Mandag 4. november 2019
Fortryllende vakkert
Åtte år etter forrige besøk var Heather Nova endelig tilbake i hovedstaden, på en litt mindre scene, men med en minst like stor stemme.
Det er ganske nøyaktig åtte år siden Heather Nova sist besøkte Oslo, den gang på Rockefeller. Heather hadde sin «storhetstid» på midten av 90-tallet, rundt gjennombruddet med «Oyster» (1994) og påfølgende «Siren» (1998). Skjønt, hun var vel aldri direkte stor i Norge, eller utenfor Bermudas grenser generelt, men den fanskaren hun bygde seg opp på den tiden ser ut til å være relativt trofast fortsatt. Dog har hun kanskje ikke fått så mye tilskudd av nye fans de siste årene, derav den noe mindre scenen denne gangen. Og derfor var også publikummet på Parkteatret denne mandagskvelden stort sett voksne folk som også hadde sine glansdager på 90-tallet. Undertegnede inkludert.
Det som derimot var litt artig å se blant klientellet, var at sangfuglen fra Bermuda ser ut til å appellere til et variert publikum sjangermessig – her var det alt fra finere fruer til rocka mannfolk. Det har vel en viss sammenheng med at Heather Nova begynte sin karriere mer innenfor indierock-sjangeren enn hun befinner seg i dag, hvor jeg heller vil kalle henne en singer/songwriter. Og hun balanserer begge deler helt utmerket i konsertsammenheng, hvor hun serverer sine gamle rockere iblandet helt nedstrippete låter.
Guddommelige toner
I sommer ga Heather Nova ut sitt 10. studioalbum «Pearl», hele 25 år etter gjennombruddsplata «Oyster». Men den lille dama med den store stemmen ser jaggu helt lik ut som den gang. Kveldens konsert åpnet naturlig nok med en av låtene fra den nye plata; «See Yourself». Litt overraskende, da dette ikke er en av singlene fra albumet. Men fra første tone som trillet ut fra Heathers stemmebånd var gåsehuden på plass. Det er noe helt eget med vokalen til Heather Nova, og det blir bare enda tydeligere live enn på plate. Dette vakre vesenet kan trollbinde deg helt med sine guddommelige toner.
Noe hun åpenbart også gjorde. Det er sjelden vare i disse dager at publikum er musestille under konserter – og i hvert fall ikke mellom låtene, som de også var her. Jeg har begynt å verdsette hverdagskonserter hvor folk ikke bare er ute for å skåle med venner, men faktisk lytter til musikken, og jeg tenker at de som trosser novemberkulda og drar seg ut en mandag kveld for ikke å gå glipp av et sjeldent besøk fra Bermuda, de er dedikerte og lydhøre fans. Kudos for det!
Dette vakre vesenet kan trollbinde deg helt med sine guddommelige toner.
Det skulle vise seg at ærverdige Parkteatret var en perfekt arena for Heather Nova anno 2019. Lyden var også strålende – vokalen var helt klokkeklar. Men det var ikke bare henne og gitaren på scenen, hun hadde med seg et tress av musikere.
Etter utgivelsen av «The Jasmine Flower» i 2008 dro Heather Nova på en akustisk turné i tospann med multi-instrumentalist Arnulf Lindner. Denne turneen var også innom Rockefeller, hvor jeg heldigvis fikk med meg denne magiske duoen. Samarbeidet dem imellom har fortsatt, og Arnulf (som på ingen måte er nordisk, som man skulle tro av navnet) var med som bassist og cellist også denne kvelden på Parkteatret. Che Albrighton trakterte trommene, og på venstre flanke fant vi noe så uvanlig som en kvinnelig gitarist. Danske Berit Fridahl, som visstnok hadde en norsk mor kom det frem underveis, har samarbeidet med Heather i en årrekke, og bemerket seg med flere gitarsoloer utover i konserten.
En halv tenåring siden sist
Konserten fortsatte med den desto mer kjente «London Rain (Nothing Heals Me Like You Do)», fra tredjeskiva «Siren». Det var lett å merke på publikum hvilke låter de var kommet for å høre, og dette var absolutt en av dem. Heather hilste oss velkommen med å si at det var altfor lenge siden sist og at det var hyggelig å se oss igjen. Hvilket vi var skjønt enig i. Hun fortalte på sjarmerende vis at hun regnet ut årene etter sønnens målestokk, og kunne informere om at hennes nå 16-årige sønn bare var halvparten så høy sist hun var her.
«Save a Little Piece of Tomorrow» ble på sett og vis dedisert til Greta Thunberg, med en forklaring om at den i utgangspunktet var skrevet til sønnen da han var liten. Deretter var det klart for et par låter til fra årets nye plate, første singel «The Wounds We Bled» og «All the Rivers», som sammen også åpner albumet. Begge med særs fengende melodier.
Gode, gamle «Winter Blue» var et høydepunkt, med gitarsolo og en ekstra lang outro, etterfulgt av det mer overraskende høydepunktet «Rewild Me» fra den nye plata. Her satte Arnulf Lindner fra seg bassen for en periode og fant frem celloen, mens Heather innledet sangen med et snakkeparti, eller dikt om du vil. En vakkert fremført låt, som ble etterfulgt av en liten anekdote fra Heather om at hun hadde ruslet seg en tur i byen tidligere på dagen og hadde stoppet opp ved statuene på Hausmanns bru, som hun syntes var en tanke rewild.
Akustisk parti
Arnulf ble sittende med celloen noen låter til, mens de to andre i bandet forlot scenen, og overlot jobben til duoen som fortsatte med «Everything Changes» og «My Fidelity». Sistnevnte fra debutplata «Glow Stars» (1993), som Heather var overrasket over at vi kjente til – den var tross alt spilt inn på kassett hjemme i stua, fikk vi vite. Og det er på disse nedstrippete låtene at gullstrupen Heather Nova virkelig kommer til sin fulle rett. Resten av bandet kom så tilbake og stemte i på «Your Words» og «I Wanna Be Your Light».
Det er på disse nedstrippete låtene at gullstrupen Heather Nova virkelig kommer til sin fulle rett.
På dette tidspunktet måtte Heather stemme gitaren og overlot mikrofonen til den vittige Arnulf. «This is my favourite time of the show», avslørte Heather, hvorpå en ivrig sjel i salen utfordret Arnulf til å ta en solo. Arnulf parerte med «That would be ridiculous!», og påsto at folk knapt var interessert i å høre en bassist prate, og langt mindre i å høre en bassolo. I stedet fikk vi høre en artig historie fra hans dag i Oslo. I motsetning til Heather som hadde gått seg en tur, hadde han prøvd seg på å ta buss til en av øyene (som han ikke ville si navnet på, fordi den rimte på Utøya, men jeg antar han snakket om Ulvøya) for å møte noen norske venner, og vi fikk et humoristisk innblikk i hvordan det var å reise kollektivt i Oslo som turist uten norske kroner, når man hverken kan betale for seg med kort eller euro på bussen.
Nye og gamle perler
Deretter rundet de av hovedsettet med «Some Things Just Come Undone», «Sea Glass», «Just Kids» og en rocka versjon av «Make You Mine». De ble belønnet med trampeklapp da de gikk av scenen for en stakket stund, og kom selvsagt tilbake. Da med en gjesteartist på scenen.
Heather Nova har de siste årene rukket å både skille seg og møte en ny mann, og virker ganske så lykkelig og forelsket om dagen. Noe det nye albumet «Pearl» også bærer preg av, der en av låtene, «Vincent», er dedisert til hennes nye mann Vincent Lions, som også spiller gitar på plata (og har tatt bildene og designet coveret). Vincent var tydeligvis også med på turné, for plutselig sto han på scenen som gjestegitarist på låta som handler om nettopp ham. Det kunne fort blitt småkleint, men de greide seg heldigvis fint.
Men det var ikke Vincent, hverken personen eller låta, publikum hadde ønsket seg som ekstranummer. Det manglet jo noen gamle klassikere. Og heldigvis fulgte hun opp med selveste «Walk This World». Hvis Heather Nova noensinne har hatt en hit, så er det denne. Og den satt som den skulle også på Parkteatret. Men så forsvant de dessverre brått igjen etter bare to ekstra låter.
Mangelfull settliste
Jeg var nesten sikker på at hun kom til å ta «Island» fra «Oyster», da hun kom utpå atter en gang. Men neida. I stedet falt valget på «Sugar», riktignok fra samme skive. Det vil si, den var ikke med på den opprinnelige utgaven av albumet, derfor var det ikke nødvendigvis den låta jeg håpet å høre fra nettopp dette albumet, som definitivt var altfor lite representert på dagens settliste. Når det er sagt så ble dette kveldens mest rocka nummer, og sånn sett en bra avslutning på kvelden. Heather rundet av med å kaste blomster fra mikrofonstativet ut til publikum, før hun forlot scenen for godt før resten av bandet.
La oss håpe det går vesentlig kortere tid til neste gang Heather avlegger Oslo et besøk.
Jeg antar at de fleste har størst forhold til platene hennes fra 90-tallet, men selv har jeg fulgt henne trofast hele veien, noe som da gjør at lista over låter man savner blir desto lengre. Jeg kan nevne i fleng: «Maybe An Angel», «Doubled Up», «Paper Cup», «What A Feeling», «Like Lovers Do», «All I Need», «Mesmerized», «This Body», «Ride», «Beautiful Storm» og «Higher Ground» hadde alle hørt hjemme på en perfekt settliste. Det var flere album som ble neglisjert, både «The Jasmine Flower» (2008), «Redbird» (2005) og «South» (2001) var helt oversett på kveldens settliste. I stedet fikk vi hele åtte av låtene på årets utgivelse «Pearl».
Jeg har full forståelse for, og synes også det er bra, at artister ønsker å promotere nytt materiale, vi skulle bare gjerne hatt enda mer når det er så lenge siden forrige konsert på norsk jord. Vi hadde lett slått ihjel en halvtime til i selskap med miss Nova. La oss håpe det går vesentlig kortere tid til neste gang Heather avlegger Oslo et besøk.
Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen
Les også: Heather Nova | «Pearl»
Settliste
1. See Yourself
2. London Rain (Nothing Heals Me Like You Do)
3. Save a Little Piece of Tomorrow
4. The Wounds We Bled
5. All the Rivers
6. Winter Blue
7. Rewild Me
8. Everything Changes
9. My Fidelity
10. Your Words
11. I Wanna Be Your Light
12. Some Things Just Come Undone
13. Sea Glass
14. Just Kids
15. Make You Mine
Encore 1:
16. Vincent
17. Walk this World
Encore 2:
18. Sugar
