Torsdag 12. desember 2024
Finsk sisu på John Dee
Finske Wheel har imponert mange med sin Tool- eller Soen-aktige progmetall i noen år nå. Tre fullengdere og noen EP-er har de på samvittigheten hittil, og denne førjulstorsdagen sto kvartetten på scenen på John Dee.
Av Dag Rossing
Foto Rune Nerhagen
Kvartett ja. Wheel har jo, så vidt jeg alltid har oppfattet, definert seg som en trio selv om det alltid har vært med en bassist på platene, og det stort sett alltid har vært samme mann, Aki Virtanen. Nå har de fått inn en ny kar på de fire strengene ved navn Jere Lehto. Han slutter seg da til originalmedlemmene Jussi Turunen på leadgitar, Santeri Saksala på trommer og den engelskfødte gitaristen og vokalisten James Lascelles.
Først skulle tyske Monosphere i ilden. Et ubeskrevet blad for denne anmelder, og dette er neppe noe jeg kommer til å fordype meg i. Gutta fra Mainz (se, jeg har gjort hjemmeleksa mi!) spilte en slags metalcore med innslag av progmetall og noe som kunne minne om postrock. Smaken er jo som kjent som en viss kroppsdel, og jeg registrerte at flere i det nokså sparsommelige publikummet lot til å like det de hørte, men hos meg gikk det ikke hjem – kaller du en musikksjanger noe med «-core» gjør det som oftest ikke det – og det er vel alt jeg har tenkt å si om denne drøye halvtimen vi fikk i selskap med Monosphere.
Kompetente musikere
Men så til det vi hadde kommet til John Dee for, nemlig Wheel. Deres siste album, Charismatic Leaders, er omtrent et halvt år gammel i skrivende stund og finnene selv beskriver den som «our heavy album». Som nevnt innledningsvis ligger bandet ganske nær Soen (eller Tool på sitt mer tilgjengelige) stilmessig. Det er nok riktig at Charismatic Leaders er hakket hardere enn Moving Backwards (2019) og Resident Human (2021), men uten at fans av disse på noen måte skal la seg skremme.
Wheel gjennomførte en fin konsert. Ikke eksepsjonell kanskje, til det gikk det nok litt vel mye på rutinen.
Våre finske venner åpnet like godt settet med to låter fra sitt nest siste album, «Fugue» og «Hyperion» før vi fikk «Skeleton» fra årets nyfødte baby. Finnene kan ikke akkurat sies å være noen store sjarmtroll. Det er lite snakk mellom låtene, bare akkurat nok til at vi skjønner at Lascelles har vokst opp med et annet morsmål enn finsk. Når det er sagt så tar de igjen for det med sin mer enn kompetente musisering. Det er dyktige gutter som står på John Dees scene denne kvelden.
De er innom samtlige LP-er i løpet av kvelden; det skulle kanskje bare mangle egentlig siden det bare er tre av dem. «Lacking» er fra debuten fra 2019, men på «Saboteur» var vi tilbake til årets album.
Et bredt spekter av inspirasjonskilder
Selv om Soen og Tool blir mye nevnt som referanseband her, var det tydelig at Wheel har et temmelig bredt spekter av inspirasjonskilder. Hvis man tenker seg det Rush gjorde på Moving Pictures kjørt gjennom kverna til King Crimson rundt åttitallsskivene Discipline og Beat og vellingen blir krydret med noen doser Porcupine Tree, Mars Volta og noe mer poppete (…Radiohead?), så har man et ganske godt bilde av hva Wheel framstår som. De oser muligens ikke originalitet, men det er lov å være influert av noen.
Wheel gjennomførte en fin konsert. Ikke eksepsjonell kanskje, til det gikk det nok litt vel mye på rutinen. Forståelig kanskje, da dette var nest siste konsert på en ganske lang turné. Men det var ingen grunn til å være misfornøyd med det vi fikk servert i løpet av den halvannen timen eller så de sto på scenen.
Et kanskje litt over halvfullt John Dee virket også å være tilfreds da de ruslet ut i natten etter avslutningen med den lange selvtitulerte «Wheel» fra debutalbumet. Vi kommer gjerne tilbake når Wheel kommer tilbake.
