Fredag 20. juli 2018
Tradisjonen tro har Wrightegaarden mye bra på programmet i sommermånedene. Etter en vellykket konsert i Langesund i fjor sommer, returnerte Sivert Høyem i år for å gjenta suksessen. Og siden Sivert er en mann man kan reise relativt langt for oppleve, vendte vi nesen sørover, for å se om den mørke fløyelsesstemmen klarer å skape magi også på lange lyse sommerkvelder.
Og hvis noen var i tvil, så klarer han altså det. Gåsehud i sommervarmen er ikke noe problem når nordlandstrompeten setter igang. Med seg på scenen hadde han sitt faste ensemble bestående av Christer Knutsen (tangenter og gitar), Cato Salsa (gitar), Øystein Frantzvåg (bass) og Børge Fjordheim (trommer). Og sammen sparket de igang aftenen med «Lioness», «Black & Gold» og «January 3rd».
Høy gåsehudfaktor
Den mest magiske delen av konserten fikk vi da følgende fire godlåter kom på rekke og rad; «Handsome Savior», «Into The Sea», «Where Is my Moon?» og «Prisoner Of The Road». Sistnevnte ble fremført med kun Sivert Høyem på kassegitar og Christer Knutsen på piano, de tre andre forlot scenen for anledningen. Og da de første strofene, nærmest a capella, runget utover Langesund ble vi for alvor minnet på hvilken røst Høyem er i besittelse av.
«Blown Away» fulgte opp tråden fra de foregående låtene, mens med «Görlitzer Park» økte tempoet en tanke og Høyem lot gitaren ligge under denne låta, og viste at han også kan rocke på scenen. Deretter fikk vi kveldens første Madrugada-låt, «Look Away Lucifer».
Konserten ble rundet av med nok en underbar periode i settet, med tresset «Give It A Whirl», Madugadas «Majesty» og «Sleepwalking Man» fra hans nyeste soloplate. Og ståpelsen var et faktum. Vi fikk et slengkyss fra Sivert, før de tok med seg vinglassene sine og forlot scenen. Publikum var ikke tilfredsstilt, og oppviste både hylekor og trampeklapp helt de kom ut igjen.
90 minutter gikk altfor fort i selskap med Sivert Høyem & Co.
Naturligvis fikk vi noen ekstra låter. «Exiles» var først ut, før de avsluttet med selvskrevne «The Kids Are On High Street» og «Moon Landing». Under Madrugadas signaturlåt hoppet Sivert ned fra scenen og sang halve låta blant publikum, som hang over gjerdet for å få en bit av ham. Og selv det var ikke nok for det ellers så fornøyde publikummet. Mye vil ha mer, og det ble ropt «Mere! Mere!» i evigheter etterpå. Såpass mye at bandet så en smule rørt ut mens de bukket til publikum – det så lenge ut som om de faktisk vurderte å ta en låt til. Men dessverre så ble den lune stemningen erstattet med partymusikk på anlegget, og minnet oss på at det var lørdag og sommer på sørlandet.
Kortvarig glede
Det eneste jeg har å utsette på denne konserten er at settlista kunne vært mye lenger. 90 minutter gikk altfor fort i selskap med Sivert Høyem & Co. Settlista var variert, og besto av tre Madrugada-låter og 13 låter fra hele solokarrieren. Med unntak om debutalbumet, som burde vært representert med «Be For Real». «Don’t Pass Me By», «Long Slow Distance» og «Under Administration» glimret også med sitt fravær, i tillegg skulle jeg gjerne hørt noen flere fra «Lioness», det nyeste tilskuddet til katalogen, for eksempel «My Thieving Heart» og ikke minst «Silences».
Det er i hvert fall ingenting som tyder på at man ikke burde glede seg til Madrugada-konsert i februar, og får du muligheten til å oppleve Sivert Høyem i løpet av sommeren er det ikke noe å lure på.
Tekst & foto Marianne Lauritzen
