Disse to skilte seg også ut med mer iøynefallende antrekk enn resten av gjengen. Det var for det meste tre gitarer i spill, men under «Eye» fra filmen «Lost Highway» (1997) kastet Billy gitaren og vandret frem og tilbake over scenen, mens han utfordret publikum med «Sing it to me, Oslo!», og fikk med hele salen på Oooh-ing. En fet låt, med en like fet intro, som inviterte til interaksjon med publikum. Frem til dette tidspunktet hadde vi ikke hørt andre ord fra scenen enn Corgan som prøvde seg på et «Takk» på norsk.
«Eye» ble så avløst av de velkjente ordene «The world is a vampire», som intro til en av deres aller største hits, «Bullet With Butterfly Wings». Et særs velkomment gjenhør for de fleste. «Tusen takk» kom det fra scenen, fortsatt på norsk, som respons på publikums engasjement. Senere ble vi også belønnet med publikumsfrieriet «Oslo, we’re so happy to be here tonight», og det funka som det skulle på et publikum som livnet enda mer til. James Iha lurte på om vi hadde det bra, og vi kunne vel ikke klage akkurat da. Spesielt ikke når de fortsatte med klassikeren «Disarm», fra «Siamese Dreams». En vakker låt, som ble like vakkert fremført i Spektrum. «The killer in me is the killer in you», formidlet Corgan på troverdig og smertefullt vis. Faktisk var vokalen generelt overraskende bra gjennom hele konserten, Billy leverte varene.
Med den store katalogen de har på samvittigheten burde det være unødvendig med tre coverlåter i løpet av en konsert.
Men det var flere som hadde lyst til å vise frem sin stemmeprakt denne kvelden. Corgan forlot scenen, James Iha overtok mikrofonen og klinket til med en cover at The Cures «Friday I’m In Love», mens Katie Cole, som stort sett var å finne bak tangentene, kom frem til scenekanten for å traktere en kassegitar. At The Cure har vært en av inspirasjonskildene til The Smashing Pumpkins er vel ingen hemmelighet.
«The Everlasting Gaze» var den eneste som ble spilt fra «Machina / The Machines Of God» (2000), men den var det til gjengjeld masse trøkk i, før de fortsatte med den allsangvennlige «Ava Adore». Allsang ble det selvfølgelig også under monsterhiten «1979».
James Iha spøkte med at de ikke hadde vært i Norge siden 1800-tallet, før han presenterte hele bandet for oss. Billy Corgan blandet seg inn og lurte på hvorfor det var så kaldt i Oslo. «You must have a big heart», svarte han på sitt eget retoriske spørsmål, før de fyrte opp med «Cherub Rock», hvor dukkene blinket som juletrær. Tett etterfulgt av «Tonight, tonight», som ett av kveldens høydepunkter.
Lang, men variert settliste
Billy Corgans solokarriere var det også plass til på settlista. Fra «Ogilala» (2017) fikk vi høre «The Spaniards». En rolig og fin nok låt, som sikkert bare blodfansen kunne synge med på. Den enda roligere «To Sheila» gled sømløst over i Pink Floyds udødelige «Wish You Were Here». Det låt overraskende fint. Og etter en lang periode med gamle slagere ble vi igjen minnet om at det eksisterer et nytt album. «Alienation» var det siste vi hørte herfra – absolutt en av de bedre fra fjorårets utgivelse, med et catchy refreng som var lett å synge med på.
En av låtene vi alle ventet på var «Today». Og den kom selvsagt da det nærmet seg slutten av hovedsettet. Både James Iha og Billy Corgan hyllet sitt publikum for applausen, og opplyste om at vi var med på åpningskonserten av deres Europa-turné. Deretter utartet det seg en liten dialog de to imellom, som lurte på hvem av dem som hadde mest norsk blod i årene. Det endte med at Corgan påsto han hadde én skarve prosent skandinavisk blod, hvorpå Iha mobbet han med at han sikkert var norsk i dag, men svensk når de skulle spille i Sverige i morgen. Dette var det meste vi hadde hørt av prating fra scenen hele kvelden, og de rundet av med å si at de aldri hadde drømt om dette for 31 år siden. «We’re still together because of you», avsluttet Corgan, før de satte i gang med «Muzzle» som siste låt. De gikk av scenen til ellevill jubel og stående ovasjoner.
Publikums tålmodige trampeklapp ble belønnet med nok en coverlåt, i form av «Street Fighting Man». Men som ekstranummer var det neppe en gammel The Rolling Stones-låt de fleste drømte om å høre. Med den store katalogen de har på samvittigheten burde det være unødvendig med tre coverlåter i løpet av en konsert. Og aller minst som ekstranummer, hvor man bare ønsker å høre flere perler. Vi kunne for eksempel heller fått høre låter som «Mayonaise», «Landslide», «Thirty-Tree», eller «Drown», fra den like nostalgiske grunge-filmen «Singles». Og for ikke å glemme «The End Is The Beginning Is The End» fra soundtracket til «Batman & Robin» (1997). Et like stort mysterium er det at de ikke spilte «Silvery Sometimes (Ghosts)» fra den nye plata. En erketypisk Smashing Pumpkins-låt som like gjerne kunne vært med på «Mellon Collie»-skiva, og definitivt den beste fra fjorårets utgivelse. Den burde gått langt foran Stones i køen, spør du meg.
«Hummer» fra «Siamese Dreams» fikk æren av å sette punktum. Da hadde de jaggu spilt i 2,5 time, og vi følte vi hadde fått valuta for penga da vi ble jaget videre ut i sommerkvelden, med «The world is a vampire» fortsatt ljomende under hjernebarken. Dette var et smashing «comeback».
Av Marianne Lauritzen
Foto BLEZT
Settliste
1. Soma
2. Siva
3. Rhinoceros
4. Zero
5. Solara
6. Knights Of Malta
7. Eye
8. Bullet With Butterfly Wings
9. Tiberius
10. G.L.O.W.
11. Disarm
12. Friday I’m In Love
13. Superchrist
14. The Everlasting Gaze
15. Ava Adore
16. 1979
17. Cherub Rock
18. Tonight, Tonight
19. The Spaniards
20. The Aeroplane Flies High (Turns Left, Looks Right)
21. To Sheila
22. Wish You Were Here
23. Alienation
24. Today
25. Muzzle
Encore:
26. Street Fighting Man
27. Hummer
