11.–13. juli 2019

Med musikken i andre rekke

Festivalen på Øyesletta i Kvinesdal så første gang dagens lys i 2006, da under navnet Kvinesdal Rock Festival, og etter seks gjennomførte festivaler, og fem års påfølgende dvale, gjorde de comeback igjen i 2016. Og da den 10. utgaven av festivalen kunne lokke med navn som Dee Snider, Arch Enemy, D-A-D og Skid Row på plakaten, syntes vi det var verdt å ta seg en tur til dette ikke fullt så sentrale festivalområdet på sørlandet. 

Tekst & foto Jørgen Freim

Norway Rock er en festival jeg ved flere anledninger nesten har reist på som privatperson, men det har aldri blitt noe av. Jeg har heller aldri hatt sjansen til å besøke festivalen profesjonelt bak kameraet. Men i år bød altså muligheten seg til å dekke festivalen på vegne av BLEZT. Det eneste skjæret i sjøen var at vi manglet en anmelder. Undertegnede er i utgangspunktet ingen skribent, men jeg gir dere likevel et innblikk i min tur til Norway Rock Festival og mitt møte med festivalen på Øyesletta i Kvinesdal. På grunn av de nevnte kapasitetsbegrensningene der jeg fikk to roller, lot det seg dessverre ikke gjøre å dekke alle band.



TORSDAG

Kjøreturen nedover fra Haugesund med mitt rullende festivalkontor gikk som en drøm, og etter å ha parkert vogna på campingplassen på Øyesletta var alt klart for å koble fra og slå på festivalmodus. Jeg tilbrakte en del timer denne dagen ute på campen hvor jeg hilste på folk for å høre litt om hva som fikk dem til denne festivalen. Og kunne kjapt erfare at (rocke)verdenen er liten – en skal ikke mer enn ett ledd ut i vennekretsen før man møter noen man vet hvem er. Hyggelig var det i hvert fall. 

D-A-D
Etter hvert var det klart for første band jeg hadde blinket meg ut; danske D-A-D, en av headlinerne på årets festival. Jeg husker vagt bandet fra min ungdom på tidlig 90-tall, men har ikke fulgt særlig med på dem siden den tid. 

Bandet fyrte opp på hovedscenen og jeg kunne konstatere at dette fremdeles var straight up rock ‘n’ roll. I mine ører et perfekt band til å få dampen opp hos nylig tilreisende og bråsjenkte festivalgjester. Resultatet var tydelig; bakken foran hovedscenen fylte seg opp. Bandet hadde glimrende kontakt med publikum og D-A-D vokste på meg underveis i konserten. Dette er et av disse banda som jeg ikke hører på på plate, men som jeg blir revet med av live. Utover konserten tok vokalist Jesper Binzer en liten tur ned på barrikaden for å piske opp stemningen enda litt til med en passiar mellom publikum, vokalist og trommis Laust Sonne.

Musikerne leverte flott gjennom hele konserten og lydbildet var bra. Hele konserten var meget fin og jeg ble stående i bakken og kose meg sammen med resten av festivalgjengerne. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Burning Star
2. Bad Craziness
3. Nothing Ever Changes
4. Everything Glows
5. A Prayer For The Loud
6. Grow or Pay
7. The Sky is Made of Blues
8. Jackie O’
9. Riding With Sue
10. Monster Philosophy
11. No Doubt About It
12. I Want What She’s Got
Encore:
13. Jihad
14. Sleeping My Day Away
15. Laugh n’ a 1/2

DARK SIDE OF THE WALL
Avslutningen i mørket på sletta ble levert av bergensbandet Dark Side of the Wall – et Pink Floyd tributeband som gjorde en deilig konsert av nydelig fremførte Pink Floyd-sanger tro til originalene. Det låt veldig bra i mine ører og skapte en herlig stemning i mørket. Magisk. 8/10

previous arrow
next arrow
Slider


FREDAG
Jeg startet dagen med å prate litt med noen av festivalens gjester, for å høre hva som trakk dem til Kvinesdal. Inne på campen møtte jeg 3 stk Mackay, fordelt på 2 generasjoner, som var tilstede på Norway Rock atter en gang, på reise fra Hardanger og Valdres for å få med seg musikalske opplevelser. Yngst av disse er Anja, som fortsetter sin quest for å dekorere skinnvesten sin med artistautografer fra band som opptrer på Norway Rock.

Fra venstre: Anita Mackay, Christine Mackay og Anja Mackay.

Inne på festivalområdet møtte jeg disse gutta, som kjørte ens ærend fra Jæren for å se Alissa og Arch Enemy. Personlig treffer jeg på disse jærbuene overalt på vestlandets festivaler og konserter. Metal brothers!

Fra venstre: Roy kenneth Salte, Odd Terje Ege, Beth Visitacion, Arvid Høien og Jone Vigrestad.

I ølteltet møtte jeg noen gutter som har reist hit fra Bergensområdet, hovedsakelig på grunn av selve MC-turen. For disse gutta kommer opplevelsen av herlige festivalfolk og turen hit på sykkel i første rekke, og så god rock i andre rekke. Men musikken er limet som knytter opplevelsene sammen. De kunne også avsløre at de var gode venner med Pink Floyd tributten som avsluttet torsdagen, og som utførte en genial og herlig cover av Pink Floyd.

Fra venstre: Øystein Midtbø, Steinar Rydland og Frank Flønes.

Jeg bommet på første band på Lemmy Stage, men ble stående og vente på neste band, noe som endte opp med at jeg ble stående å høre på soundchecks fra begge scener. I 20-30 minutter. Dette ødela flyten følte jeg der og da, og det var bortimot ingen inne på festivalområdet, noe jeg skjønner godt. Kjipt for banda som da kanskje gikk glipp av publikum. Sånn festivalmessig må jeg si at til tross for at campen ligger vegg i vegg med scenene, så merket man ikke når scenene fyrte opp; dog mye på grunn av mange private mini-PA som blåste et sammensurium av stilarter inne på campen. Men jeg opplevde ikke lignende ting på for eksempel Tons of Rock. Soundchecks i åpningstiden burde vært unngått så mye som mulig. 

SASSY KRAIMSPRI
Første band ut for meg denne dagen var punkbandet Sassy Kraimspri, som gjorde et punkrock-sett med bra gjennomføring og bøttevis med energi, mot et dessverre latterlig glissent, men dog oppmerksomt publikum. Jeg er ikke så voldsomt inne på punkrock, men dette var ikke feil i mine ører, godt gjennomført, og bandet vokste på meg under konserten med to dyktige damer og en mann på vokal, med en spilleglede som smittet lett over til meg i publikum. 6/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
HARD LUCK STREET
Neste band ut på Lemmy Stage var Oslo-bandet Hard Luck Street. Disse fikk jeg dessverre ikke med meg nok av til å kunne skrive særlig utdypende om, men her er en bildeserie som vi lar tale for seg.

previous arrow
next arrow
Slider


SOIL
Jeg er usikker på om jeg har noe forhold til dette bandet fra før av, annet enn for eksempel «Halo», men det burde jeg. Dette var det første bandet på fredag som dro litt folk ut av teltene, og det var attpåtil første gang de spilte i Norge. Musikken var grom med god driv. Bandet spilte tight og godt. Hiten «Halo» satt som et skudd, og til tross for at det kunne virke som det var litt tekniske problemer på scenen brukte bandet dette til sin fordel og engasjerte publikum i prat når teknikken sviktet. Proffe folk med andre ord. 

Etter hvert virket det som de vant over publikum med sin easygoing tilstedeværelse og smittende humor og energi. Det begynte snart å fylle seg opp litt i bakken foran hovedscenen. Vokalist Ryan McCombs tok seg mot slutten en tur ut i publikum og fortsatte showet midt i folkemengden. På slutten av konserten var publikum helt med – de sang med og viftet med horna hele tiden. Det var en bra prestasjon å få folk såpass engasjerte. 8/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
DEFECTO

Neste band ut for meg var danske Defecto – et band jeg faktisk finner igjen i mine egne spillelister. Nå begynner det å komme en del folk inn fra campen etter Soils fantastiske sett. Danskene spiller bra og tight, og ting er flott, men jeg får ikke helt fot av det, jeg er nok litt ihjelslått av Soil som hadde hovedscenen før disse.  Lydbildet var litt tynt i bunn, i forhold til forventningene fra album. Det ble voldsomt høyt og det fløt litt sammen i midrange

Mot slutten ser jeg at de ikke helt greide holde på massene og folk tørket bort. Det slår meg at selv om det er kommet en del mer publikum inn foran scenen er det fortsatt ganske langt mellom folk inne på konsertområdet.  Det er et voldsomt område de har laget for hovedscenen. 6/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
SKID ROW

Gutta dundrer ut på scenen til “Slave To The Grind”, og jeg er umiddelbart solgt. Jeg har digget den skiva siden den ble sluppet i ’91, og dette er frieri til mine ører. Den første skiva «Skid Row» slo ikke helt an hos meg, men «Monkey Business» var knall. Jeg har aldri sett Sebastian Bach live, men denne nye vokalisten så jeg sist på Karmøygeddon i 2018 – en kanon frontfigur, og jeg synes vokalen er bra! Ikke plate-Bach, men live-digg. 

Bandet pøser ut så mye energi fra scenen at alle oss nostalgikere kan få klump i halsen av mindre. Sist jeg så dem gikk det i en del nyere låter, men i kveld kommer den ene gromgamle låta etter den andre. Og nå har virkelig publikum begynt å komme inn på området. Bakken mot hovedscenen fylles etter hvert opp med syngende festivalgåere i solnedgangen. 9/10

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Slave to the Grind
2. Sweet Little Sister
3. Big Guns
4. 18 and Life
5. Piece of Me
6. Livin’ on a Chain Gang
7. Ghost
8. Psycho Therapy
9. I Remember You
10. Monkey Business
11. Makin’ a Mess
12. In a Darkened Room
13. Youth Gone Wild

ARCH ENEMY
Etter at Skid Row for alvor har fått opp trøkket foran hovedscenen er det duket for kveldens headliner, svenske Arch Enemy. Med dette bandet er det lite som er overlatt til tilfeldighetene, de er helproffe i sin fremførelse, ikke så mye sjarm synes jeg, men innøvd til tusen og plettfritt fremført. Hvis man kjenner bandet vet man akkurat hva man kan forvente seg, og de leverer hver gang.

Det er helt klart at dette er ett av de banda som har vært utslagsgivende for billettsalget, for nå er nok det som kan krype og gå inne foran hovedscenen. Alissa White-Gluz growler og terger på publikum i kjent fysisk stil med hopp, triks og springing rundt på scenen, mens gitarrekka veksler og spiller mot hverandre.  

Hvis man kjenner bandet vet man akkurat hva man kan forvente seg, og de leverer hver gang.

Jeg fikk ikke med meg så mye dialog fra scenekanten annet enn at Alissa lurte fælt på om det var forbudt med moshing i Norge. Jeg la faktisk merke til, flere ganger under festivalen, at vakter kommanderte folk ned om de satt på skuldrene til andre, og de satte en stopper for enhver form for moshing. Merkelige saker.  

Uansett, feilfri levering med god lyd fra Alissa og gjengen i Arch Enemy på Norway Rock altså. 7/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
Neste band ut var Djerv, som jeg dessverre ikke fikk med meg, men vi anmeldte dem på Tons of Rock tidligere i sommer. Den anmeldelsen kan du lese her.



LØRDAG

Dag 3 må jeg starte med litt festivalskryt. Utplasserte toaletter på campen gjorde at jeg ikke opplevde en eneste dokø, og når jeg ville ha meg en dusj i varmt vann sørget geniale dusjtrailere for at det var liten eller ingen kø, og vannet var i tillegg varmt. Kudos! Jeg vil også skryte av crewet som var upåklagelig hyggelige og hjelpsomme. Bravo og godt jobba!

GREEN CARNATION
Første band jeg hadde blinket meg ut på lørdagen var svenske Mustasch, men på vei inn i fotopit fikk jeg beskjed om at Hardcore Superstar hadde blitt avlyst. Jeg trodde ikke det ville gjøre utslag på neste band ut på hovedscenen, som etter planen var Mustasch, men jaggu var det ikke geniale Green Carnation som dukket opp på hovedscenen. Disse skulle originalt spille i teltet på Lemmy Stage, som visstnok hadde vært plaget med dårlig lyd tidligere på dagen.

Det var tungt og fett, og jeg gleder meg til å høre nytt materiale.

Green Carnation er et band jeg liker å lytte til, jeg sier lytte og ikke høre, for dette er audiofonisk digg. Varierende tema, dynamikk og lydbilder. Nydelig lydmiks i dag og det er bare å la seg dra med på reisen. På denne konserten er jeg hjemme i lytteposisjon, bare at dette er så uendelig mye bedre live. Hvis jeg streber hjemme i stua med lite konevennlige høyttalere og klumpete amper for å få realistiske opplevelser, så er dette målet. Det var både nydelig lyd og fremførelse i mine ører.

Sist jeg så dem var på Karmøygeddon i 2017, hvor de fremførte «Light of Day, Day of Darkness» i sin helhet. I dag var det andre låter på programmet, og vi fikk faktisk høre en helt fersk låt som kommer etter sommeren, “Sentinels of Chaos”. Det var tungt og fett, og jeg gleder meg til å høre nytt materiale. 10/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
MUSTASCH
Jeg kaller det bartehardrock i uttrykkets beste betydning, dette er ett av banda jeg virkelig ville se. Jeg elsker den tjukke groovy sounden fra platene og var veldig spent på å se dem live for første gang. 

Bartegutta leverte lett opp til mine forventninger, med spilleglede, tighthet og showmannskap til tusen. At de hadde nydelig lyd på hovedscenen bare pushet opplevelsen enda mer. Dessverre ble de nok rammet av hengemyra, altså campen. Folk bruker tiden der ute i stedet for å komme seg inn på festivalområdet. Trist for artistene.

Konserten var et eneste langt publikumsfrieri.

Uansett, Mustasch lever opp til navnet sitt både i utseende, sound, fremførelse og underholdningsverdi. Konserten var et eneste langt publikumsfrieri med morsom prat mellom låtene, og veldig høy harryfaktor i fremtoning. Trommekit med svære alu-hjul og eksosrør – her er lista lagt bredt og fett.  

Vokalisten var ofte nede på barrikaden og det ble delt ut Jack Daniels til publikum i flygende form fra scenekanten. De fikk spille lenger enn planlagt også, for å kompansere for endringene i programmet. Jeg koste meg glugg ihjel. Og da vokalist Ralf Gyllenhammar avsluttet med å kneppe opp buksa for å ta en understellsvask med stage-håndkleet, for så å kaste det til publikum, var det meget bra stemning på sletta. Bra levert! 10/10

previous arrow
next arrow
Slider

.
SKAMBANKT
Jærbuene i Skambankt fikk jeg dessverre ikke sett nok av til å kunne skrive en skikkelig anmeldelse, men jeg fikk i det minste knipset noen beskrivende bilder.

previous arrow
next arrow
Slider

.
DEE SNIDER

Dagens headliner på festivalen var legenden Dee Snider. Jeg så denne dynamoen av en mann sammen med resten av Twisted Sister for noen år siden og ble mektig imponert. At de i tillegg fremfører store deler av soundtracket til min barndom gjør meg nok ganske så inhabil, men dette var jeg spent på.  

Han går på scenen til «Tomorrow’s No Concern» og går rett over i prat med publikum. Gleden er stor når Dee proklamerer at han skal spille flere av Twisted Sister-låtene i kveld, eller som han så elegant uttrykte seg: «I wrote the fuckers, so I’ll fuckin’ play ’em.»

Neste låt ut er “The Kids Are Back”, og folk tar av. Horn i lufta overalt og folkemengden strekker seg nå oppover i bakken til bak lydbua. Pyro tas frem til “Burn in Hell”, og i pausen etter “We’re Not Gonna Take It” tar han seg tid til å rose de flotte folka i Metalheads Against Bullying: “I’m with you, if you can’t fight back, that’s why God invented cars.”  

«I wrote the fuckers, so I’ll fuckin’ play ’em.»

Høflig latter og så kjører vi videre med «I Am the Hurricane». Jeg kikker rundt meg og noterer meg at det nå er en helt annen respons blant publikum. Folk bare gynger med – de vil ha TS-låter. Og jeg er i grunnen enig. Det nye hadde jeg nok aldri hørt på hvis det ikke var for Dee. Ut i fra hukommelsen så leveres de gamle TS-låtene ganske så mye tammere enn da jeg så Twisted Sister på Tons of Rock for noen år siden. Men klassikerne sitter dypt i oss nostalgikere, halsen blir tjukk og jeg blir rørt under «The Price». Hilsen gammal sippefotograf.

Festivalen tok også et lysende mobilfarvel med lydteknikeren til Twisted Sister som dessverre døde i forrige uke.  Det var et flott øyeblikk. 

Ekstranummeret «For the Love of Metal» treffer lett en nerve. Det er jo hele grunnen til at jeg står her nå – dette er først og fremst en lidenskap, og ikke jobb. Dee avslutter med det han kaller «the international heavy metal anthem», nemlig AC/DCs «Highway to Hell». Veldig passende, ettersom Heatseekers avslutter festivalen med mer AC/DC på Lemmy Stage etterpå. Rett og slett genialt. Bravo Dee! 8/10

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Tomorrow’s No Concern
2. The Kids Are Back
3. You Can’t Stop Rock ‘n’ Roll 
4. American Made
5. Burn in Hell 
6. Become the Storm
7. We’re Not Gonna Take It
8. I Am the Hurricane
9. The Price 
10. I Wanna Rock
11. Real Wild Child (Wild One) / I’m a Rocker / Rock and Roll
Encore:
12. For the Love of Metal
13. Highway to Hell

Dette var alt fra denne utskremte fotografen som gjør ting han ikke kan (skrive) og jeg avslutter med en liten betraktning. Dette virker som en festival med hovedfokus på camping og fest, og lineup i andre rekke. Det var lite folk inne på dagtid og folk dukka opp til de store trekkplastrene som var headlinere – og lokalbandet Luksus Leverpostei! Sistenevnte spillte tredje sist på lørdagen. Med tanke på hva som blir spilt ute på campen kunne disse fint ha spilt tidligere og lokket folk inn. Men jeg er på ingen måte ekspert.

I tiden opp mot festivalen registrerte jeg gjennom festivalens markedsføring i sosiale medier at dette med campen har vært i fokus – den sprøeste campen, de sprøeste camping-outfits osv. Jeg har ikke registrert så mye push på de musikalske opplevelsene, noe jeg desverre sitter igjen med at er litt greia med de besøkende også.

Men jeg traff mye hyggelige folk og ting fungerte meget bra. Godt jobba til alle involverte fra arrangørsiden!