Fredag 23. november 2018

Jeg må innrømme at jeg har hatt fordommer mot Hellbillies. Store fordommer. Jeg har sett på dem som et harry bygdabilly-band. Bandet ledes av brødrene Aslag og Lars Håvard Haugen. De vokste opp i en folkemusikkfamilie i Ål i Hallingdal. De har spilt hele livet og da de startet opp var musikken sterkt preget av roots-musikk.

Hellbillies har imidlertid kommet en lang vei siden de startet opp i 1990. De har alltid vært tro mot «Røta», men fremstår i dag som et vaskeekte rockeband. Legg til litt Stones, en solid dose americana som for eksempel Gram Parsons, Allman Brothers og Grateful Dead i miksen og du har Hellbillies anno 2018. I tillegg har de pådratt seg et rykte som et av landets beste liveband. Fredag gjestet de Oslos storstue. Rockefeller.

Til tross for liveryktet var Rockefeller merkelig nok ikke fylt til randen denne kvelden. Publikum var en broket forsamling med alt fra menn med cowboyhatt og frynsejakke til «herr og fru pen i tøyet».

Når bandet avslutter med «Røta» står stemningen i taket.

Hellbillies går på scenen og starter opp tittelsporet fra foreløpig siste plate, «Søvnlaus». Det er en grei fremføring men jeg opplever bandet litt bakpå og det er lite publikusmfrieri fra frontfigur Aslag Haugen og kompani. Publikum svarer med å være avmålt. Tidlig i konserten får vi også høre «20 År På Vegen». Etter hvert som kvelden skrider frem, stiger stemningen jevnt med publikums alkoholinntak. Nå begynner Rockfeller faretruende å likne mer på «fuktig lag på stigande rus» for å sitere teksten i «20 År På Vegen».

Bandet virker mer tent og vi får servert slagere som «Råka Tå Ein Pil», «Sju», «Sur Som Rognebær» og «Steingrunn». Særlig gitarist Lars Håvard Haugen får vist seg frem, han er elektrisk. Haugen må være en av landes beste gitarister. Sann mine ord, jeg har sett mange. Hellbillies maskineri er godt smurt av publikums ølsprut nå.

Når bandet spiller Tom Pettys «Running Down A Dream», med heftige gitardueller fra brødrene Haugen tar publikum helt av. Publikum får klinepause med «Den Finast Eg Veit» og når bandet avslutter med «Røta» står stemningen i taket.

Dette var mitt første møte med Hellbillies live, men ikke siste. Jeg lover.

Av Christopher Viland
Foto Marius Dale

previous arrow
next arrow
Slider