Fredag 8. februar 2019

Dommedagsrockernes siste reis

I november slapp Chrome Division sitt siste album, og med tittelen «One Last Ride» varslet de tidlig at dette ville bli det aller siste vi ville få høre fra disse gutta. Og med det følger også en siste avskjedsturné.

Startskuddet for denne turneen gikk på John Dee i hovedstaden, før turen skulle gå videre til Tyskland dagen etter. I den svette kjelleren på Rockefeller ble publikum varmet opp av både Blood Cargo og Virginia Hill. Førstnevnte fikk vi dessverre ikke med oss, men Virginia Hill leverte et sett med rock’n’roll, tydelig influert av Backstreet Girls. Såpass mye at det også var rom for et par coverlåter av nevnte band.

Chrome Division ble dannet av Stian «Shagrath» Thoresen i 2004, som et sideprosjekt til Dimmu Borgir, og bandet har gitt ut fem album i løpet av disse 15 årene. De to første albumene, «Doomsday Rock ‘n Roll» og «Booze, Broads and Beelzebub», hadde Eddie Guz fra The Carburetors på vokal, mens på de to neste skivene, «3rd Round Knockout» og «Infernal Rock Eternal», tok Susperia-vokalist Pål «Shady Blue» Mathiesen over mikrofonen. Noe overraskende var det derfor at de ved utgivelsen av sin femte og siste plate annonserte at Eddie var tilbake som frontmann.

Singalong-event
Aftenens seanse startet bak et svart sceneteppe mens vi på anlegget hørte både motorrusing og en damestemme som annonserte at vi kunne vente oss verdens beste band på scenen hvert øyeblikk. Teppet ble trukket til side og ut kom gutta og sparket i gang showet med «Breath Easy», «Wine Of Sin» og «Fight».

Eddie kunne opplyse om at vi var på et singalong-event, hvor det ikke var viktig om vi kunne teksten. «Who gives a shit?», som han sa. Og allsang skulle det bli, da de fyrte opp «Raven Black Cadillac» – en låt om bilen du aldri bør haike med, ifølge Eddie. Ett av kveldens høydepunkt ble det okke som.

Eddie fortalte videre at de hadde to ting å feire denne kvelden; både ny skive og 15-årsjubileum som band. De skulle derfor se tilbake på alt de hadde gjort i løpet av karrieren, og publikum ble hyllet for å ha gjort Chrome Division til det de er i dag. Hvorpå det var dags for et par innslag fra albumene med Pål på vokal. «Jeg skal prøve å ikke gjøre skam på Pål», lovte Eddie. Det gjorde han da heller ikke, på «Bulldogs Unleashed» og «Zombies & Monsters», begge fra plata «3rd Round Knockout».

En verdig avslutning på kapittelet om Chrome Division.

«I’m On Fire Tonight» ble dedisert til alle kvinner, både i salen og resten av verden, samt til alle menn med dårlig selvtillit. Låta er hentet fra deres nyeste plate, men den opplevdes som om den var en av deres største hitlåter. Hvilket nesten må bety at det er en bra låt! Etter denne fyrrige låta styrtet gitarist Kjell Aage «Mr. Damage» Karlsen en halv øl mens han klimpret på gitaren, før han fikk scenen for seg selv for å briljere med en gitarsolo. Scenen var for øvrig bygd ut med en liten catwalk som ble flittig brukt av både Damage og Eddie hele konserten igjennom.

Deretter var det duket for kveldens store overraskelse. Inn på scenen kom tidligere vokalist Pål Mathiesen, med hendene fulle av pyro. Og da den fete introen til «Endless Nights» ble dratt i gang, skjønte vi at han var kommet for å synge på en av deres, i mine ører, feteste låter. På dette tidspunktet føltes det som om det skjedde noe med gutta på scenen, det var som om alle fikk mer energi. Enten må det skyldes at dagens besetning er mer vant til å spille med Pål, eller så var det rett og slett på grunn av låta i seg selv. Muligens begge deler. Men herfra og ut var det som om bandet hadde fått en vitamininnsprøytning. Første halvdel av konserten savnet jeg nemlig litt mer passion på scenen. I starten føltes det ikke helt som om dette var noe de brant for, men det er kanskje ikke å forvente heller, av et band som nettopp har annonsert at de skal legge opp.

Fest med lav champagneføring
Eddie tok over roret igjen, og lurte på om det var noen fra vestkanten i salen. Spesielt mange var det ikke som rakk opp hånda. «I can’t promise you any champagne», innrømmet Eddie, som introduksjon til låta «The Boys From The East». Og her var turen kommet til kveldens andre gjesteartist. Tidligere gitarist Ricky Black steppet inn for Damage på denne låta, og vi fikk et underholdende show fra trioen i gitarrekka.

Deretter kom alle tidligere bandmedlemmer på scenen og sang med på det catchy refrenget «Come see us, Come hear us, We are the Chrome Division», under deres selvtitulerte låt «Chrome Division». Alle medlemmer ble grundig presentert, før konserten så ble rundet av med «One Last Ride» og «Serial Killer». Sistnevnte med øspøs intensitet fra scenen, og etter snaue 90 minutter forlot de arenaen. Helt uten ekstranumre.

Kveldens repertoar la hovedvekten på deres første og siste album, og generelt ble det spilt vesentlig færre låter fra Påls karriere i bandet. Litt skuffende var det derfor å ikke få høre klassikeren «Ghost Riders In The Sky». Selv skulle jeg gjerne også ha hørt «Lady Of Perpetual Sorrow», men siden dette ikke akkurat er noen partylåt er det ikke vanskelig å skjønne at den ikke passet inn på settlista på en festaften som dette. For fest det ble det, og en verdig avslutning på kapittelet om Chrome Division.

Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken

previous arrow
next arrow
Slider
Settliste
1. Breath Easy
2. Wine Of Sin
3. Fight
4. Raven Black Cadillac
5. Trouble With The Law
6. Bulldogs Unleashed
7. Zombies & Monsters
8. So Fragile
9. The Call
10. I’m On Fire Tonight
11. Endless Nights
12. The Boys From The East
13. Chrome Division
14. One Last Ride
15. Serial Killer