Torsdag 18. april – søndag 21. april 2019

En helvetes svart bypåske med noen av årets beste konsertopplevelser på programmet

Mens de fleste setter kursen mot snø og ski på fjellet i påsken, er det likevel mange som foretrekker bypåske med den første utepilsen og ikke minst god musikk av det litt hardere slaget. Tradisjonen tro ble hovedstaden også i år invadert av svartkledde fra hele verden, som ofret påskesola for fire mørke dager inne på Rockefeller og John Dee for å få med seg den 19. utgaven av Infernofestivalen.

Av Adrian Øien, Arash Taheri & Marianne Lauritzen
Foto
Arash Taheri, Boris Danielsen & Stefano Giorgianni

Festivalens første dag gikk av stabelen på skjærtorsdag, og bød på band som Svarttjern, Aura Noir, Witchcraft og Dimmu Borgir. Langfredag fikk vi med oss Ragnarok, Superlynx, Tribulation, Mgła og Hypocrisy, mens høydepunktene på påskeaften var Gaahls Wyrd, Taake og Bloodbath. Festivalen ble avsluttet 1. påskedag, med blant andre Cult Of Fire, Carach Angren, 1349 og Opeth. Da var vi godt fornøyde etter nok en vel gjennomført festival i ekstremmetallens tegn.

TORSDAG

SVARTTJERN
Årets Infernofestival starter altså med Svarttjern. Ut kommer Ex-Ragnarok HansFyrste iført en svært slitt skinnjakke med digre spikere rundt håndleddet. HansFyrste byr på intense vokaler og gøyale bevegelser som viser at han koser seg på scenen, til tross for hans ellers ganske seriøse holdning. To karer på første rad jubler «HansFyrste!» mellom flere av låtene, som skaper god latter blant publikum og Svarttjern ser ut til å digge det. Jeg ble også overrasket over fokuset på bassen, der Malphas faktisk fikk sin egen solo.

Dette er temmelig grunnleggende black metal som ikke er særlig å skrive hjem om, men låter som «All Hail Satan» mislykkes ikke i å få publikum giret opp for fire dager med ekstremmetall. Perfekt start på dagen og de setter virkelig stemninga for Inferno.

6/10 | Adrian Øien

previous arrow
next arrow
Slider
.

AURA NOIR
Den norske supergruppa steppet inn for Batushka, som avlyste uten å oppgi noen grunn (det har siden da kommet frem kontrovers, men det er en annen sak), og klarte dessverre ikke å leve opp til forhåpningene jeg hadde om sistnevnte. Aggressor, Apollyon og Blasphemer er selvsagt ekstremt flinke musikere, men Aura Noir-prosjektet blir svært uinteressant i lengden på scenen. Deres versjon av Motörheads «Heart of Stone» blir en hit blant publikum og skaper god stemning, men så å si hvilket som helst band kan si «her kommer en Motörhead-låt» og folk blir gira.

Sceneshowet er forståelig nok temmelig tamt med tanke på Carl-Michael «Aggressor» Eides ulykke for noen år tilbake, av respekt for det dømmes ikke konserten ut fra showet. Dessverre er ikke musikken alene nok til å holde publikum interessert. Aura Noir har en del tøffe studiolåter, men i dette tilfellet klarte de ikke å oversette dem bra til scenen.

4/10 | Adrian Øien

previous arrow
next arrow
Slider
.

WITCHCRAFT
Witchcraft har en relativt fersk bandbesetning. Av det originale bandet er det kun frontmann Magnus Pelander som står igjen, som nå har fått med seg fire norske gutter på laget. Bandet kan vel derfor neppe kalles svensk lenger.

Men med denne bakgrunnshistorien er det nesten småflaut at resten av bandet parkerte Pelander vokalmessig. Det var generelt litt lite sprut i vokalfremføringen, og vokalen er ofte det svakeste leddet også på plate synes jeg. Til gjengjeld var det desto mer fres over gitarrekka, som i tillegg til Pelander selv besto av brødrene Eirik og Jon Vegard Næss. Høy gitarføring må sies å være det aller beste ved denne opptredenen. Tre gitarer låt rett og slett ganske så tøft, godt akkompagnert av Vegard Liverød på bass. “Ghosts House” ble spesielt tøft spilt, og må trekkes frem som settets høydepunkt.

Høy gitarføring må sies å være det aller beste ved denne opptredenen.

De startet settet riktig så bra med åpningslåta fra “Legend”, “Deconstruction”. “It’s Not Because Of You” er en annen fet låt som må nevnes, men her druknet dessverre vokalen en del i bandet som tidvis høvlet over Pelander. Under et rolig parti av den selvtitulerte låta “Witchcraft”, klarte de ikke helt å holde på publikum, og rommet ble i stedet fylt med skravling og dampende fruktjuice. Med “Dead End” takket de for seg, etter vel gjennomførte 65 minutter.

Det ble spilt flest låter fra deres nestsiste album “Legend”. Magnus Pelander kunne avsløre at det kanskje kommer en ny skive i løpet av året. Vi venter i spenning, og gleder oss samtidig til en full headliner-konsert i forhåpentligvis nær fremtid.

7/10 | Marianne Lauritzen

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Deconstruction
2. No Angel Or Demon
3. The Alchemist
4. Democracy
5. Wooden Cross (I Can’t Wake The Dead)
6. It’s Not Because Of You
7. Witchcraft
8. Ghosts House
9. Dead End

DIMMU BORGIR
Selveste Dimmu Borgir var festivalens første headliner. Dette var også den første konserten bandet har hatt i Oslo siden de ga ut fjorårets superbe album “Eonian”. Og da var det selvsagt møteplikt på Rockefeller. Oppmøtet foran scenen var det så visst ingenting å si noe på. Da samtlige med festivalpass hadde tenkt å få med seg denne headlineren ble det greit trangt om plassen, og nærmest umulig å bevege seg. Til tross for delte meninger om Dimmu Borgirs vei fra 90-tallets svartmetall til dagens mer velproduserte symfoniske metall, trekker de fortsatt fulle hus, også her til lands.

Dimmu Borgir består for tiden av Shagrath (vokal), Silenoz (gitar), Galder (gitar), Gerlioz (keyboard), Victor Brandt (bass) og Daray (trommer). Sammen entret scenen til røkelse og joikeintro, sannsynligvis signert Mikkel Gaup, ettersom han også er med på det nye albumet, iført liksminke og sine særegne munkekutter. “The Unveiling” og “Interdimensional Summit” åpnet showet, på samme vis som på “Eonian”. Og det ble tidlig klart at de ikke hadde tenkt å spare på kruttet denne kvelden – røykkanoner og pyro ble hissig brukt hele konserten igjennom. Det visuelle uttrykket er en vesentlig del av den gjennomførte pakka som Dimmu Borgir leverer, som selvfølgelig også består av satans dyktige musikere.

“Let med hear you, Oslo”, befalte Shagrath et lydig publikum. Vi hørte definitivt bandet godt nok, som spilte med såpass mye trøkk at vi kjente bassen godt i gulvet. Dog var det dessverre litt lav lyd på keyboardet som jeg syntes druknet litt i noen av arrangementene. Spesielt under de nye låtene, hvor keyboardet har en essensiell plass i lydbildet.

Hettene ble kastet, og med et par eldre låter fra “In Sorte Diaboli” ble det også mer liv i publikum som sang med på “The Chosen Legacy” og “The Serpentine Offering”. To låter fra forrige skive “Abrahadabra” ble det også plass til, i form av “Gateways” og den selvtitulerte “Dimmu Borgir”. Djerv-vokalist Agnete Kjølsrud dukket dessverre ikke opp for å gjøre sin del av “Gateways”, så vi måtte nøye oss med den kvinnelige vokalen på tape. Tape ble det naturligvis også på koret Schola Cantorum, som neppe hadde fått plass på scenen. Riktignok hadde det selvfølgelig vært mer stas med mindre bruk av tape, men vi får håpe de inviterer til en større konsert i Oslo Spektrum om ikke alt for lenge. Scenen på Rockefeller blir rett og slett for liten til å omfavne hele lydbildet til Dimmu Borgir.

Scenen på Rockefeller blir rett og slett for liten til å omfavne hele lydbildet til Dimmu Borgir.

Shagrath kunne opplyse om at bandet feiret 25 årsjubileum i fjor, men at feiringen fortsatte her denne kvelden. Noe som ble tatt godt imot av publikum. Det ble også “Puritania”. “Ætheric” fra den nye plata ble også spilt. Dette var første gang jeg hørte denne live, og den fungerte ypperlig.

Ett av kveldens høydepunkter var min soleklare favoritt fra “Eonian”, “Council Of Wolves And Snakes”. Låta ble innledet av en lang intro med både Shagrath og Daray på trommer, før den fortsatte med masse pyroeffekter og joik fra nevnte Mikkel Gaup, også han på tape.

“The Blazing Monoliths Of Defiance” var én av to låter fra 90-tallet som ble spilt, resten var nyere enn årtusenskiftet, med hovedvekt på fjorårets utgivelse. Som seg hør og bør. Men de hadde satt sammen en variert og bra settliste. Etter “Kings Of The Carnival Creation” gikk bandet av scenen, men kom kjapt ut igjen for å ta ytterligere to låter, hvorav “Progesies Of The Great Apacalypse” var først ut. Akkompagnert av røykkanoner og pyro, og kveldens hittil største moshpit.

“We have a special treat for you”, kunne Shagrath så avsløre, og introduserte tidligere trommis Tjodalv som special guest. Han overtok trommesettet under den obligatoriske avslutningslåta “Mourning Palace” fra 1997.

Avslutningssporet på “Eonian”, “Rite Of passage”, ble spilt på anlegget mens bandet takket for seg etter drøye 80 minutter og et bokstavelig talt forrykende show. Da var vi godt fornøyde med festivalens åpningsdag, og var også godt ladet opp for flere mørke Infernodager.

8.5/10 | Marianne Lauritzen

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. The Unveiling
2. Interdimensional Summit
3. The Chosen Legacy
4. The Serpentine Offering
5. Gateways
6. Dimmu Borgir
7. Puritania
8. Ætheric
9. Council Of Wolves And Snakes
10. The Blazing Monoliths Of Defiants
11. Kings Of The Carnival Creation
Encore:
12. Progesies Of The Great Apacalypse
13. Mourning Palace

FREDAG

RAGNAROK
Når norske black metal-veteraner Ragnarok inntar scenen, gis det umiddelbart ny mening til begrepet “oppvarmingsband”. Flammene fra denne fantastiske opptredenen kunne nok kjennes på gjennom hele lokalet. Jontho sprader rundt med masse energi og resten av bandet er i toppform da de byr på overraskende melodiøs black metal. Da man tror at dagens første band ikke kan bli bedre, dukker ingen ringere enn selveste Hoest opp som gjest under de to siste låtene. De gjør et par låter fra «Blackdoor Miracle» sammen, som for eksempel tittellåta. Hoest og Jontho har svært forskjellige stemmer til tross for at førstnevnte er ex-Ragnarok-vokalist, som gjør det enda gøyere å høre kontrasten mellom disse to titanene på scenen. En virkelig imponerende opptreden, spesielt i og med at de var først ut på scenen. Neste gang håper jeg virkelig på å se dem høyere på plakaten. For en start på dagen!

8.5/10 | Adrian Øien

previous arrow
next arrow
Slider
.

SUPERLYNX
Oslo-bandet Superlynx består av Pia Isaksen (bass, vokal), Daniel Bakken (gitar) og Ole Teigen (trommer, vokal). Trioen spiller doom av den psykedeliske typen, og ga nylig ut sin andre fullengder “New Moon”. De fikk æren av være første band ut på John Dee denne fredags ettermiddagen, mens sola fortsatt steiket bra utenfor. Men vi lot utepils være utepils, og valgte heller å stue oss inn i en mørk og svett kjeller for å få med oss den noe suggererende musikken til Superlynx.

Jeg sliter litt med den monotone og messende vokalen som gjør alle låtene veldig like, det er ikke mye variasjon å spore på den fronten. Det gjør også at en 40-minutters konsert egentlig føles lenge nok. Det er nødt til å bli en utfordring når de etter hvert skal gjøre egne headliner-konserter på 90 minutter. Og da de startet med første singel fra den nye plata, “Hex”, hvor åpningslinjen er “I would start a fire”, var det litt lite troverdig.

Med unntak av den siste låta var samtlige hentet fra deres nye plate. Av disse må “New Moon”, den orientalske introen på “Breath”, og “Scarecrow” trekkes frem som høydepunkter. Sistnevnte var settets mest dynamiske låt som vekslet mellom grungy hardrock og seig doom.

Definitivt det beste jeg har sett av superlynx.

De rundet av med “Center Of The Sun” fra debutplata, hvor trommisen fikk prøve seg som frontmann. Her leverte han en mer utagerende versjon en på plata, når han nærmest ropte ordene ut på et semi-poetisk vis. Midtveis i låta fant han tilbake til trommesettet og overlot mikrofonen til Pia igjen.

Dette var tredje gang på kort tid jeg så Superlynx live, og dette var definitivt det beste jeg har sett av dem. Sikkert mye på grunn av at lyden var bedre her enn tidligere, pluss at settlista virket noe mer variert. Men til tross for at bandet består av dyktige musikere blir jeg ikke helt bergtatt i live-sammenheng, til det blir det litt for statisk.

6/10 | Marianne Lauritzen

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Hex
2. These Children That Come At Us With Knives
3. Indian Summer
4. Becoming The Sea
5. New Moon
6. Scarecrow
7. Breath
8. Center Of The Sun

TRIBULATION
Tribulation er et band som har kapret musikkscenen med en storm de seneste 2-3 årene, med utgivelsene “The Formulas of Death”, “The Children Of The Night” og deres siste mesterlige album “Down Below”. De ble nylig vinnere av Sveriges Spellemannpris for kategorien hardrock/metal. Tribulations utvikling fra det første albumet “The Horror” til “Down Below”, både med tanke på musikkstil, musikalske ferdigheter og låtskriving, har vært utrolig produktiv og dynamisk.

Tribulation startet sin musikkstil mer som horror death metal, men er i dag melodiøs, dansende ballettmetall med dual gitarer, som harmonisk overlapper hverandre i lydbildet. Vokalen har holdt seg mer eller mindre lik på alle albumene. Det er helt klart at låtskrivingen er veldig preget av gitarene, og her er Jonathan Hultin formidabel både i studio og på scenen. Er det en ting Tribulation er kjent for så er det det teatralske. De har en velkjent visuell stil som er konsekvent både på albumcover, merchandise, måten de er kledd, hvordan de beveger seg på scenen og hvordan deres promobilder ser ut. Det nærmeste jeg kan nevne som de ligner på er den tyske grøsserfilmen “Nosferatu” fra 1922.

Tribulation startet kveldens konsert med en av deres sterkeste låter fra det siste albumet, “Lady Death”. Allerede fra første låt var lyden meget definert, kanskje litt høyt der jeg stod, men det ble justert på slutten av låta og det ble behagelig nok at jeg kunne nyte det uten hørselvern. Neste låt fra deres nest siste album, “Melancholia”, var mesterlig utført. En fantastisk melodiøs låt med herlige gitarer, dansende og meget fengende. Dette er nok en av de aller beste låtene de har gitt ut.

Denne gangen er de langt mer i storform enn noensinne.

Jeg har sett Tribulation tre ganger tidligere, men må dog si at denne gangen er de langt mer i storform enn noensinne. Bare sammensetningen og låtutvalget på settlisten kunne ikke ha blitt bedre. Vi får servert fantastiske låter som er mesterlig fremført i rekkefølgen “The Lament”, “The Motherhood of God”, “Suspiria De Profundis” og “Cries From The Underworld”.

Er det noe jeg kan utsette på kveldens konsert er det det elendige lyset. Hvorfor skal det være så hinsides mørkt under Infernofestivalen, konsekvent under alle konsertene? Tribulation er en band som vanligvis leker med lys, røyk, røkelse og masse silhuetter. På alle deres tidligere konserter jeg har vært vitne til har lyset alltid hatt en stor påvirkning på stemningen og vi har fått sett mer detaljer av deres klær, og sist men ikke minst så har vi sett Jonathan danse mens han spiller gitar. I kveld var det vanskelig å spotte ham på scenen. Og hvis jeg virkelig skal pirke så synes jeg også at den ene gitaren var litt for lav på noen av låtene, men dette ble også rettet opp underveis.

Tribulation spilte eksakt 60 minutter, der deres andre halvdel av settlisten var låter fra deres to siste albumer; “Ultra Silvam”, “The World”, “Nightbound”, “Strange Gateways Beckon” og avslutningsvis “Lacrimosa”. Jeg prøvde hardt å høre etter feil eller avvik under disse låtene, men jeg klarte ikke å finne noe feil her. Tribulation fortsetter rett og slett å imponere meg som et liveband. De har gitt ut topp album og deres siste, “Down Below”, kom rimelig høyt på min Topp 20-liste over for 2018s beste album. I år på Infernofestivalen beviser de atter en gang at de virkelig fortjente den svenske Spellmannprisen. Jeg gleder meg til å følge med på fortsettelsen av deres karriere.

8/10 | Arash Taheri

previous arrow
next arrow
Slider
Settliste
1. Lady Death
2. Melancholia
3. The Lament
4. The Motherhood of God
5. Suspiria
6. Cried from the Underworld
7. Ultra Silvam
8. The World
9. Nightbound
10. Strange Gateways Beckon
11. Lacrimosa

.

MGŁA
Det polske black metal-bandet Mgła, som betyr tåke på polsk, er fra byen Krakow. Prosjektet startet som et enmanns studioprosjekt i 2000. Mesterhjernen er Mikołaj “M.” Żentara som også er fast medlem av bandet Kriegsmaschine. Diskografien består av tre studioalbum, “Groza”, “With Hearts Toward None” og “Exercises in Furtility”, og tre EP-er, “Presence”, “Mdłości” og “Further Down the Nest”. I senere tid har også trommisen Darkside blitt et fast medlem av bandet. På fremføringer er ShellShocked og E.V.T faste medlemmer, men de bidrar ikke under låtskrivingprosesser.

Undertegnede hadde null relasjon til musikken på forhånd, men flere jeg kjenner har snakket veldig varmt om dette bandet og har anbefalt å oppleve dem på konsert. Mine forventninger var av den grunn veldig høye.

Mgła starter med introduksjonslåten fra deres siste album, “Excercises in Futiltity I”. En meget atmosfærisk låt med et mektig lydbilde, som både fanger og krever din oppmerksomhet umiddelbart. Lyden er solid og perfekt balansert. Gutta på scenen ser helt identiske ut med svarte dongeribukser, svarte militærstøvler, svarte hoodies og svarte skinnjakker. Ansiktene er tildekket og selv begge gitarene er helt identiske i matt svart farge.

Mgła er ikke et visuelt imponerende band å se på eller fotografere, men fyttirakkern for et episk lydbilde de skaper! Dette er introvert, deilig polsk svartmetall av aller høyeste nivå. Dette er musikk du skal nyte mens du lukker øynene. Lange fantastiske låter som flyter i hverande. Det er vanskelig for undertegnede å kommentere hvert enkelt låt, for samtidig som flere av låtene høres ganske så like ut så er de ikke det. Det som definitivt er felles er at de er lange og svevende – dystert og fantastisk utført. Låtene glir over i hverandre og man merker så vidt at låt to er igang med “Excercises in Furtility IV”. Settlisten fortsetter med “Mdłości II”, fra deres andre EP. Dette er en intens låt som treffer deg hardt i kassa.

En konsert fremført på en mesterlig måte, som andre band bør bli inspirert av.

Den fjerde låta, “With Hearts Toward None 1”, har gitarriff som skiller seg veldig ut fra de foregående låtene. Dette er også en låt fra deres andre studioalbum med samme navn. Her kan du tydelig høre at dette er en låt som ikke tilhører samme album som de to første låtene. Alle deres låter har samme navn som albumtittelen, hvor det eneste som skiller dem fra hverandre er et romertall som definerer rekkefølgen på albumet. Dette gjenspeiles også ved at låtene fra samme album har et distinkt felles lydbilde, som er ulikt låter fra andre album.

Det er ingen låter som skiller seg mer ut enn de andre av det de fremfører her under Inferno. Lydbildet har en konsekvent jevn og solid høy kvalitet. Detaljene fra hvert instrument kommer helt fram, og det er så latterlig gjennomført fremført at jeg velger å ta ut øreproppene for å nyte det maksimalt. Det er ikke en eneste låt som ikke falt i smak for undertegnede. Settlisten fortsetter å bygge seg opp til en mektig avslutning, hvor det spilles tre låter fra deres andre album, “With Hearts Toward None I”, “VI” og “V”. Tre låter som flyter i hverandre og som oppleves som en hel låt på 15 minutter. En mektig avslutning på en mektig konsert.

Settlisten er dominert av deres andre skive, med hele fem av ni låter. Jeg kneler for mektige Mgła, denne konserten er desidert på årets Topp 3-liste. En konsert fremført på en mesterlig måte, som andre band bør bli inspirert av. Jeg er uten tvil herved erklært en Mgła-fan!

9/10 | Arash Taheri

previous arrow
next arrow
Slider
Settliste
1. Exercises in Futility I
2. Exercises in Futility IV
3. Mdłości II
4. With Hearts Toward None I
5. Exercises in Futility II
6. Groza III
7. With Hearts Toward None VII
8. Exercises in Futility VI
9. Exercises in Futility V
.

HYPOCRISY
Så var det duket for kveldens headliner; svenske pionerer Hypocrisy. Sist vi så Peter Tägtgren i Norge med et annet band enn Pain var i Bergen i 2014, og jammen var det verdt ventetiden. 20 år gamle «Fractured Millenium» fra Hypocrisy’s selvtitulerte skive serveres som en episk og enestående åpningslåt. Scenen ser temmelig enkel ut med kun noen romskiplignende dekorasjoner som komplimenterer det pågående Alien-temaet som bandet har bydd på siden 90-tallet.

Peter har med seg et stramt band som utfører både eldre og nyere Hypocrisy-låter på fantastisk vis. Stemmen til Peter er på sitt beste da han virkelig growler, mens den “lyse” stemmen hans ikke er helt i toppform. Bandet han har med seg er derimot svært stramt, utrolig kult å se Immortals egne Horgh bak trommesettet.

Tägtgren og co leverer en fenomenal konsert.

Med unntak av et par manglende låter som «Fearless» og «Slave to the Parasites» får fansen høre alle de virkelig tøffe låtene de vil ha, og Peter har droppet balladene som egentlig hadde passet bedre blant Pains diskografi. Jeg må innrømme at jeg hadde likt å høre “Slippin’ Away” som en liten mid-set pustepause, men det er tydelig at Peter vet hva slags festival Inferno er.

Klassikere som «Eraser», «End of Disclosure» og selveste «Roswell 47» mislykkes ikke i å få publikum i fart, spesielt med sistnevnte som avslutning på settet og dermed også andre dag av Inferno. Tägtgren og co leverer en fenomenal konsert og det er virkelig godt å ha Hypocrisy tilbake på scenen.

8.5/10 | Adrian Øien

previous arrow
next arrow
Slider
.

LØRDAG

GAAHLS WYRD
Svartmetall startet i Norge, det er ingen tvil om det. Noen er kanskje litt uenige i det utsagnet, ettersom band som Venom og Celtic Frost allerede eksisterte, men det norske svartmetallmiljøet på starten av 90-tallet fikk sjangeren frem i rampelyset og satte igang en hel bevegelse som har formet en hel sjanger og som har hatt en globalt påvirkning og har inspirert flere hundre nye band.

Navnet Gaahl er et nøkkelord i svartmetallsjangeren.Kunstneren Kristian Eivind Espedal, bedre som kjent Gaahl, har hatt, og har fremdeles i dag, en stor påvirkning på hele sjangeren. Han har vært en viktig brikke i tidligere band som Gorgoroth, Trelldom, God Seed, Wardruna og Gaahlskagg. Hans aller siste og nåværende prosjekt heter Gaahls Wyrd, og har eksistert siden 2015. Under Gaahls Wyrd-banneret har han fått med seg flere av norgeseliten av metallartister, som Ole Walaunet, Frode Kilvik og Kevin Kvåle. Deres debutalbum slippes 24. mai, ved navn “GastiR – Ghosts Invited”.

Undertegnede er stor fan av alle musikkprosjektene som Gaahl har vært med på, så for årets Inferno Metal Festival er Gaahls Wyrd definitivt det bandet jeg så mest fram til å oppleve, og hadde høyest forventninger til. Og de ble til de grader innfridd også!

Gaahls Wyrd leverer oss låter fra Trelldom, God Seed og selvfølgelig deres ferske album “GastiR – Ghosts Invited”. Herfra får vi låter som “From The Spear” og “Ghosts Invited”. To meget dynamiske og intense låter, som fremføres mesterlig. Undertegnede har sett Gaahls Wyrd ved to tidligere anledninger, under fjoråret Bylarm Black på Vulkan Arena og på deres turné sammen med Enslaved og Vreid under Army of The North Star på Parkteatret i november. Begge to var ekstremt solide konserter, som satte standarden for hvordan Gaahsl Wyrd skal låte live. Det er derfor gledelig å kunne si at deres konsert under årets Inferno definitivt var høydepunktet på hele denne fire dager lange festivalen.

Undertegnede prøver til enhver tid å være objektiv, men det de klarer å prestere i år er bare helt utrolig. Alle instrumentene er helt perfekt balansert, og de trakteres mesterlig. Ole er et beist på gitar, Frode en gigant på bass og Kevin når en helt ny høyde av teknisk utførelse og presisjon bak trommene. Og Gaahl sin scenetilværelse, med hans autoritære kroppsspråk og en dynamisk vokal, gir både frysninger og gåsehud. Det er noe helt unikt med det lydbildet disse herrene klarer å danne sammen.

Årets høydepunkt på hele Infernofestivalen.

Sammensetningen av settlisten er perfekt komponert, hvor det starter med to ikoniske låter av God Seed; “Sign of an Open Eye” og “Aldrande Tre”. Det må nevnes at settlisten kunne ikke ha startet bedre. “Sign of an open Eye” er en perfekt låt å starte med fordi den er seig og hypnotisk, og gir oss en pekepinn på hva vi er i ferd med å være vitne til. En fin introduksjon av svarte perler av noen låter, som kommer på rekke og rad. Dette er Gaahls verk på sitt beste – mørkt, harmonisk og vakkert. Kunstnerisk svartmetall av aller høyeste nivå. En desperat stemme i mørket som lider, en forvrengt sjel av lidelse. Ja, er det noe Gaahl er flink til å bringe til scenen av vokalferdigheter er det en følelse av lidelse og smerte. Denne følelsen fortsetter med “Aldrande Tre”. Her får vi servert et magisk, trolsk og mektig lydbilde, som feier det meste du har hørt tidligere på festivalen av banen. Nye låter som “From The Spears” og tittellåta “Ghosts Invited” blir spilt for publikum for første gang.

Utførelsen er praktfull, gutta er meget samspilte og man kan kjenne på kroppen og musikken at de har øvd mye før kveldens konsert. Dette er intens svartmetall fra aller øverste hylle. Spillegleden er magisk og dette gjenspeiles spesielt godt i kroppsspråket og gestikuleringene til gitarist Ole Walaunet og bassist Frode Kilvik, som storkoser seg på scenen.

Midt i settet får vi også Trelldom-låta “Høyt oppe i dypet”, og denne sitter som et skudd. Som tredje siste låt får vi atter en ny, men kort, låt i form av “Through And Past And Past”. Settet blir mesterlig avsluttet med de to meget mektige låtene “Alt Liv” og “Prosperity and Beauty”.

Energien på Rockefeller er elektrisk og publikum skriker etter mer. Kveldens settliste var utrolig godt sammensatt, den inneholdt låter av høyeste kaliber som totalt fanget deg i lydbildet og som krevde din fulle oppmerksomhet. Det er fascinerende å være vitne til hvilken kontroll Gaahl har på stemmen. Han trenger ikke å gjøre noe mer enn å bare være på scenen, og han fanger din oppmerksomhet. Han utstråler styrke og autoritet på et helt annet nivå enn det jeg har vært vitne til tidligere.

Konserten de leverer i kveld seiler elegant opp som årets beste konsertopplevelse for undertegnede. Dette er rett og slett en av det aller beste konsertene jeg har vært vitne til. Gaahls Wyrd dominerer totalt lørdagen av Inferno Metal Festival 2019. Det de leverer i dag er headliner-materiale og jeg gleder meg helt vilt til å se dem igjen som headliner. Jeg tar av meg hatten for Gaahls nye prosjekt Gaahls Wyrd, og uten dyktige musikere som Ole Walaunet, Frode Kilvik og Kevin Kvåle ville ikke Gaahls Wyrd vært det de er i dag.

Det er ingen tvil om at Kristian Eivind Espedal har funnet en helt perfekt sammensetning av utrolig dyktige musikere, som er meget samspilte og som virkelig koser seg på scenen. Det kan også merkes for oss som er vitne til deres fremføring.

10/10 | Arash Taheri

previous arrow
next arrow
Slider
Settliste
1. Sign of an Open Eye
2. Aldrande Tre
3. From the Spear
4. Ghost Invited
5. Høyt oppe i dypet
6. Wound Upon Wound
7. Sannhet smerte og død
8. Exit Through Carved Stones
9. Through and Past and Past
10. Alt liv
11. Prosperity and Beauty
.

TAAKE
Hvem sier at black metal trenger å være dystert? Et bedre eksempel på skikkelig black ‘n’ roll finner man ikke. Taake er svært etablert innen norsk black metal, men på scenen opptrer de som tidenes rock ‘n’ roll-band. Hoest flyr rundt på scenen som Bruce Dickinson, og eneste sekund han står stille er da han inntar sin velkjente pose med armene knyttet bak hodet. Settlisten er blant det beste jeg har hørt av Taake, med alle hitsene, som “Nordbundet” og “Myr”.

Mangel på kontrovers er det selvsagt heller ikke. I 2018 ble Taake anklaget av Talib Kweli for å være nazi-sympatisører, og som følge av dette kansellerte Kweli en konsert på Rockefeller på grunn av at Taake var booket til nettopp Inferno. Dette har selvfølgelig ikke Hoest glemt og presenterer neste låt som “Fuck You Nazi Lover”. Vrangsinn fra Carpathian Forest stepper inn som gjestevokalist og synger «Cold» av The Cure med en telefon som mikrofon. Mange uvitende i publikum stod igjen som spørsmålstegn, men Hoest fikk frem budskapet sitt.

Konsertens beste øyeblikk er definitivt da alle stopper opp under “Myr”, slik at gitaristen kan legge til side gitaren for så å kjøre i gang en skikkelig herlig banjosolo. Igjen; hvem sier at black metal trenger å være dystert? Hoest er virkelig en showman av øverste klasse. En fantastisk bra opptreden.

8.5/10 | Adrian Øien

previous arrow
next arrow
Slider
.

BLOODBATH
Den svensk-britiske supergruppa Bloodbath headliner den tredje dagen, med blodig alvorlige riff og øredøvende vokal fra Nick Holmes (Paradise Lost). Han stepper ut iført en slitt dress som er noe uvanlig for sjangeren, men det må innrømmes at han ser temmelig sjef ut på scenen. Holmes, som for øvrig er Bloodbaths tredje vokalist, leverer bra på både eldre og nyere låter, og vi blir selvsagt servert klassikere som “Cancer of the Soul” og “So You Die”, med virkelig mesterfullt trommearbeid fra Martin Axenrot.

Det blir litt mye av det samme, da de ikke er et band som lager særlig mye show, og det merkes i lengden da det kan bli en anelse repetitivt. Musikkmessig er de mestere av sjangeren, og det redder dem inn. Publikum holder jevnt en god form, og første rad får virkelig lide under crowd-surfere!

I lengden kan det bli en anelse repetitivt.

Det var desverre for mye å håpe på en gjesteopptreden fra ex-vokalister Peter Tägtgren eller Mikael Åkerfeldt som headliner henholdsvis dagen før og etter. Men, en ung kar fra publikum som under hele konserten holdt opp et håndkle med “I voulenteer to sing Eaten”, fikk lov til å synge første vers til det som ville bli deres siste låt for kvelden. Nick Holmes er derimot ikke fremmed for skrøner, da han flere ganger gjennom konserten erkjente karen med skiltet, før han sa “No chance in Hell, buddy!”.

Bloodbath er en helt ypperlig headliner for Inferno. De eier virkelig scenen, med heftig og brutal musikk som ryster enhver sjel, dette var rått!

8/10 | Adrian Øien

previous arrow
next arrow
Slider
.

SØNDAG

CULT OF FIRE
Skuffelsen over mangelen på Batushka blir umiddelbart slokket da teppet faller og Cult of Fire står foran meg. De er iført kapper med hinduistiske symboler og har med seg to altere dekket med stearinlys, røkelse og bilder av Kali Ma. Det tsjekkiske bandet byr oss på noe som bare kan beskrives som et hinduistisk black metal-ritual. Meget forfriskende at de spiller på en annen religion enn kristendom for en gangs skyld. De sier ikke et eneste ord, utenom frontmannens brutale vokal som rister Rockefeller.

Bandet var ukjent for meg på forhånd, dermed ble effekten bare enda bedre. Ikke bare var det brutalt, men også svært melodiøst. Etter en lang orgelintro viste «Kali Ma» seg å være en aldeles nydelig og melankolsk låt som var nær ved å gjøre øyekroken en tanke våt.

En perfekt start på 1. påskedag, og siste Inferno-dag. Denne opptredenen var faktisk helt fabelaktig.

9/10 | Adrian Øien

previous arrow
next arrow
Slider
.

CARACH ANGREN
Teppene glir til siden, og scenen ser ut som noe som er hentet ut fra en skrekkfilm. En vuggevise spilles over høyttaleren mens keyboardet plutselig begynner å bevege seg. Én etter én marsjerer nederlanske Carach Angren ut med uniformer og kreativ liksminke. Keyboardisten og gitaristen stiller seg opp på hvert sitt podium, og bandet setter i gang med en rytmisk og symfonisk metal-låt. Halvveis gjennom låta reiser de to podiumene seg 4-5 meter opp i lufta mens de spiller på instrumentene sine for harde livet.

Vokalist Dennis Droomers marsjerer og smyger seg rundt som slange utkledd som sirkusdirektør, og growler inn i en mikrofon formet som en diger ljå. Carach Angren har virkelig ikke spart på kruttet når det kommer til show, som blir enda mer tydelig da Dennis plukker opp en kniv og kutter strupen til en utstillingsdukke.

Bandet er visuelt gull, men det mangler noe musikalsk. Først og fremst har de ikke bassist, men de utnytter ikke keyboardisten til sitt fulle potensiale heller. I et slikt symfonisk band kan det fort bli mye playback, og det synes lett. Dette var dessverre et av de tilfellene, noe som trekker de voldsomt ned. Carach Angren er heldigvis en aldeles fryd å se på scenen – en fabelaktig opptreden som trenger et mye mer utfyllende lydbilde.

7.5/10 | Adrian Øien

previous arrow
next arrow
Slider
.

1349
Man vet man har noe brutalt i vente når konserten starter ved at Frost og Archeon stepper ut og spruter ild utover publikum. For oss på første rad var det en like ubehagelig opplevelse som den var imponerende, da vi ble dekket av tennvæske. Litt skummelt å ha i tankene når de setter i gang, og det umiddelbart spruter opp tre meter høye ildsøyler langs scenen, som også er dekket av intet mindre enn åtte digre fakler.

Etter bare to-tre låter kan jeg ikke annet enn å undre hvorfor ikke 1349 headliner? Definitivt den mest brutale opptredenen Inferno har hatt å by på under årets utgave, da de starter med «Godslayer» og tyr til ildsøyler hver bidige gang Ravn brøler ut tittelen til låta. «I Am Abomination» er selvsagt en fantastisk låt som de leverer vilt bra, selv om de spiller den overraskende tidlig. Bandets musikalske tolkning av Munchs “Dødskamp” er en av kveldens absolutte høydepunkt, og er også en av bandets mer melodiøse låter, noe som kler dem.

En helt vill konsertopplevelse som ingen burde vært foruten.

Ravn koser seg på scenen da fans surfer over publikum i det vide og det brede, men jeg tror aldri jeg har sett de stakkars vaktene så stresset som da folk tenker det er en god ide å surfe under låtene med pyro. Både gitarist Archeon og bassist Seidemann leverer utrolig bra, men det må sies at sistnevnte står ut som en sår tommel blant de andre da han nærmest er kledd ut som en trollmann. Frost er et geni bak trommene, uten like, og Ravn sin stemme er absolutt barbarisk.

Kort oppsummert er det ingen tvil om at 1349 har levert en helt vill konsertopplevelse som ingen burde vært foruten. Inntrykket jeg stod igjen med var at bandet har ramset opp typiske black metal-trekk, for så å doble dem. Få band kan gjøre Inferno mer fortjent til tittelen sin enn 1349. En mer intens, varm og brutal black metal-opplevelse skal enn leite lenge etter!

8.5/10 | Adrian Øien

previous arrow
next arrow
Slider
.

OPETH
Da svenske Opeth skulle på scenen som festivalens aller siste headliner var det vesentlig luftigere i lokalet enn på samme tid de foregående dagene. Det skyldtes nok ikke utelukkende at folk var slitne etter fire lange dager, noen tenkte muligens også at Opeth ikke var helt deres greie, fordi de ikke akkurat er et typisk ekstremmetallband. Men de hadde satt sammen et bra sett med noe for enhver smak.

At Opeth skilte seg en tanke fra de øvrige bandene kom også tydelig frem visuelt. Der alle andre band i løpet av festivalen hadde konkurrert om mest mulig fryktinngytende kulisser, stilte Opeth opp med et ensfarget drapert bakteppe, og signaliserte at her var det musikken og dyktige musikere som skulle stå i fokus. Og det gjorde det.

De åpnet med “Sorceress” fra deres nyeste album ved samme navn. En kanonlåt og en perfekt start på de neste 90 minuttene, før de fortsatte med et par mer aggressive låter enn den progrocken de bedriver i disse dager. En rolig låt klarte de også å klemme inn, i form av “In My Time Of Need” fra “Damnation”. Noe overraskende i denne settingen, men ikke mindre kjærkommen av den grunn. “Cusp Of Eternity” er også en av låtene som må trekkes frem.

At de ikke hadde spilt konsert på 10 måneder merket vi så visst ikke noe til.

Frontmann Mikael Åkerfeldt er en lugn type som kom med små vittigheter mellom låtene, noe som bidro til at den lune stemningen smittet over på publikum. Blant annet kunne han fortelle at dette var første gang bandet sto på en scene sammen siden de spilte på festningen i Halden under Tons Of Rock i juni i fjor. Men at de ikke hadde spilt konsert på 10 måneder merket vi så visst ikke noe til.

De rundet av med “The Drapery Falls”, en lang og dynamisk låt som tok oss fra en rolig gitarintro til growling. Etter det prøvde de å gå av, men som ekstranummer fikk vi “Deliverance”, til stor glede for et crowdsurfende publikum.

På grunn av deres lange låter besto ikke settlista av mer enn ni låter, til tross for at de spilte en full konsert. Alle ni låtene var hentet fra hver sin plate, fra deres katalog bestående av hele 13 studioalbum. Med andre ord bød de som tidligere nevnt på et variert repertoar.

Opeth fungerte utmerket som avslutningsband etter noen intense dager på Rockefeller, og vi gleder oss allerede til neste år og er spente på hva 20-årsjubileumet vil ha å friste med på plakaten.

8.5/10 | Marianne Lauritzen

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Sorceress
2. Ghost Of Perdition
3. Demon Of The Fall
4. In My Time Of Need
5. The Devil’s Orchard
6. Cusp Of Eternity
7. Heir Apparent
8. The Drapery Falls
Encore:
9. Deliverance