Torsdag 26. juli 2018

Billy Idol har turnert rundt i Europa i hele sommer, og vi tok oss en tur til Stockholm for å få med oss tampen av turneen, ettersom han heller ikke denne gangen valgte å legge turen innom Norge. Billy Idol har så visst ikke skjemt oss bort med hyppige besøk her hjemme, så vidt meg bekjent har han bare spilt her til lands tre ganger tidligere, sist gang under Kollenfest i 2012. Så da får man ty til söta bror i stedet.

Billy Fucking Idol, som han liker å kalle seg selv, har rundet 62 år. Noe han ikke helt ser ut til å innse selv. Sjøldiggingen er fortsatt høyst tilstedeværende. Men jeg tør påstå at konsertopplevelsen hadde blitt noe bedre om han hadde fokusert mer på å synge enn på posering og klesskift. Det er begrenset hvor underholdende det er å se aldrende menn gjøre seg til på scenen – det er omtrent like patetisk som at David Coverdale fortsatt praktiserer ballegrep – og fremstår nærmest som en lite energisk parodi på seg selv. Tiden hvor ungpikene besvimte foran scenen har nok dessverre rast fra Billy, selv om han holder seg godt, for all del, men brorparten av de fremmøtte var nok der for musikken sin skyld. Og der savnet jeg litt mer trøkk. Jeg synes det hele ble litt tamt og platt.

Riktignok hadde han med seg sitt faste backingband som gjorde jobben; Billy Morrison (gitar), Stephen McGrath (bass), Paul Trudeau (keyboard), Erik Eldenius (trommer), som for øvrig er svensk og fikk lov til å holde et par uforberedte appeller til publikum, og selvfølgelig Idols partner-in-crime over lang tid, Steve Stevens på gitar.

Nostalgisk hitparade
Dette ensemblet inviterte til fest midt i Djurgårdens tivoli, hvor berg-og-dalbanen raste over hodet på oss. Med strålende sol, og en koffert full av hits, lå alle forholdene til rette for en fantastisk helaften på Gröna Lund. De fyrte igang kalaset med «Shock To The System», «Dancing With Myself» og «Flesh For Fantasy». Og nostalgien hentet oss inn i den klamme sommervarmen.

Det er vel ikke til å legge under en stol at det ikke var de nyeste låtene fra 2014-skiva publikum hadde kommet for å høre. Et par hadde han likevel klart å snike inn i settet, forståelig for hans egen del, litt døllere for oss. Det er vel neppe «Can’t Break Me Down» eller «Whiskey And Pills» jeg kommer til å huske best fra denne konserten. «Cradle Of Love» derimot, var et høydepunkt. «Eyes Without A Face» likeledes.

Nostalgien hentet oss inn i den klamme sommervarmen.

En lengre gitarsolo fra Steve Stevens var det også plass til. Unektelig litt i lengste laget. Det er tidvis moro å høre hans fascinerende flamenco-spilling, men ikke i det uendelige. Stevens fikk generelt mye spillerom på scenen. Om det er fordi Billy Idol er relativt uselvisk og lar sine kollegaer også få sole seg litt i glansen, eller om det er fordi han selv trenger hyppige pauser, vites ikke. Den påfølgende «Rat Race» ble uansett et gledelig innslag, da dette overraskende nok var en av låtene med mest futt i denne aftenen. Her viste han at han fortsatt har stemmen intakt når han vil, men at det kanskje skorter litt på utholdenheten til å opprettholde den samme kraften på vokalen gjennom en hel konsert.

Før «Blue Highway» dro Billy Idol en bunke frisbee-er ut av ermet, som han sendte ut til publikum. Naturligvis med bilde av ham selv på. Mot slutten av låta var det satt av enda litt mer tid til Stevens briljering, og innimellom gitarspilling på nakken fikk vi et parti fra «Top Gun Anthem», som det jo tross alt var han som spilte gitar på i sin tid. Et artig innslag når vi først var innom 80-tallet.

Skuffelser og selvfølgeligheter
«Rebel Yell» ble dessverre en skuffelse i mine ører, låta ble fremført som en skygge av seg selv. Idol prøvde å få med seg publikum på allsang, men forsøket ble rett og slett for spakt fra hans side, og han fikk ikke helt med seg folket. Etter dette kastet han skjorta og gikk av scenen.

Men vi manglet jo noen selvfølgeligheter på settlista, så Billy Idol og Steve Stevens kom ut igjen like etterpå og begynte på en akustisk versjon av «White Wedding». Etter at Idol først hadde takket både publikum og Stevens for «making my life great». Utover dette hadde han særs lite kontakt med publikum. Midtveis i låta kom resten av bandet på scenen også, og fullførte i velkjente takter.

Deretter gikk de fleste atter en gang av scenen. En trommesolo klarte de jaggu å klemme inn her. Midt i ekstranumrene. Nuvel… Billy Idol kom heldigvis tilbake, iført ny skjorte så klart, for å servere oss «Mony Mony» som dagens aller siste låt.

Konklusjonen blir at Billy ikke nådde helt frem til meg, jeg ble dessverre ikke helt bergtatt. Men blodfansen så ut til å storkose seg, og det er jo tross alt det viktigste. I tillegg må jeg nesten trekke ham noe i poeng for å utelate flere hits fra settlista. «Sweet Sixteen» burde vært en selvfølge å få høre. «To Be A Lover» ble også glemt, uten at det er noen krise. Men det er vel ingen låt som hadde passet bedre akkurat denne dagen, på et overfylt tivoli i 32 varmegrader, enn «Hot In The City». Men neida, tydeligvis ikke i Billys øyne. Noen færre soloer, eller pauser, så er vi der!

Gröna Lund bør for øvrig ta en titt på logistikken sin på dager hvor de slipper inn altfor mye folk. De kunne for eksempel, med alt hell, ha gjerdet inn en gangvei så det var mulig å navigere seg rundt i parken uten å måtte presse seg gjennom hele flokken som hadde stilt seg opp rundt scenen. Bare et lite tips. Selv tror jeg kanskje at jeg holder meg unna enhver form for tivoli midt i fellesferien i fremtiden.

Av Marianne Lauritzen
Foto Fredrik Eilertsen

previous arrow
next arrow
Slider