Tirsdag 21. mai 2019
Tilbake fra underverdenen
Det er hele 12 år siden Symphony X sist besøkte Norge, den gang som support for Dream Theater i Oslo Spektrum. Og enda lenger er det siden de sto på samme scene på Rockefeller.
Undertegnede hadde heldigvis gleden av å se Symphony X på Sweden Rock Festival i 2016, men de siste tre årene har bandet hatt helt spillestopp. De har heller ikke gitt ut noe nytt materiale siden «Underworld» fra 2015, men det spilte ingen rolle for et nesten fullsatt Rockefeller, når bandet på forhånd hadde proklamert «We are back from the underworld!». Det meste som kan krype og gå i metallmiljøet i hovedstaden aktet visst å få med seg denne sjeldne begivenheten.
Men aller først hadde det britiske metallbandet Savage Messiah fått æren av å varme opp publikum. Noe de gjorde på en helt godkjent måte. Originalt og minneverdig var det kanskje ikke, men de hadde et par gode melodier og noen fete riff. Spesielt «The Fateful Dark» må trekkes frem når man snakker om riff, denne låt ganske så tøft. Savage Messiah ga nettopp ut sitt femte album «Demons», og fra denne skilte «Parachute» seg ut som seansens mest catchy låt.
Eide scenen og publikum
Til tross for grei gjennomført oppvarming, var det likevel noen amerikanske progmetallere alle ventet på. Symphony X entret scenen til en intro av munkekor, og fyrte så i gang «Iconoclast» og «Evolution (The Grand Design)».
Midtveis i «Serpent’s Kiss» ble hele bandet presentert. Selv om det kun er grunnlegger og gitarist Michael Romeo og keyboardist Michael Pinnella som har deltatt på alle bandets plater, har likevel samtlige i bandet spilt sammen siden 90-tallet. Noe som i seg selv er ganske imponerende, og det merkes selvfølgelig også på scenen – gutta er samspilte. Fire av medlemmene i bandet gjorde kanskje ikke så mye ut av seg på scenen, men de tok det igjen på spilling. Men den som virkelig eide scenen var frontmann Russell Allen. Med sin naturlige autoritet hadde han publikum i sin hule hånd. I tillegg til at han har en ekstremt bra stemme, med et bredt register. Da er det lett å ofre rivalene Dream Theater en tanke, og lure på hvordan de ville høres ut med en vokalist av Allens kaliber på laget.
La oss håpe det ikke blir like lenge til neste gang de kommer til Norge.
Både «Nevermore» og «Without You» fra sisteskiva «Underworld» inviterte til allsang og høyt engasjement hos publikum. Før sistnevnte kom det noen velvalgte ord fra Allen om at de fremdeles kunne holde på med musikk på grunn av oss, fansen. Han innrømte at han hadde hatt noen tøffe år og var glad for denne turneen, selv om han i utgangspunktet ikke hadde hatt lyst til å reise hjemmefra. I 2017 var Russell Allen på turné med sitt andre band Adrenaline Mob og ble hardt skadet i en bussulykke, hvor bassist David Zablidowsky ble drept og deres turnémanager Janet Rains, aka Jane Train, senere døde av skadene hun hadde pådratt seg. «I couldn’t have done it without this incredible band. And without you», introduserte han låta med.
De rundet av det ordinære settet med publikumsfavorittene «Sea Of Lies» og «Set The World On Fire», før de forlot scenen. En litt i overkant lang pause før de kom utpå igjen var preget av et publikum i ekstase. Ingen aktet å la dem få gi seg etter 70 minutter, og ovasjonene ville ingen ende ta. «Thank you for coming tonight. We appreciate it, we really, really do», belønnet en ydmyk Allen oss med, før han lurte på om vi ville være med på en 25 minutter lang episk reise. Det ville vi selvsagt.
En episk reise
Reisen het «The Odyssey», som de så spilte i sin helhet. Noe de største proghuene åpenbart satte pris på. Personlig hadde jeg kanskje foretrukket noen flere kortere låter som ekstranumre, da den opplevdes litt i lengste laget i live-format. Flere må ha følt det samme, ettersom det var luftigere i lokalet på dette tidspunktet enn ved konsertstart. Men vi fikk for all del valuta for penga, gutta formidlet som bare det – trommisen knuste sågar en cymbal i iveren. Siste del av låta var spesielt bra, noe et hoppende publikum så ut til å være enig i – det gynget godt i gulvet på Rockefeller. Russell Allen påpekte at de hadde mistet kontrollen over showet, at det nå var publikum sitt show og at de ikke hadde lyst til å gå av scenen, før de siste strofene ble avlevert med kun gitar og vokal.
Publikum skal ha kudos for at de var svært engasjerte og lydhøre. Det var topp stemning i salen. Og det på en tirsdag! Lydmessig var det generelt litt lav lyd på vokalen hele konserten igjennom, den kunne med fordel ha ligget noe lenger frem i lydbildet, for er det noe man ikke bør med en stemme som den Russell Allen besitter så er det å gjemme den bort. Tidvis druknet den dessverre litt i musikken, men under de roligste partiene av «The Odyssey» kom den virkelig til sin rett, og vi fikk et enda tydeligere bevis på hva Allen er god for.
Deres selvtitulerte debutskive har 25 årsjubileum i år, men det ble ikke markert – det ble ikke spilt noen låter fra denne. Det ble kun nevnt i en bisetning at flere av medlemmene har spilt sammen i nærmere 25 år. Med kun ti låter på settlista sier det seg selv at det var vanskelig å rekke over hele karrieren, og brorparten av kveldens låter var hentet fra albumene «Underworld» (2015) og «Paradise Lost» (2007).
Dette var en opptur! La oss håpe det ikke blir like lenge til neste gang de kommer til Norge.
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
Settliste
1. Iconoclast
2. Evolution (The Grand Design)
3. Serpent’s Kiss
4. Nevermore
5. Without You
6. Domination
7. Run With The Devil
8. Sea Of Lies
9. Set The World On Fire (The Lie Of Lies)
Encore:
10. The Odyssey
