Hele åtte år har gått siden det svenske progmetallbandet Seventh Wonder ga ut sin forrige skive «The Great Escape», og det var lett å tenke at bandet trolig var lagt på hylla etter at vokalist Tommy Karevik ble adoptert som Roy Khans etterfølger i Kamelot. Men Karevik skal ha kudos for å ikke glemme sitt gamle band, selv om han har nytt større suksess på egen hånd de siste seks årene, og nå er altså Seventh Wonder tilbake med sitt femte album «Tiara».
«Tiara» innledes av det instrumentale åpningssporet «Arrival», som høres mer ut som filmmusikk enn introen til en metallplate. «The Everones» følger opp den jobben en hel del bedre, som en av albumets sterkeste låter. «Tiara» er et konseptalbum, og bør i grunnen ikke spilles på shuffle, men jeg vil påstå at «The Everones» er den låta som står stødigst på egne ben.
«Dream Machines» innehar ett av skivas mest fengende refreng. Men kun når det gjelder melodien. For tekstmessig er dette dessverre ett av de svakeste bidragene. Jeg har lite til overs for nødrim og hooks med hitlistefrieri. Her tys det til lettvinte løsninger som «Boom! Boom!», «Bang! Bang!» og “We go up, up, up”, som ikke hører hjemme i denne sjangeren, med mindre de hadde tenkt å sende inn låta til Melodifestivalen.
Musikalen Tiara
Med fjerde låt, «Against The Grain», starter for alvor musikalen «Tiara». Herfra og ut oppleves albumet ganske så teatralsk. «Victorious» var første smakebit vi fikk fra denne nye skiva, men er i mine ører definitivt ikke albumets høydepunkt, da den kan bli litt anmassende i lengden.
«Tiara’s Song (Farewell Pt. 1)» innleder et tredelt epos midtveis i albumet. «Tiara’s Song» var andre singel ut fra skiva, og er en særs melodiøs låt som fester seg lett med et catchy refreng. Mot slutten av låta kommer et parti med teksten «You will be victorious, victorious we rise. Glorious victorious, we stand, to win this fight», noe som er bare ett eksempel på hvordan en rød tråd trekkes gjennom hele dette konseptalbumet.
«Goodbye (Farewell Pt. 1)» følger opp denne tråden, og er enda mer musikalpreget, der den er hakket roligere enn forgjengeren og inneholder en solid dose dramatisk pianospill. Strofer som «So goodnight, this is not goodbye, close your eyes and learn to fly» er som snytt ut av hvilken som helst musikal. Låta slutter med et allsangparti hvor en gruppe folk synger refrenget til forrige låt «Tiara’s Song».
Det etterlatte inntrykk av denne skiva er noe ambivalent.
«Beyond Today (Farewell Pt. 3)» topper det hele hva gjelder svulstighet. Og særlig mye mer cheesy og sukkersøtt enn dette blir det neppe: «If you tell me yours, I’ll tell you mine. A perfect stranger in a ticket line, just like in the movies, will he put his hand in mine?» Denne er enda roligere enn de to foregående, og med innslag av kvinnelig vokal og strykere blir Disney-opplevelsen fullkommen. Når det er sagt, så kommer stemmen til Tommy virkelig til sin fulle rett i denne låta.
«The Truth» følger i samme fotspor, og må vel være det ultimate musikalbidraget på skiva. Med både mannskor og kvinnelig vokal i Celine Dion-ånd. Trommene i denne låta er dog interessante, og skiller seg fra resten av låtene. Dette er for øvrig trommis Stefan Norgrens debut på plate med Seventh Wonder, ettersom han overtok trommestikkene like etter forrige utgivelse.
Ambivalent inntrykk
«By The Light Of The Funeral Pyres» setter opp tempoet igjen, og som skivas driftigste power metal-alibi kommer den som et friskt pust etter en noe pompøs periode. Her får vi hissig keyboard-traktering fra Andreas Söderin, i samspill med Johan Liefvendahls gitarriff.
Etter hyppige gjennomlyttinger troner «Damnation Below» opp som ett av høydepunktene på albumet. Denne låta minner en hel del om Kamelot, mye på grunn av Tommys mer harmoniske vokal her. Han låter aller best når han får vist hele vokalspekteret sitt, også de dype tonene, og ikke bare ligger jevnt på de høyere notene.
Stemmen får han så visst også vist frem på «Procession», som er et 45 sekunders spor kun bestående av Tommys vokal og kirkeorgel. Skiva rundes så av med kirkeklokker og den 9:30 lange «Exhale». En låt som oppsummerer hele skiva på en grei måte, ved å bake inn mer av det meste vi har hørt tidligere. Totalt har «Tiara» en spilletid på hele 70 minutter, noe som bør kvalifisere til valuta for penga.
Jeg er litt usikker på hva slags motiv som ligger bak låtskrivingen til dette albumet, og hva de egentlig ønsker å formidle når det kommer til tematikk. En del av låtene oppleves litt «barnslige» lyrisk, og selv om meningen er å synge ut fra en liten jentes perspektiv, er valg av tema en tanke pussig, tatt i betraktning at det er voksne menn som fremfører dette. Uavhengig av det sitter jeg igjen med inntrykket av at når de skal ut på veien med denne skiva, så burde de spille den fra A til Å, og gjøre litt ut av både sceneshow og kulisser. Jeg kan ikke helt se for meg Tommy stå og synge «Beyond Today» midt innimellom låter fra «The Great Escape» og «Mercy Falls». Det blir liksom litt malplassert.
Det etterlatte inntrykk av denne skiva er noe ambivalent. Litt slett tekstforfatterarbeid trekker ned helhetsinntrykket for undertegnede, samtidig som det er mange gode melodier her som gjør at jeg får lyst til å sette på skiva gang på gang likevel. Og det til tross for at jeg vanligvis synes musikaler gjør seg bedre på en scene enn på anlegget. Men jeg skulle gjennomgående ønsket meg bassist Andreas Blomqvist litt lenger frem i lydbildet, for å gi albumet en noe tyngre følelse, og litt mindre Disney-preg. Men uansett er det stor stas at Seventh Wonder endelig er tilbake med ny musikk.
Av Marianne Lauritzen
