Queen og Freddie Mercury får sin verdige hyllest når «Bohemian Rhapsody» ruller ut over kinolerretene verden over.
Filmen er en hyllest til Queen, deres musikk og deres ekstraordinære vokalist Freddie Mercury, som trosset stereotyper og ble en av verdens mest elskede entertainere. Men «Bohemian Rhapsody» må først og fremst ses på som en spillefilm, et musikalsk drama, og ikke en biografi. Til det er det altfor mange avvik fra historien.
Er du av den nørdete typen som foretrekker at alle fakta kommer i kronologisk rekkefølge og at historien ligger så tett opp til virkeligheten som mulig, er dette kanskje ikke filmen for deg. Da har du nok mer utbytte av å se en Queen-dokumentar. Men dersom du verdsetter at det endelig kommer en storfilm med noen av rockehistoriens mest legendariske låter på lerretet, ja, da er det bare å benke seg på første rad med et stort beger med popcorn.
Eminent frontfigur
Her er det ikke bare musikken til Queen som er grandios, det glimrer også med store skuespillerprestasjoner i denne filmen. Hovedpersonen selv, Freddie Mercury, spilles av Rami Malek, som antakelig er relativt anonym for de fleste. Men anonym i denne filmen er han til de grader ikke. Han gjør virkelig ikke skam på Freddie i denne rollen. En rolle som må sies å være Maleks virkelig store gjennombrudd, til tross for at en del allerede kjenner ham fra TV-serien «Mr. Robot».
De kunne neppe funnet en bedre skuespiller enn Rami Malek til å gjengi den ikoniske legenden Freddie Mercury. Likheten er slående, og han må ha lagt ned dusinvis med timer i å studere Freddies fakter. Brian May, som selv var mye tilstede under innspillingen, skal ha uttalt at de av og til glemte at det ikke var Freddie som var i rommet. Rami Malek simpelthen er denne filmen. Litt komisk blir det dog av og til, når det store gebisset kommer i veien.
Historien fortelles med en lun humor, samtidig som det ligger alvor i bakkant. Vi får et innblikk i hvordan det var å være både homofil og av iransk opprinnelse på 70- og 80-tallet. Hvilket må ha vært betydelig tøffere enn i dagens samfunn. Man får stor respekt for hvordan Freddie slo seg frem og bygde seg en karriere på tross av dette. Deler av filmen gir uttrykk for at Freddie i perioder var en veldig ensom mann, bakenfor det glamorøse levesettet. Noe jeg ikke håper stemmer helt overens med realiteten, men at de har smurt litt ekstra på i manuset.
Definitivt et av årets store høydepunkter på filmfronten.
Handlingen i filmen bygges opp mot klimakset på slutten, som her er Queens opptreden på Live Aid på Wembley 13. juli 1985. Og for å komprimere historien noe har filmskaperne tatt seg noen kunstneriske friheter, som tidligere nevnt. I følge filmen hadde Freddie et særs busy siste døgn før Live Aid, hvor han både kom ut av skapet for sine foreldre og fortalte bandkompisene at han hadde AIDS, mens i virkeligheten ble han ikke diagnostisert med sykdommen før i 1987. Scenen fra Live Aid er viet en stor del av handlingen, og er såpass realistisk gjengitt at man sitter igjen med gåsehud når filmen nærmer seg slutten.
Et skeivt blikk på rockestjernelivet
Men før vi kommer så langt får vi en grundig innføring i hvordan bandet både startet og utviklet seg, samtidig som vi blir kjent med privatpersonen Freddie Mercury. Vi får et innblikk i Mercurys forhold til sin store kvinnelige kjærlighet, Mary Austin, spilt av Lucy Boynton. Paret var forlovet, men rakk aldri å gifte seg før Freddie, i jakten på å bli rockestjerne, oppdaget at han var bifil. «Du er ikke biseksuell, du er homofil», skal Mary ha svart ham. De forble bestevenner resten av livet, og Freddie testamenterte det meste av sin formue til kvinnen i sitt liv. Vi følger også Freddie videre i sin nye skeive tilværelse, hvor han innleder et forhold til sin mangeårige partner Jim Hutton.
Det må selvfølgelig nevnes at resten av bandet også gjør en formidabel jobb i sine roller. Gwilym Lee er for eksempel kliss lik Brian May. Både han, Ben Hardy (Roger Taylor) og Joseph Mazzello (John Deacon) spiller svært troverdig. Det som er bittelitt mindre troverdig derimot, er hvor enkelt det ser ut som det er å skrive hitlåter. Filmen bagatelliserer fullstendig det å skrive en kompleks låt som «Bohemian Rhapsody». Både tittellåta og «We Will Rock You» fremstilles som om de er skrevet på fem minutter. Men det kan vi tilgi, så lenge det betyr at det blir plass til enda flere godlåter i løpet av filmens drøye to timer. og musikk av dette kaliberet er det ikke ofte vi får en overdose av i film på kino.
«Bohemian Rhapsody» er en film som får deg både til å le og gråte, i tillegg til at den er proppet med god musikk, som du nesten ikke kan unngå å synge med til. Definitivt et av årets store høydepunkter på filmfronten. Må ses!
Av Marianne Lauritzen
Foto 20th Century Fox
