Søndag 17. november 2019
Dobbel dose Florida-rock
Alter Bridge er aktuelle med sitt nye album «Walk the Sky» og er for tiden på europaturné, hvor de også har fått med seg sine kollegaer i Shinedown. Sammen sørget de for en energifull søndagskveld på Sentrum Scene.
Det er nøyaktig ett år siden Shinedown sist spilte på samme scene, og den gang fylte de Sentrum Scene på egen hånd. Denne søndagen var de invitert med av Alter Bridge, som special guests på deres europaturné. Shinedown har holdt på noen få år lengre enn Alter Bridge, og har nok en noe bredere fanskare også, så jeg antar at deler av publikum skulle ønske det var motsatt. I hvert fall overhørte jeg noen i salen som sa de ikke ante hvem hovedbandet var.
Shinedown la opp til fullt trøkk fra første sekund av de 55 minuttene de hadde til rådighet, da de åpnet med «Devil» og «Diamond Eyes (Boom-Lay Boom-Lay Boom)». De sparte så visst ikke på kruttet. Faktisk synes jeg det var mer sprut over Shinedown enn Alter Bridge, hva gjelder energinivå på scenen. Både vokalist Brent Smith, gitarist Zach Myers og bassist Eric Bass(!) var høyt og lavt, mens trommis Barry Kerch spilte så dreadlocksene føk veggimellom. Bandet var også gjennomførte i stilen, hvor samtlige medlemmer stilte i svart antrekk med gule detaljer. Mest sannsynlig for å matche coveret på deres nyeste plate «Attention Attention» (2018).
Det ble kastet haugevis av fulle vannflasker fra scenen til publikum, og frontmann Brent Smith fikk testet sine Moses-ferdigheter da han delte publikumshavet i to og tok seg en runde opp og ned midtgangen. Uvisst av hvilken grunn, men da han var tilbake på scenen brølte han: «This ain’t no funeral. Or library. Show me what a rock show looks like! Jump!» Og folk hoppet så gulvet ristet under «Enemies», før intensiteten ble roet noe ned under den roligere «Monsters» fra fjorårets utgivelse.
Takknemlig søndagssyssel
«So far you are having the best sunday night of your life», påsto en ydmyk Smith, som var takknemlig for at vi hadde møtt opp – vi kunne gjort hva som helst en søndagskveld, som han sa. Bandet hadde visstnok en gave til oss, men vi måtte lage den selv. «Show us what the stars look like tonight, let’s make some magic!», oppfordret Smith og fikk hele salen til å tenne lyset på mobiltelefonene sine under «Get Up». Jeg så jaggu én ekte lighter også!
«This ain’t no funeral. Or library. Show me what a rock show looks like!»
«Cut the Cord» ble et høydepunkt, med sin fete rytme, til tross for at de måtte ty til barnekor på tape. Til «Second Chance» fant Zach Myers frem kassegitaren, og jeg synes det ble ekstra tydelig på denne låta hvorfor de har blitt koblet opp med nettopp Alter Bridge – utover at begge er hardrockband fra Florida som spiller post-grunge, eller alternativ rock. Shinedown er muligens hakket mer melodiøst, i tillegg til at vokalen i de to banda er helt ulik. Der Myles Kennedy i Alter Bridge drar på med de høyeste toner har Brent Smith en dypere stemme. Jeg tok meg i å tenke at han like gjerne kunne sunget country. Kanskje er det spesielt vokalen som gjør at jeg synes de tidvis minner om Volbeat. Uansett, Smith sang sabla bra live!
De fulgte opp med «Simple Man», en cover av Lynyrd Skynyrd, og «Sound of Madness», før de rundet av med «Brilliant» fra sisteskiva. «Be good to each other, and may God bless you all», var det siste vi hørte før de forlot arenaen for å overlate scenen til kveldens hovedattraksjon.
Dårlig sceneutnyttelse
Det har allerede gått tre år siden Alter Bridge sist gjestet hovedstaden, da i forbindelse med slippet av deres forrige plate «The Last Hero». Nylig slapp de oppfølgeren «Walk the Sky», og da fant heldigvis Oslo nok en gang veien inn på turnélista.
De åpnet ballet på Sentrum Scene med «Wouldn’t You Rather» fra den nye skiva, og vi skjønte kjapt at sceneshowet, visuelt sett, var spart til hovedbandet. Her ble fem bakskjermer tatt i bruk, og de hadde kostet på seg et vesentlig bedre lysshow. Men dessverre synes jeg lyden var dårligere her enn under Shinedown, den ble litt grøtete. Og skulle de klare å følge opp energinivået til Shinedown?
Alter Bridge virket for all del like sugne på å spille som forbandet, men formasjonen deres på scenen var noe pussig. «Frontmann» Myles Kennedy var plassert ute på venstre flanke brorparten av konserten, og med gitarist Mark Tremonti på høyre side var det bassist Brian Marshall som stort sett fikk plassen i midten. Dette var muligens et grep for å signalisere at alle bandmedlemmer i Alter Bridge er like viktige, og at dette på ingen måte er Myles Kennedys band. Snarere tvert imot kanskje, ettersom de tre andre startet bandet på stumpene av bandet Creed da de ga seg i 2004. Nuvel, Marshall trivdes ikke konstant i rampelyset og befant seg ofte lenger bak på scenen, hvilket betydde at det stadig var tomt midt foran på scenen. Og med en vokalist som i tillegg var låst til gitaren sin klarte de ikke å fylle scenen på samme måte som sine energiske kollegaer.
Greske guder og gitarhelter
Myles Kennedy var heller ikke spesielt pratsom, og snakket ikke mye til publikum annet enn for å hilse og presentere sine bandmedlemmer. Til gjengjeld så fyrte de opp den ene låta med den andre, og leverte sånn sett et energisk sett.
Alter Bridge spilte en del låter fra den nye plata, naturlig nok, og herfra fikk vi høre låter som «Pay No Mind», Native Son» og den roligere «Dying Light». Men det ble noe mer liv i publikum da de spilte eldre låter som «Isolation», «Come to Life», «Ghost of Days Gone By», «White Knuckles», «Rise Today» og «Waters Rising». Under sistnevnte fikk Mr. Mark Tremonti vist at han kan mer enn å briljere på gitar, han kan også synge.
De fyrte opp den ene låta med den andre, og leverte sånn sett et energisk sett.
«Cry of Achilles» bød på en gitarintro fra Kennedy og en tegnefilm på bakskjermen som jeg antar handlet om den greske helten Akilles.
Brian Marshall og trommis Scott Phillips forlot scenen et øyeblikk, for å la Kennedy og Tremonti slå seg ned på hver sin krakk for å gjøre en akustisk versjon av «In Loving Memory» fra debutplata. Fullt band var tilbake til «Blackbird», og selvfølgelig til ett av høydepunktene, «Open Your Eyes», også denne fra førsteskiva «One Day Remains» (2004). Dette er fortsatt en av deres største hits, i hvert fall sang publikum gladelig med på denne.
Publikum i knestående
Det samme gjaldt avslutningslåta «Metalingus». Her kastet Myles Kennedy gitaren for første gang i løpet av settet, og ble med ett friere på scenen. Midt i låta klarte han sågar å tvinge hele salen ned i knestående på gulvet, for så å få alle til å hoppe opp på likt. Sånt blir det topp stemning av! Og da gikk de av. Etter 90 minutter, vel å merke.
Et par låter til hadde de likevel å by på, hvorav «Godspeed» fra det nye albumet var først ut. Den energiske «Addicted to Pain» fikk æren av å sette punktum, mens bakskjermene fyltes med gamle TV-er som viste alt fra Donald til tyrefekting.
Repertoarmessig var de innom hele karrieren sin – unntatt forrige plate «The Last Hero» (2016), som ble fullstendig forbigått. Litt merkelig egentlig. Låter som «Show Me a Leader» og «Crows on a Wire» hadde for eksempel vært stas å høre.
Men vi var likevel godt fornøyde med kvelden som helhet da vi tuslet hjem fra Oslo sentrum denne søndagskvelden.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
Les også: Alter Bridge | «Walk the Sky»
Settliste Shinedown
1. Devil
2. Diamond Eyes (Boom-Lay Boom-Lay Boom)
3. Enemies
4. Monsters
5. Get Up
6. Cut the Cord
7. Second Chance
8. Simple Man
9. Sound of Madness
10. Brilliant
.
Settliste Alter Bridge
1. Wouldn’t You Rather
2. Isolation
3. Come to Life
4. Pay No Mind
5. Ghost of Days Gone By
6. Native Son
7. White Knuckles
8. Rise Today
9. Dying Light
10. Waters Rising
11. Cry of Achilles
12. In Loving Memory
13. Blackbird
14. Open Your Eyes
15. Metalingus
Encore:
16. Godspeed
17. Addicted to Pain
