Popkometen som rocket en hel verden

Semi-biografiske spillefilmer om kjente musikere er en trend for tiden. En trend vi fint kan like. Denne gangen har turen kommet til selveste Elton John. “Rocketman” tar oss med på en musikalsk reise gjennom glitter, glam og udødelige låter, med et melankolsk bakteppe.

Filmen åpner med en skakkjørt Elton John som ankommer en gruppeterapitime på 70-tallet, iført et oransje påfugl-lignende kostyme med matchende briller, for å få skikk på livet sitt igjen. Dette Anonyme Altmulig-møtet er utgangspunkt for resten av fortellingen. Her forteller Elton John sin eventyrlige historie om hvordan han gikk fra å være en ukjent artist til å bli en av verdens største popstjerner. Som i de fleste biografiske spillefilmer har regissøren også her tatt seg friheter når det gjelder kronologisk rekkefølge, samt smurt på litt ekstra for filmlerretet sin skyld. Virkelighetens Elton John var for eksempel aldri på rehab før på 90-tallet.

Misforstått naturtalent
I første del av historien møter vi en ung Reginald Dwight som ikke føler seg elsket som barn, av en likegyldig mor og en følelsesløs far som mest sannsynlig ikke ønsket seg barn i utgangspunktet. Det blir derimot tidlig oppdaget at Reginald er et naturtalent på piano – han kan spille hele melodier etter bare å ha hørt dem én gang, og blir spesielt oppmuntret av sin bestemor til å ta pianotimer. Filmen legger opp til at publikum skal føle medlidenhet med en ung Elton John som hverken føler seg sett eller forstått, samtidig som hans foreldre mildt sagt kommer uheldig ut av denne filmen. Det er derfor fint å følge ham når han vokser opp til å gi beng i hva andre mener om ham, og er fullt ut seg selv. Og det er lett å tenke at alle de oppsiktvekkende sceneantrekkene er et rop om den oppmerksomheten han aldri fikk som barn.

Filmen er regissert av Dexter Fletcher, som også tok over regien og fullførte “Bohemian Rhapsody” etter at Bryan Singer fikk sparken. Men også mye av handlingen i filmen kan sammenlignes med “Bohemian Rhapsody”. Eksempelvis det grandiose temaet om hvordan det var å komme ut av skapet på 70-tallet. Fletcher skal ha kudos for å tore å vise homofile sexscener, når vi vet at de få scenene som var i “Bohemian Rhapsody” ble klippet bort i ulike land. Vi er også innom den klassiske problemstillingen med at artister som fort blir større enn seg selv, blir fanget opp av et kynisk støtteapparat (i begge filmer er det snakk om en manager som ikke bare vil det beste for artisten), for så å glemme ildsjelene som trodde på dem da ingen andre gjorde det. Elton Johns noe usympatiske manager John Reid spilles av Richard Madden.

Taron Egerton som Elton John og Richard Madden som hans manager John Reid.

Reginald Dwight startet sin musikalske karriere i bandet Bluesology, hvor en av bandmedlemmene, Elton Dean, ga ham ideen til halve hans nye artistnavn. I følge filmen skal han ha tatt navnet John fra John Lennon, men sannheten er kjedeligere enn som så, da det heller er inspirert av et annet medlem av Bluesology ved navn Long John Baldry. Baldry var også homofil, og skal ha spilt en viktig rolle i Elton Johns liv, det er derfor litt merkelig at filmen ikke tar for seg dette vennskapet i det hele tatt.

Suksessfullt radarpar
Derimot er Eltons forhold til tekstforfatter Bernie Taupin (Jamie Reed) en av de sentrale relasjonene i filmen. Komponistparet møttes på slutten av 60-tallet, fant fort tonen og flyttet sammen for å skrive låter. Hvilket de gjorde i fleng. Sammen fikk de sin første store hit i 1970 med “Your Song”. Det er åpenbart at duoen kjente hverandre godt, når Bernie bare kunne servere den ene teksten etter den andre og Elton kunne føle seg hjemme i budskapet. Radarparet skal visstnok aldri ha kranglet, men midt i den største suksessen og det verste mediahysteriet må Bernie finne seg i å stå på sidelinjen en periode, før de igjen finner tilbake til hverandre i filmens mest rørende scene mot slutten, mens Elton er på rehab.

Jamie Bell som Bernie Taupin og Taron Egerton som Elton John i Rocketman.

Taron Egerton gjør en veldig god figur som Elton John, og er den som bærer hele filmen. Til en like godkjent karakter synger han også alle låter selv. Med unntak av de stedene resten av ensemblet bryter ut i musikalscener med sang og dans. Og de scenene er det dessverre litt for mange av. Jeg hadde nok opplevd filmen som vesentlig bedre dersom det var et vanlig drama og ikke en musikal, på samme vis som “Bohemian Rhapsody”, som det er umulig å ikke sammenligne denne filmen med. For der “Bohemian Rhapsody” bare brukte musikken til scener i studio og på scenen, og som soundtrack, der bruker “Rocketman” musikken som en del av samtalene. Og ingen av de øvrige skuespillerne i filmen bør nødvendigvis synge for mye. Som for eksempel den noe kleine scenen innledningsvis, hvor foreldrene til Elton John bryter ut i sang.

Jeg hadde nok opplevd filmen som vesentlig bedre dersom det var et vanlig drama og ikke en musikal.

I 1975 prøvde Elton John å ta livet av seg, ved å stupe ut i et svømmebasseng midt under et selskap. Han advarte gjestene først om hva han var i ferd med å gjøre, og ble derfor reddet opp av vannet. Musikalscenen som oppstår mens han er under vann, til tittellåta “Rocket Man”, er dog den som funker aller best i filmen.

Variabelt soundtrack
Sangene som synges i filmen tar heller ikke hensyn til årstallene de ble gitt ut. For eksempel brukes “I’m Still Standing” som et avslutningsnummer hvor Elton John har fått livet på rett kjøl igjen. Men i realiteten ble denne låta gitt ut mens han fortsatt slet med rusproblemer i 1983. Av andre musikalske godbiter i filmen må nevnes “Your Song”, “Tiny Dancer”, “Goodbye Yellow Brick Road”, “Sorry Seems To Be The Hardest Word”, “Don’t Let The Sun Go Down On Me”, “Don’t Go Breaking My Heart” og “Crocodile Rock”.

Taron Egerton og regissør Dexter Fletcher fra settet til Rocketman under scenen hvor Elton John gjør sin første konsert i USA noensinne, på Troubadour i LA.

Siden filmens historie hovedsakelig utspinner seg på 60- og 70-tallet er vi naturlig nok ikke innom låter som “I Guess That’s Why They Call It The Blues” (1983), “Nikita” (1985), “Sacrifice” (1989) og “Can You Feel The Love Tonight” (1994). Litt snodigere er det derimot at vi ikke får høre hverken “Daniel” eller “Candle In The Wind”, som begge er fra 1973.

“Rocketman” bør absolutt ses dersom du er over middels interessert i musikk og musikkhistorie. Men hater du musikaler kan det likevel hende denne ikke er noe for deg. Selv skulle jeg ønske låtene var litt mer i fokus i riktig setting, altså på en scene. Men god underholdning er det uansett.

Av Marianne Lauritzen
Foto Paramount Pictures