På kanten av virkeligheten
Med referanser til kosmos og uendeligheten, åpner det nye albumet til Yuri Gagarin for atmosfæriske opplevelser, der det er vanskelig å ikke la seg rive med.
Et møte med svenske Yuri Gagarin etterlater en gjerne med en følelse av å ha blitt blåst over ende av lyd, lyd, LYD, særlig hvis det skjer live. Lokalisert et sted i krysningen mellom space/acid/psykedelisk, bygger Yuri Gagaring opp kompakte og atmosfæriske lydlandskaper som nærmest materialiserer seg fysisk. Den første fullengderen var selvtitulert og kom i 2013, før oppfølgeren «At The Center of All Infinity» kom i 2015 – et foreløpig høydepunkt i katalogen deres, er det lett å hevde. Nå er de aktuelle med «The Outskirts of Reality», men kan det toppe forrige album?
Lydinferno
«QSO» sørger for en heftig og tempopreget åpning, overraskende raskt er det fristende å si, der den raser av gårde med intenst hamrende trommer, drivende god gitar og andre lydeffekter som pisker opp stemningen.
Et ti minutter langt lydinferno som etterlater en litt paff, før den tålmodige og seige oppbyggingen som kan kjennes igjen fra forrige album, gir seg til kjenne igjen i andresporet «Oneironaut». Bestemte trommearrangement åpner komposisjonen som sakte bygger seg opp, bassen henger seg på, gitaren sniker seg med, før enkelte taktskifter underveis forsiktig bryter monotonien, stadig litt raskere, men aldri uten å slippe helt løs. Det er som å bevege seg inn i evigheten, perfekt for den tålmodige lytteren som lar seg forføre av visuelle lydlandskaper på grensen til det meditative. Først halvveis inn i den nesten fjorten minutter lange reisen som låta på mange måter er, anes en utvikling – et grep som også reflekterer den gjentatte insisteringen som man gjerne møter i Yuri Gagarins materiale. Sammenlignet med tidligere låter, vil nok noen også merke seg en slags letthet, i motsetning til følelsen av å konfronteres med en nærmest ugjennomtrengelig vegg av lyd.
På kroken
Med «Crystal Dunes» er det som om man beveger seg fra duvende sanddyner til det mer stormfulle, der den cirka to tredjedeler uti munner ut i et lydlandskap som er vanskelig å assosiere til noe annet enn planetariske stormer. Låta byr muligens også på et av albumets fineste riff, i solid kombinasjon med de sedvanlige insisterende, på grensen til utmattende, men presise trommearrangementene, akkompagnert av klokkespill som for mange vil minne om tibetanske munker og templer.
Fra tempel går ferden videre til laboratorium, og «Laboratory 1» skiller seg ut i både form og lengde. Knappe fire minutter lang, og mer enn å framstå som en konvensjonell låt i oppbygging og form, så kan den minne om en slags lydlig illustrasjon av en scene.
Enkeltsporene danner en helhet som fungerer, der «The Outskirts of Reality» både lydmessig og assosiativt preges av den samme tiltrekkende stemningen, godt hjulpet av de deskriptive titlene.
Albumet runder av med tittelsporet, og «The Outskirts of Reality» sparker fra der åpningssporet slapp. Gjennom åtte og et halvt minutt tviholder den på lytteren i all sin intensitet, den nekter å gi slipp der den dundrer avgårde i et forrykende intenst tempo. I kjent stil fra forrige album får vi repeterende trommearrangementer som drar lytteren videre, godt hjulpet av solide riff som pirker borti de rette stedene i sanseapparatet og dermed sørger for å holde en stakkars lytter på kroken, og ikke gi slipp før det faktisk er over.
G-krefter
I likhet med tidligere Yuri Gagarin-materiale, er også «The Outskirts of Reality» en særdeles atmosfærisk og assosiativ opplevelse, og det er bare å la seg rive med. Enkeltsporene danner en helhet som fungerer, der «The Outskirts of Reality» både lydmessig og assosiativt preges av den samme tiltrekkende stemningen, godt hjulpet av de deskriptive titlene. Men der insistering og krav om lytterens tålmodighet preget første plate, en følelse av seighet på-grensen-til-å-eksplodere-men-aldri-helt-forløsning, så er det mer utålmodighet å spore i «The Outskirts of Reality». Sett under ett framstår den mer variert, fra en eksplosiv start, via det litt roligere og seige, før den avslutter med et hastig smell.
Sist er det fristende å se de to siste albumene i sammenheng, all den tid referansene til kosmos, ytre rom og reise inn i det ukjente og det tilsynelatende uendelige tross alt står sentralt. Der opplevelsen av lydlandskapet til Yuri Gagarin på forrige album (i alle fall for undertegnede) kan assosieres til opplevelsen av å være vitne til en rakettoppskytning med de enorme kreftene som er i spill, men som hele tiden holdes litt tilbake – følelsen av at man aldri helt hopper ut for stupet – så gir oppfølgeren «The Outskirts of Reality» inntrykk av at vi nå befinner oss langt der ute i verdensrommet. G-kreftene har tatt overhånd, det går i en ubegripelig hastighet, og kanskje nærmer vi oss utkanten av virkeligheten.
Av Monica Holmen
Les også: Yuri Gagarin @ Høstsabbat 2019
Sporliste
1. QSO
2. Oneironaut
3. Crystal Dunes
4. Laboratory 1
5. The Outskirts of Reality
