Tirsdag 20. november 2019

Doom-onkler som mener alvor

Uncle Acid & The Deadbeats er aktuelle med sitt nye album «Wasteland» og benyttet anledningen til å gi sitt trofaste publikum en leksjon i maksimal tyngde, groove og horror-rock.

Supportbandet L.A. Witch hadde nettopp startet da jeg kom inn på Rockefeller, og det var godt om plassen foran scenen. Ikke så rart kanskje, ettersom bandets rudimentære musikalske ferdigheter, banale komposisjoner og amatørmessige fremtoning gjorde denne «oppvarmingen» til en pinlig affære. Konserten deres var heldigvis kort!

Jeg var her for Uncle Acid & the Deadbeats. Mitt første møte med Uncle Acid var da de varmet opp for Black Sabbath i Telenor Arena i 2013. Jeg husker jeg lot meg fascinere av vintage-klær, vintage-riff, vintage-gitarer og vintage-lyd. De stod der som et levende rockeklenodium. I tillegg til alt dette ytre, la jeg merke til én ting – de sterke låtene! For det er akkurat her de skiller seg så voldsomt ut fra resten av den sydende og populære doom/stoner/psych-bevegelsen. Saftige riff, gode sangharmonier, kløktige arrangementer og de klassiske gitarsoloene bidrar til at onkelen og hans orkester må kunne sies å være et av de sterkeste heavy-bandene England har fostret de siste ti årene!

Konserten hadde en flott oppbygging der låter fra bandets populære bakkatalog ble blandet med sterke kutt fra deres seneste utgivelse. Det ble nærmest halleluja-stemning da «Waiting for Blood» kom som andre låt. Maken til respons er sjelden vare her til lands. Gromlåter som «Mt. Abraxas», «Death’s Door» og «Mind Crawler» kom som perler på en snor.

Lyden var saftig og tung gjennom hele konserten, og det låt vitalt av bandets spilling.

Da «Shockwave City» dundret ut av lydanlegget på Rockefeller gav jeg meg egentlig bare ende over. Jeg har sett bandet flere ganger tidligere, men de har aldri tatt pusten fra meg på samme måte som denne kvelden. Gulvet gav etter og gynget på en tirsdagskveld! Kraftfullt!

Lyden var saftig og tung gjennom hele konserten, og det låt vitalt av bandets spilling. Spesielt trommeslageren og sangharmoniene imponerte meg.

En ting jeg bet meg merke i var at bandet klarte å beholde noe av mystikken og anonymiteten vi kjenner fra band som Pink Floyd og Electric Wizard. En litt underlig bragd i grunnen, men det er faktisk sånn at både frontmann Kevin aka. Uncle Acid og resten av bandet er relativt ansiktsløse oppi det hele. Det er musikken som står i fokus, deilig akkompagnert av stilriktige «creepy» videoer på skjerm.

Wasteland-turneens oslostopp var en glede å overvære!

Av Henrik Haugsnes Kaupang
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider
.
previous arrow
next arrow
Slider