Fredag 2. august 2024
‘Eavy, and ‘Umble i Tønsberg
Uriah Heep var vel de aller første «norgesvennene» innen rocken – eller populærmusikken generelt – og siden syttitallet har de spilt de fleste steder i landet. Tidligere i sommer spilte de på Tons of Rock, og denne fredagskvelden sto de på scenen i Foynhagen i Tønsberg.
Av Dag Rossing
Foto Rune Nerhagen
Uriah Heep har en lang og broket historie. En kjapp opptelling på Wikipedia viser at ikke mindre enn 25 musikere har vært medlem av bandet i kortere eller lengre tid. Imidlerid har besetningen vært forholdsvis stabil siden slutten av åttitallet, og de utskiftningene som har vært siden da, har skyldtes dødsfall eller i det minste helsemessige årsaker. Gitarist Mick Box er i dag det eneste medlemmet som har vært med uavbrutt siden starten i 1969, men også keyboardist Phil Lanzon og vokalist Bernie Shaw har nærmere 40 år bak seg i bandet. For øvrig er vel Mick, med mulig unntak av enkelte kortvarige medlemmer fra veldig tidlig i bandets karriere, det eneste Heep-medlemmet fra syttitallet som fremdeles er i live.
Men vi skal til Foynhagen! Et innslag utenfor det oppsatte programmet var oppvarmingssettet til 9-årige Thea som spilte elgitar over backingtapes med «The Final Countdown» av Europe og «Enter Sandman» av Metallica. Thea var imponerende god, ikke minst alderen tatt i betraktning, og hvis hun ikke blir avsporet i løpet av tenårene, kan Norge ha en gnistrende god gitarhelt på gang innen ti-femten år. Et sjarmerende innslag! Lykke til, Thea, og stå på! Du var flink!
Den eldre garde
Og så over til den betraktelig eldre garde. Uriah Heep hadde jo gjort en god figur i løpet av den timen eller så de fikk til rådighet på Tons of Rock i juni. Når man tok en kikk rundt seg på Foynhagen var det tydelig at et overveldende flertall blant publikum hadde vokst opp med musikken deres. Her var det ikke mange 25-30-åringer å spore. Heldigvis fantes det en del sitteplasser langs veggene og bakover i venuen. Her skulle ingen lide noen nød.
Rundt 21:15 varslet en dramatisk introtape at bandet var i anmarsj. Mick Box – som alltid med et bredt smil om munnen – og hans menn fant sine plasser og dundret løs med «Save Me Tonight» fra deres nyeste album, Chaos & Colour. Til å begynne med syntes jeg lyden var litt ullen. Vokalen lå langt tilbake i miksen og druknet litt. Heldigvis er dette slikt som en våken lydmann kan ordne opp i, noe som også ble gjort innen «Grazed By Heaven» ble sparket i gang som låt nr. to. Resten av konserten var det ingen grunn til å ergre seg over lyden.
«Grazed…» er jo òg en låt av nyere dato (mer om det siden), men nå lurte vokalist Bernie på om vi var klare for å høre litt eldre materiale. Det kunne vi jo bekrefte, og 1972 var jo et bra år for rock. «Rainbow Demon» ble møtt av entusiastisk applaus og allsang. Og responsen var ikke dårligere da bassist Dave Rimmer dro åpningsakkordene til den halvannet år yngre «Stealin'».
Gamle favoritter
Men så var det tilbake til nyere stoff igjen. «Hurricane» er òg fra gruppas nyeste album. Uriah Heep har jo en enorm katalog å ta av, ikke minst fra det meget produktive syttitallet, men er åpenbart ikke innstilt på å hvile på gamle laurbær slik mange band av deres generasjon gjør (her unnlater jeg å nevne navn; det gjelder ikke alle, men mange!), og hvorfor skulle de det? Deres nyere låter er jo, hvis man setter seg ned og lytter til dem, av like høy kvalitet som snittet av produksjonen deres på syttitallet. Mange vil nok dessverre riste på hodet av den påstanden, men da utfordrer jeg dere til å lytte – og da mener jeg lytte! – særlig til de utgivelsene bandet har kommet med fra Wake the Sleeper (2008) fram til i dag.
Nuvel. Det var reklamen. Selvfølgelig ble det en viss overvekt av gamle favoritter. «Sweet Lorraine» sto ikke på repertoaret på Tons of Rock, men her hadde de mer tid på seg og hadde tatt med denne favoritten fra The Magician’s Birthday (’72). Den ble introdusert av Mick Box med en liten anekdote om fester og damer tilbake i bandets glansperiode. Sikker på at det var fine minner, Mick!
Uriah Heep er åpenbart ikke innstilt på å hvile på gamle laurbær slik mange band av deres generasjon gjør.
Nok en ny låt kom i form av «Hail the Sunrise» selv om vi vel var rundt «sunset» på dette tidspunktet av døgnet. Igjen, det står virkelig respekt av et gammelt band som ikke kun baserer seg på gamle gjenkjennelige klassikere de har spilt tusen ganger før, og kan i søvne. Ikke slik å forstå at Heep gjorde noe som helst i søvne denne kvelden. Gutta ga jernet. Mick Box var et eneste stort glis konserten gjennom. Han er ikke verdens mest teknisk virtuose gitarist, men han leverte solo på gnistrende solo i sin karakterisiske stil.
Og Bernie Shaw er et funn av en frontmann. Han har ikke David Byrons nærmest Freddie Mercury-aktige karisma, men han har en mye mer folkelig tilnærming til frontfigurrollen som nok passer Heep bedre nå til dags, tatt i betraktning størrelsen på de konsertstedene bandet spiller på nå for tiden kontra den-gang-da.
Bamseklem
Men nå må jeg ikke snakke meg bort; det var mye igjen av kvelden. «Free ‘n’ Easy» var eneste låt vi fikk høre fra bandets John Lawton-perode, altså det sene syttitallet da Byron hadde fått fyken og hans arvtager frontet bandet. Den ble introdusert mye på samme måte som på Tons of Rock (for de som så Heep der) med at «på syttitallet hadde vi ikke heavy metal og alle disse unødvendige sjangerskillene; vi hadde bare Good Music!»
«Gypsy» er alltid en vinner, og jeg tror aldri jeg har sett Uriah Heep uten at de har spilt denne (jo, kanskje den gangen på High Voltage-festivalen i London da de spilte hele Demons and Wizards, og kun den hvis jeg husker riktig). «Look At Yourself» er nok en publikumsfavoritt, og en de ikke spilte på Tons. Her fikk vi en forlenget versjon komplett med introduksjoner av samtlige bandmedlemmer. En fra publikum klarte til og med å komme seg opp på scenen og ga Mick Box en skikkelig bamseklem. Mick gliste bare. En sikkerthetsvakt satte opp et helt annet ansiktsuttrykk og geleidet fyren ut via siden av scenen.
Uriah Heep anno 2024 er noe man bør få med seg.
Mick tok ordet igjen i sin klingende cockneydialekt og introduserte «the ballad of the album», med referanse til albumet de nettopp hadde spilt tittellåta til (altså Look At Yourself). Ingen synger «July Morning» som David Byron, men Bernie Shaw kom nesten så nær som det går an å komme. Selv om jeg husker avleveringen hans som enda bedre på Tons i juni. Det skal nevnes at stemmen til Shaw viste visse tegn til slitasje flere steder i løpet av konserten. Men de har jo turnert en god stund nå, så det skal vi ha forståelse for. Det var ikke på noen som helst måte krise!
For en stund siden hadde jo bandet spilt nye «Hail the Sunrise», og nå etter at sola definitivt hadde gått ned fikk vi gode gamle «Sunrise» fra 1972. Den ble avløst av evigunge «Easy Livin'», som jeg i hvert fall aldri har hørt bandet la være å spille, selv ikke på High Voltage. Den er tross alt fra Demons and Wizards. Det modne publikummet var storfornøyde!
Et vitalt og påtent band
Klokka begynte å nærme seg konsertslutt og etter en liten kunstpause av scenen, kom bandet utpå igjen. Heeps faste ekstranummer på denne turnéen er den gamle godingen «Lady in Black» med den sedvanlige allsangen. Publikum gaulet villing vekk med i «aaah-aaah-aaah-aaah»-refrenget og stemningen stod i taket. Eller rettere sagt i presenningen eller hva de kaller det som delvis beskyttet Foynhagen, som tross alt ligger under åpen himmel, fra elementene.
Ikke at elementene representerte noe problem denne kvelden. Og ikke var det mye annet å trekke for heller. Jeg kunne kanskje ha ønsket meg «Lady in Black» mer midt i settet, og et annet ekstranummer. Men bandet formelig oste av spilleglede (kanskje det er Micks konstante brede smil som smitter?). Når det gjelder spillestedet, så syntes jeg det var godt egnet for sommerkonserter med artister av denne størrelsen. Jeg vil anslå at plassen foran scenen tok 400-500 tilskuere. I tillegg var det et område til den ene siden man kunne trekke ut i om man ønsket en pause fra musikken. Selv om det ikke var utsolgt denne kvelden var det bra med folk, men aldri vanskelig å bevege seg rundt. God logistikk med hensyn til innslipp og utslipp var det òg.
Jeg har sett dem ganske mange ganger siden ungdomsårene på syttitallet og dagens utgave har ingenting å skamme seg over.
Uriah Heep anno 2024 er noe man bør få med seg. Jeg har sett dem ganske mange ganger siden ungdomsårene på syttitallet og dagens utgave har ingenting å skamme seg over. Mick Box er en svært vital 77-åring som gjør sine ting like godt som noen gang. Keyboardist Phil Lanzon gjør kanskje ikke så mye av seg, men er dyktig og gjør at man ikke savner Ken Hensley (så mye i hvert fall). Rytmeseksjonen bestående av forannevnte Rimmer og trommis Russell Gilbrook er superstødig uten å være flashy. Og vokalist Shaw har jeg vel allerede behørig kommentert.
Med en katalog som den Uriah Heep har bak seg vil fansen alltid savne enkeltlåter, men det blir småpirk. Denne kvelden var vi vitne til et vitalt og påtent band som selv etter en lang turnésommer helt tydelig elsket å være oppe på den scenen, og det smitter over på publikum.
P.S. Jeg skylder vel å påpeke at jeg er blodfan av dette bandet fra gammelt av, men det har dere antagelig skjønt allerede.
Les også: Uriah Heep @ Tons of Rock
