Fredag 24. januar 2020

Stemning i mørket 

Mørket omslutta noen og enhver da Djevel med sin klassiske og stemningsskapende svartmetall inntok Røverstaden på fredag. 

I svartmetallskogen står band og bandprosjekter tett som grantrær, og å gå inn i denne sjangeren kan muligens oppleves litt som å ikke se skogen for bare trær. Sånn sett er det kanskje heller ikke så rart at man ikke får med seg alt med en gang det starter. Djevel starta opp i 2009, men for undertegnedes del var Infernofestivalen 2018 første møte, og den ved første inntrykk grumsete og smått ugjennomtrengelige svartmetallen som ble servert overbeviste nok ikke helt. Opplevelsen av denne konserten – som også var første konsert på festivalens siste dag, et tidspunkt der man egentlig er ganske utmatta etter tre dager med svartmetall, dødmetall, trashmetall og annen metall – minnet litt følelsen av å miste retningen i tett morgentåke, eller prøve å se ned i et skogstjern. Samme hvor hardt du myser og strever, så er det ikke snakk om å skimte bunnen gjennom det mørke vannet. Likevel var det noe ved stemningen, fandenivoldskheten, avmåltheten, som festa seg. 

Noen måneder seinere intervjua jeg Danny Larsen, som har illustrert coveret på de to siste platene, og siden Djevel var ett av temaene, kjentes det bare rett og rimelig å sjekke ut dette igjen. Litt mer overbevist denne gangen, og med konserten på Blå i februar 2019 var saken avgjort. Dette står igjen som en av fjorårets beste konserter, og med reprinten av debutalbumet «Dødssanger» samme år – som bød på reinspikka nytelse ved første gjennomlytt, og som uunngåelig nok havna på min liste over tiårets beste album – tør jeg påstå at Djevel sorterer blant de beste svartmetallbanda her til lands. Alt dette betyr så klart at fredagens konsert i Røverstaden var etterlengta. 

Sammenklemt og tettpakka

Røverstaden jobber tilsynelatende ganske målretta med å markere seg som en scene for metallsjangeren, og har siden åpningen i 2018 vært vertskap for blant annet 1349, Marduk, Vulcano, Deathhammer, Månegarm, Einherjer, Satan, Black Viper og flere. Selv er jeg fortsatt ikke helt overbevist om hvor bra dette stedet fungerer til konserter. Med et rom som er bredere enn det er dypt havner man fort på siden med laber sikt til scenen. Er man så uheldig å stå to skritt for langt tilbake, så ser man heller ingen ting, fordi det er så lavt under taket at det nærmest kommer i hodet på en. Samtidig er nettopp denne sammenklemte, tettpakka følelsen en passende kontekst for den ofte lyssky svartmetallen. 

Med distortionprega lydbilder som balanserer mellom vanskelig differensierbare og komplekse, iblanda melodisk gitar med tydelige referanser til folketoner, byr likevel Djevel på både stemning og forlokkende atmosfærer.

Kveldens support, Ultra Silvam, sørget for et realt avspark. Hardt og hissig tempo, blast beats tette som hagl, mer brølete enn ren vokal, og et lynne som er mer aggressivt enn tilbakelent – typisk death metall møter svartmetall. Med liksminken gnidd utover og tilsynelatende innsmurt i blod, sørget Ultra Silvam også for et snev av retrofølelse. For det er jo slik at mange av de nyere tilskuddene innen sjangeren har forlatt sminken, kostymene og det mer teatralske til fordel for et cleanere uttrykk, der musikken og lydbildet får stå alene i fokus. 

Lite fjas

Også headliner Djevel sørget for et aldri så lite pek bakover i historien, tross oppstart lenge etter det svarte åtti- og nittitallet. En gjennomlytt av Djevel-katalogen avslører raskt den historiske forankringa: Her er det den klassiske norske svartmetallen, av blodfans også omtalt som «true Norwegian black metal», som gjelder. For Djevel utviser en heller tradisjonell, nær sagt konservativ, holdning til svartmetallen. Og til tross for en viss rådende konsensus om hva svartmetall skal være og ikke være, så er det en tendens blant de nyere tilskuddene for en åpenhet for innflytelse fra tilgrensende sjangre. Djevels opphavsmann Ciekals mener derimot at sjangeren ikke trenger å utvikle seg, og faktisk er Djevel et resultat av et savn av følelsen fra nittitallet, lyrikken, sjangeren før andre sjangere ble inkorporert og det, etter hans mening, ble for mye fjas. 

Uten å kunne peke konkret på «følelsen fra nittitallet», er det i hvert fall ikke vanskelig å like lydbildet de skaper, vel å merke om man mener sjangeren i utgangspunktet er tiltalende. Sounden er på mange måter svartmetallen inkarnert. Klassisk sådan, konvensjonell er det fristende å si siden nyskaping ikke etterstrebes her. Med distortionprega lydbilder som balanserer mellom vanskelig differensierbare og komplekse, iblanda melodisk gitar med tydelige referanser til folketoner, byr likevel Djevel på både stemning og forlokkende atmosfærer. Og lyrikken, den er til stede i titler som oser gammelnorsk, og tekster som forteller om alt fra Svartedauden til mørkere tider. 

Og mørkt var det også denne kvelden. I dunkel belysning og med tente stearinlys på scenen, og med vokalist Mannevond stående vendt mot trommene og ryggen mot publikum, avventende og taus, høytidelig nærmest, kunne en nesten forledes til å tro at et ritual var i ferd med å sette i gang. 

Åsgårdsreia

Settlista var en god blanding av eldre og splitter nytt materiale, og åpnet med «Da Kvinnene Brant» fra tidligere nevnte «Dødssanger». En melodisk og god låt der gitarspillinga byr på en forlokkende melodi inn i mørket. Trolske trommearrangementer rett over midtveis hamrer inn tilstedeværelsen og markerte avspark for kvelden. Ikke minst sørger den smått dystre tittelen for å sette en heller mørk stemning.

Derfra gikk stien videre inn i mørket til «Her Er Ikke Spor Af Mennesker», en perle av ei låt som åpner med nydelig gitar, som for å lokke lytterne videre hvis ikke man ble tilstrekkelig frista med første låta. Besettelsen fortsatte med «Besatt Av Maane Og Natt», før «I Denne Gamle Falne Kirke» tok over med et seigere og tyngre uttrykk, kun avbrutt av mer tempoprega partier mot slutten som sånn sett bød på roligere partier i settet. 

God svartmetall kan være riktig så stemningsskapende, også den som avstår fra nyskaping og heller sverger til tradisjoner, som Djevel.

Med hamrende trommer, blast beats, distortion og i det hele tatt et tettpakka, på grensen til kaotisk, lydbilde raste Djevel-besetningen stødig videre med «Over Skrigende Svarte Skoger». Og med den lyriske tittelen og den stemningen som låta skaper, så var assosiasjoner til Åsgårdsreia som raser over den beksvarte nattehimmelen og opplevelsen av å omringes av et støyende mørkt kaos nærliggende hos meg i alle fall.

Herfra gikk settet videre til «Ormer Til Armer, Maane Til Hode», som for øvrig åpner det nyeste albumet, ei låt som tidvis bryter ut i partier på grensen til fengende, og som alltid akkompagnert av Mannevonds snakkende, vekselvis brølende, men solide vokal. Kvelden ble avrunda av «Banker Som Doedningeknoker», en ti minutter lang låt som i kjent Djevel-stil hamrer avgårde i introen før den går over i mer melodiske partier. Typisk Djevel er det ingen encore, og etter siste låt forlater de scenen uten et knyst, med forlatte forsterkere som feeder. 

Mørke tradisjoner

Felles for de gangene jeg har sett Djevel, er minimalistisk lyssetting, som jo er helt i tråd med sjangeren. På Inferno-konserten var det rødt og svart, på Blå og i Røverstaden var det blått og svart – fra djevelsk blodrødt, til mer tåkete og omsluttende skumring-i-skogen-blått. Sistnevnte er håpløst å fotografere i har jeg blitt fortalt, men helt perfekt for å skape nettopp den smått tåkete og ugjennomtrengelige stemningen og atmosfæren som på mange måter også reflekterer den klassiske svartmetallsounden.

For man kan si mye om svartmetallen, og utenforstående synes nok at alt dette mørke, skitne, svarte, dystre, og tidvis destruktive ikke er spesielt sjarmerende. Men saken er jo at god svartmetall kan være riktig så stemningsskapende, også den som avstår fra nyskaping og heller sverger til tradisjoner, som Djevel. 

Som hintet om over, var kvelden mørk på alle mulige måter. Mørk musikk, mørk sminke, mørkt lokale. Hvis man hadde kjentfolk i crowden denne kvelden, så var det bare å glemme å finne dem igjen – så mørkt var det – både under support, headliner og i pausene. Men det satte nå en gang stemninga da, og sørget for en helstøpt kveld på mange måter. Mørket omslutta alle og enhver denne kvelden, likevel gikk man derfra tilfredsstilt og overraskende lett til sinns. 

Av Monica Holmen
Foto Anette Skutevik

previous arrow
next arrow
Slider

Settliste

1. Da Kvinnene Brant
2. Her Er Ikke Spor Af Mennesker
3. Besatt Av Maane Og Natt
4. I Denne Gamle Falne Kirke
5. Over Skriigende Svarte Skoger
6. Det Svartner Paa Likblek Hud 
7. Ormer Til Armer Maane Til Hode 
8. Banker Som Doedningeknoker