4.–5. oktober 2019

Her kommer vinteren

Høstsabbat sørget for atmosfæriske og kontrastfylte inntrykk, og med flere høydepunkter ble dette en mangefasettert opplevelse tross relativt snever sjanger.

Av Monica Holmen
Foto Pål Bellis

I begynnelsen av oktober gikk Høstsabbat igjen av stabelen i Kulturkirken Jakob. Det er en liten festival i mange henseender, som har vokst seg litt større siden den først startet i 2013 i kjelleren på Chateau Neuf på Majorstua, var innom Vulkan Arena, før den nå utfolder seg på tre scener i Kulturkirken Jakob: The Chapel, hovedscenen i kirkeskipet; The Crypt som beskrivende nok befant seg i kirkekrypten; og sist Verkstedet, en liten bar rett over gata.

Konsertene alternerte mellom The Chapel og The Crypt, med Verkstedets konserter som alltid krasjet med en av konsertene i kirka. Av praktiske årsaker ble det dermed vanskelig å se alt, smått masete som det er å løpe fram og tilbake over gata med et såpass tettpakket program som Høstsabbat bød på. Det skulle også fort vise seg å være lydmessige grunner til å holde seg til kirken. En tur innom et par av de første konsertene på Verkstedet avslørte kjapt at lyden ikke satt helt som den skulle. The Crypt var imidlertid også litt vanskelig å få grep om, på grunn av bokstavelig talt trange forhold. Med mindre man sto helt foran og nærmest scenen med bandet, var det umulig å se noe som helst.

Sjangermessig er også Høstsabbat en liten, eller rettere sagt smal, festival. Vi snakker musikk fra undergrunnen, slik også initiativtakerne Jens Andreas Storaker og Ole Christian Helstad omtalte festivalen som i Klassekampens musikkmagasin for en tid tilbake. Mer spesifikt handler det om en rekke subsjangre som doom, stoner, post, acid, space, og prog i en rekke varianter. Sånn sett var dette bredt i all sin smalhet, og ikke minst tungt, passe mørkt og godt. Innenfor dette hadde arrangørene sørget for en fristende line up, ikke minst takket være flere tungvektere.

FREDAG

Skraeckoedlan

Svenske Skraeckoedlan åpnet The Chapel-scenen, og trygt plantet som de er i stonerrocken, godt hjulpet av relativt tunge riff med henblikk på heavy blues, samtidig som en påfallende drivende god flyt sørger for at dette ikke blir for seigt og ugjennomtrengelig, sørget de for en pangåpning. Skraeckoedlans lydbilde er energisk og tilstedeværende, noe også prestasjonen reflekterte, blant annet takket være vokalist Robert Lamus småprat med publikum gjennom konserten.

Et annet tiltrekkende aspekt ved Skraeckoedlan verd å fremheve, er det narrative universet de tegner med tekstene. Låttitlene hinter om mytiske steder som Doggerland, Tellus og Atlantis, bebodd av vesener som Creature of Doggerland, Kung Mammut, Gigantos og Cactus. 8/10

Skraeckoedlan Høstsabbat 2019 BLEZT
Skraeckoedlan Høstsabbat 2019 BLEZT
Skraeckoedlan Høstsabbat 2019 BLEZT
Skraeckoedlan Høstsabbat 2019 BLEZT
Skraeckoedlan Høstsabbat 2019 BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Sunnata

Fra det mytologiske fortsatte kvelden på The Chapel til det mørkere og mer mystiske. Polske Sunnata var for meg et hittil ukjent band, men står igjen som et av festivalens definitive høydepunkt. Sunnata sorterer under blant annet stoner og sludge, og selv beskriver bandet seg som en «wall of fuzz, delay and reverb [which] confronts the monolith of absolute silence».

I all dets tyngde og mystikk var det vanskelig å ikke la seg trollbinde av bandet. Ikledd svarte lange kjortler, omsluttet av røkelse, og med lys holdt i nesten bare svart og rødt, skapte Sunnata et totalinntrykk som langt på vei skilte seg ut fra resten. Særlig lyssetting i kombinasjon med konteksten bidro til stemningen: Bak scenen står fortsatt altertavlen, og bakopplyst med blodrødt lys ruvet den som en svart illevarslende silhuett med spisse spir. En kontrastfylt stemning oppsto: Følelsen av å overvære noe som på en og samme tid var sakralt, men også okkult, nesten djevelsk.

I all dets tyngde og mystikk var det vanskelig å ikke la seg trollbinde av bandet.

En påfallende kontrast var det også i, og med, vokalen, der Szy’s vokal tidvis kunne minne om Seattle-grungens vokaler som Eddie Vedder og Layne Staley, noe som skapte en besynderlig miks av stoner/sludge/gotisk/grunge.

Trommeslager Rob var også umulig å ikke legge merke til, takket være vilt god prestasjon. I perfekt samspill med Dob på bass og Gad på gitar, ble dette en konsert verd å merke seg. Sunnata kommer definitivt til å være på min radar en god stund framover. 8/10

Sunnata Høstsabbat 2019 BLEZT
Sunnata Høstsabbat 2019 BLEZT
Sunnata Høstsabbat 2019 BLEZT
Sunnata Høstsabbat 2019 BLEZT
Sunnata Høstsabbat 2019 BLEZT
Sunnata Høstsabbat 2019 BLEZT
Sunnata Høstsabbat 2019 BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Yuri Gagarin

Apropos vilt gode trommeslagere: Nede i krypten sørget svenske Yuri Gagarin for kveldens deiligste, mest fysiske manifestasjon av lyd. Gitt de utfordrende lokalitetene i kjelleren, plasserte jeg meg trygt innerst i lokalet, bak scenen faktisk, og dermed med god utsikt til trommisen, men ikke fullt så god sikt til resten av bandet lenger fram på scenen.

Den neste drøye timen var bemerkelsesverdig, og trommeslager Stefan «Steffo» Johansson var en fryd å overvære der han spilte som om det sto om livet – i perfekt samspill med resten av bandet: Christian «Crille» Lindberg (gitar), Jon Eriksson (rytmegitar), Leif Göransson (bass) og Robin Klockerman (synth). I og med låter på opp mot 10 minutter, og med tilsynelatende uendelige repetisjoner av partier, var det mildt sagt imponerende å se noen briljere på denne måten.

Yuri Gagarin befinner seg et sted mellom space, acid og psykedelisk, med en dæsj distortion, tyngde og lydeffekter, og med nikk til kultband som Hawkwind. Vi snakker lange låter, seige drag og insisterende repetisjoner som konstant befinner på seg på kanten av klimaks, drevet fram av formanende trommer og gitarriff og -soloer som ville gjort ikoner som Jimmy Page, Ritchie Blackmore og Slash grønne av misunnelse, og som kiler deg på alle de riktige stedene i sanseapparatet – både mentalt og fysisk. Dette er lyd som er så kompakt at den nærmest blir fysisk, og en ren nytelse å oppleve. Gjentakende uten at det opplevdes repetetivt. I stedet var det suggererende og forlokkende – en vennlig, men bestemt insistering på at her bør man bare gi seg hen på reisen.

Det er bare å lukke øynene og la lydtåken male fram kosmos.

For nettopp det er det; en reise, og i Yuri Gagarins tilfelle en reise i tid og rom. Navnet gir for øvrig kanskje gjenklang for flere. Allerede i 1961 var den sovjetiske kosmonauten Yuri Gagarin det første mennesket i verdensrommet, åtte år før amerikanerne landet på månen. Sjelden har bandnavn, men også låttitler, reflektert lydlandskapet så treffende godt som i tilfellet Yuri Gagarin, som serverte «First Orbit», «Sonic Invasion 2910» og «Oblivion».

Det er et påfallende atmosfærisk og assosiativt lydbilde de maner fram. Godt hjulpet av lydeffekter som minner om 70-tallets sci-fi-filmer, er det umulig å ikke tenke på verdensrom, romferder og ukjente kosmos. Det er bare å lukke øynene og la lydtåken male fram kosmos. Et ubestridelig høydepunkt for min del, som jeg håper å se igjen veldig snart. 10/10

Yuri Gagarin Høstsabbat 2019 BLEZT
Yuri Gagarin Høstsabbat 2019 BLEZT
Yuri Gagarin Høstsabbat 2019 BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Ufomammut

Tungvekterne i Ufomammut hadde fått æren av å runde av fredagen. Den italienske powertrioen begynte stille, nærmest uhørlig, men med megaprojeksjoner på scenen og søyler og hele apsis som omslutter scenen her i kirken, som sørget for et fengslende helhetsinntrykk som trakk en mot scenen enten man ville eller ikke. Sakte men sikkert trappet de opp, eskalerte sakte og forsiktig, før de gikk over i de tyngre, doomysidene av musikken.

Samtidig er det en viss letthet feel over Ufomammut, spesielt understreket av et særegent lydbilde der vokalen konsekvent lå «bak» øvrig lyd og instrumenter. Resultatet er et mer distansert uttrykk, i den grad det gir mening når man snakker om musikk, som om lyden er unnvikende, for øvrig også reflektert i en heller introvert fremtreden på scenen. Sånn sett var ikke Ufomammut noen eksplosiv avslutning på fredagen, men mer en vennlig dytt inn i natten. 7/10

Ufomammut Høstsabbat 2019 BLEZT
Ufomammut Høstsabbat 2019 BLEZT
Ufomammut Høstsabbat 2019 BLEZT
Ufomammut Høstsabbat 2019 BLEZT
Ufomammut Høstsabbat 2019 BLEZT
Ufomammut Høstsabbat 2019 BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

LØRDAG

The Devil and the Almighty Blues

I motsatt ende av skalaen kunne man for eksempel oppleve norske The Devil and the Almighty Blues på lørdagen, som i all sin tyngde sørget for en prestasjon uten like. Vi snakker stonerrock som får sitt utløp i tunge, framoverlente låter med deilig driv og tempo som veksler mellom gjørmete melankolske bluesjammer før de bryter ut i tunge rytmer og uimotståelige riff.

Med fare for å høres ut som en konsertgjenger som bare har øyne for trommer, var det også her umulig å ikke legge merke til trommeslager Kenneth Simonsen, der han hamret løs på trommesettet som om noe skulle slås ihjel. Samspillet mellom trommeslager, Kim Skaug på bass og Torgeir W. Engen på gitar var påfallende, med en totalitet og en minneverdig konsertopplevelse som resultat.

I all sin tyngde sørget de for en prestasjon uten like.

Selv på instrumentale låter, da vokalist Arnt O. Andersen forholdt seg i ro på scenen og fort kunne ha sett malplassert ut, hang det hele sammen. Støtt som en slags svovelpredikant, en mørkets mann, sto han der mens resten av bandet durte på.

Konsekvensen var at The Devil and the Almighty Blues sørget for en slags mid-18th-century sørstats-sumpete stemning av überkonservative fanatikere, som i populærkulturen reflekterer det mørke i religioner og dermed også åpner for de egentlig ganske tette parallellene mellom for eksempel kristendom og det okkulte. 8/10

The Devil and the Almighty Blues Høstsabbat 2019 BLEZT
The Devil and the Almighty Blues Høstsabbat 2019 BLEZT
The Devil and the Almighty Blues Høstsabbat 2019 BLEZT
The Devil and the Almighty Blues Høstsabbat 2019 BLEZT
The Devil and the Almighty Blues Høstsabbat 2019 BLEZT
The Devil and the Almighty Blues Høstsabbat 2019 BLEZT
The Devil and the Almighty Blues Høstsabbat 2019 BLEZT
The Devil and the Almighty Blues Høstsabbat 2019 BLEZT
The Devil and the Almighty Blues Høstsabbat 2019 BLEZT
The Devil and the Almighty Blues Høstsabbat 2019 BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Colour Haze

Blant tungvekterne hadde Høstsabbat fått has på tyske Colour Haze, som sørget for en perfekt avslutning på festivalen. Det er selvsagt vanskelig, og smått urettferdig, å sammenligne band fra ulike sjangere, men dette var utvilsomt et av festivalens absolutte høydepunkter. For undertegnedes del er den faktisk blant årets beste konserter.

Dette var ren nytelse, og ethvert innlegg på Instagram fra denne gigen kan med rette tagges #braingasm, #eargasm og mer til. Alt satt, alt var perfekt. Tiden forsvant, rommet ble oppløst i dette spektakulære lydlandskapet. Til og med publikum våknet skikkelig. Ikke at de ikke hadde vært våkne tidligere i løpet av festivalen, men det var som om de våknet til litt ekstra da Colour Haze satte i gang. Folk smilte fra øre til øre, og delte ut klemmer til høyre og venstre mellom låtene. Hvis ikke det er intuitiv og umiddelbar glede over jævlig bra musikk, så vet ikke jeg.

Tiden forsvant, rommet ble oppløst i dette spektakulære lydlandskapet.

For de uinnvidde er Colour Haze et av de lengstlevende tyske stonerbandene (etablert på nittitallet), og blant de viktigste. Etter å ha startet ut i den tyngre delen av skalaen, har de imidlertid beveget seg i retning av det mer melodiske og mer flytende, men uten å miste touch med referansene til både stoner og psykedelisk.

Med en gammel kirke som omgivelser kan inntrykket fort bli mørkt, men Colour Haze levde opp til navnet sitt og sørget for en deilig tåke, som i stedet for den sedvanlige gråheten man gjerne forbinder med tåke, i stedet avga levende fargespill. Og selv om det sikkert er en drøss med tekniske termer å beskrive kompleks musikk som Colour Haze på, så er dette også en sjanger og et musikalsk uttrykk som er påfallende intuitivt, atmosfærisk og assosiativt – som treffer i magen før hodet.

Igjen(!) var det umulig å ikke legge spesielt merke til trommeslager Manfred Merwald, som i perfekt samspill og finslipt symbiose med resten av kvartetten malte fram multifarget lydtåke som fikk en musikkelskende stakkar til å glemme tid og sted. 10/10

Colour Haze Høstsabbat 2019 BLEZT
Colour Haze Høstsabbat 2019 BLEZT
Colour Haze Høstsabbat 2019 BLEZT
Colour Haze Høstsabbat 2019 BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Deilig tåke

Det er ikke helt enkelt å oppsummere en mangefasettert festival som det Høstsabbat faktisk er, tross den relativt snevre sjangeren de holder seg til. Høstsabbat fant sted omtrent samtidig som at de første kuldegradene truet med å innta hovedstaden, og når kuldegradene kommer er aldri Jokkes nydelige låt «Her kommer vinteren» langt unna. I møte med denne «kalde fine tida» er de mange atmosfæriske og kontrastfylte lydlandskapene som ble servert denne helgen noe av det beste man kan ha med seg.

De fleste av oss gikk nok fra kirken og inn i natten med en følelse av å ha vært innhyllet i en deilig tåke, som vekslet mellom å være tjukk og tung, og lett og svevende, men like fullt som et varmende teppe – perfekt å ta med seg inn i vinteren som nå kommer.