Torsdag 27. juni 2024
Tool-lete nykker
Dag to av festivalen byr på både gamle travere og nye bekjentskap på Tons of Rock. Samt en sær headliner som ikke ønsker omtale.
Av Dag Rossing & Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen, Geir Kihle Hanssen & Boris Danielsen
Ekebergsletta bader i sol og ønsker oss velkommen til andre dag av årets Tons of Rock. På dagens program finner vi artister som Doro, Oslo Ess, Katatonia, Opeth, Extreme, W.A.S.P., Mr. Bungle og headliner Tool.
Doro
Tyske Doro Pesch har siden sine dager i bandet Warlock på åttitallet vært kjent som «The Metal Queen». På torsdag var hun og bandet hennes første artist ut på Vampire Stage. Den amerikanske trommeslageren Johnny Dee (ex. bl.a. Waysted og Britney Fox) har vært damens trommis i en mannsalder, og i egenskap av å være den eneste (usikker her, men vi sier det sånn) i bandet med engelsk som morsmål, ble det han som fikk æren av å åpne konserten med å oppfordre publikum til å «welcome the metal queen, Doro Pesch!».
Avspark kom med «I Rule the Ruins» som vel har vært hennes vanlige åpningsnummer i en årrekke. Doro er en temmelig hyperaktiv frontperson som konstant flyr fra side til side av scenen. Og siden gitarister og bassist er relativt bevegelige òg, er det nesten et under at de ikke flyr mer i beina på hverandre.
«Burning the Witches», tittellåta fra Warlocks debutalbum fra 1983, var neste låt og involverte mye allsang fra publikum. Doro selv gjorde hva hun kunne for å piske opp stemningen i formiddagssola på Ekeberg. Det slo meg at det meste av det hun sa for å få folk til å klappe og synge med hadde passet bedre på en mørk klubbscene godt ute på kvelden, men det er vel slik det er; hun skriver ikke om manus for festivalopptredener rundt det som er lunsjtid for normale mennesker.
Vel overstått, Doro. Vi ser deg gjerne igjen.
«All We Are» fortsatte seansen, og her snakker vi massiv allsang, ikke unaturlig i en powerballade av denne typen. Ms. Doro viste seg som en kvinnelig utgave av Biff Byford, som vi hadde sett med Saxon dagen før. Masse mellom-låtene-snakk (og til og med under-låtene-snakk) om «believing in heavy metal» og «you guys are true soldiers of metal» (jeg gjengir det ikke nødvendigvis ordrett, men det var essensen). Dette har selvfølgelig vi som har gått mye på denne typen konserter hørt variasjoner av gjentatte ganger i minst førti år, men selv om Doro avleverte det på en måte som sikkert virker parodisk på utenforstående, så er det tilsynelatende framført med nok oppriktig overbevisning til at jeg ikke kan få meg til å kritisere. Det er hva det er, og i denne settingen funker det faktisk. Heavy metal ruler! Eller regjerer.
Uten at jeg kan katalogen til bandet Warlock og soloartisten Doro utenat, ble det vel spilt en overvekt av låter fra Warlock-perioden. Det er helt greit; det er de låtene folk kjenner, og spiller du såpass tidlig på dagen på festival, er du der mer for å varme opp publikum enn for å markedsføre ditt nyeste album. Vel overstått, Doro. Vi ser deg gjerne igjen.
7/10 | Dag Rossing
Oslo Ess
Første band ut på hovedscenen i dag er Oslo Ess. En gjenganger på festivalen kan vi vel si. De spilte på Ekebergsletta i 2019, men de var også med på den aller første festivalen i Halden i 2014. Så da er de selvsagt velkomne tilbake til jubileumsfeiring.
Men før de lokale pønkerne får slippe til, må vi i bryllup. Et brudepar har nemlig fått innvilget å gifte seg på Scream Stage foran et hav av folk som allerede har møtt opp for å få med seg norsk rocks arvtagere. En hyggelig start på dagen!
Når det så blir Oslo Ess sin tur, sparker de i gang med «Lang vei til himmelen», og stemningen på sletta er upåklagelig. Dette er musikk som er som skapt for å nytes i solsteika.
«Jeg titter ned fra Ekeberg, Fra mitt faste sted, Ser om jeg kan se, En jente med en sjel,» synger vokalist Åsmund Lande i starten av «Leter etter deg», før de fortsetter med «Jeg vil ikke!».
«Jeg har aldri sett så mange mennesker samtidig som har hjemmekontor,» fleiper Lande, før «En dans på nevroser», «Selv om du hater meg nå» og «Amerika» avløser hverandre. Sistnevnte presentert som «landet vi elsker å hate» og vi får en liten appell om krigsmaskinen i vest som forer Israel med våpen. Åkkesom kauker publikum høylydt med på refrenget. Mer allsang blir det under «Midnatt», hvor hele sletta roper «Hei ta og ring meg når du våkner opp».
Det er umulig å ikke komme i god stemning etter en snau time med gladrock som dette.
Lande forteller at han hørte Metallica helt hjem i går, og håper hele byen også vil høre «Bislett Stadion». Publikum gjør et tappert forsøk på det, men så høyt som basstrommene til Metallica blir det heldigvis ikke.
Videre uttaler Lande at han gjerne vil se noe bevegelse nede på sletta. Og det får han. Når han synger «Tråkker kun på mine egne tær, Jeg går på glødende kull, Å! Det brenner under beina mine!» ser det ut som om publikum opplever det samme, der de starter en moshpit under «Det brenner under beina mine» og «Kakerlakkene», mens siste låt, den ekstremt fengende «Alt jeg trenger», inviterer til enda mer allsang.
Det er umulig å ikke komme i god stemning etter en snau time med gladrock som dette. Fiffig nok går bandet av scenen til Morten Harkets «A Kind of Christmas Card» på anlegget. Men er det noe vi ikke trenger å bli minnet om denne solfylte junidagen, så er det at sola akkurat har snudd og at det er jul før vi vet ordet av det.
7/10 | Marianne Lauritzen
Katatonia
Svenske Katatonia startet opp som et death metal-band på nittitallet, men droppet etter hvert ekstremvokalen, og har etablert seg som et ledende band innen gotisk metall. Jeg vet ikke hvordan vokalist Jonas Renkse oppfører seg i dusjen, men foran et (for det meste) betalende publikum er det clean-vokal som gjelder nå til dags.
Og det var utelukkende clean-vokal som gjaldt i dag. Renkse var iført solbriller og mørke klær, men jeg må innrømme at det «mørke» føltes noe påtatt. Men det er rart med det. Denne musikken skal vel ikke fremføres i tretida en solrik norsk ettermiddag.
Nuvel. Jonas Renkse var iført sine mørke briller og ledet oss inn i bandets like mørke verden med «Birds» fra deres siste album Sky Void of Stars. «Lethean» fra 2012-albumet Dead End Kings fulgte.
Denne musikken skal vel ikke fremføres i tretida en solrik norsk ettermiddag.
Medlemmene i Katatonia er langt fra de mest karismatiske som opptrådte på denne festivalen. I tillegg hadde Renkse for vane å krøke seg sammen mens han sang, og kunne av og til ved disse anledningene være vanskelig å se fra der jeg sto.
Katatonia albumdebuterte i 1993 (en EP året før var deres aller første utgivelse) og har til nå 13 album på samvittigheten, men repertoaret var vel nærmest fritt for materiale fra de første ti årene. Naturlig nok var deres siste album, Sky Void of Stars godt representert. Hele fire låter av ni spilte kom fra denne.
Jeg likte det jeg hørte. Katatonia er ikke et band det foreløpig finnes mange utgivelser av i min egen platesamling, men det er noe jeg planlegger å gjøre noe med ganske snart.
7/10 | Dag Rossing
Opeth
Opeth er store favoritter her i gården, spesielt perioden fra ca. 2010 og framover da de har gått bort (på plate i hvert fall) fra death-vokalen og gått fullstendig over til å spille progrock med minimale – om noen – elementer av metall. På denne turnéen spiller de imidlertid et «by request»-sett. I hver by de skal spille stemmer publikum fram hvilke låter de helst vil høre, og det har en tendens til å bli en overvekt av metall. Metallfolket er tydeligvis flinkere til å mobilisere troppene enn progfolket.
Og metallfolket nikket nok anerkjennende på hodet da Mikael Åkerfeldt og hans våpendragere satte i gang med «The Grand Conjuration». Denne låta fra albumet Ghost Reveries er ti minutter lang og inneholder både death- og clean-vokal. Åkerfeldts growling har aldri vært av de mest ekstreme eksemplene på denne vokalteknikken, slik at selv en gammel nisse som undertegnede kan lytte uten å måtte gripe etter luktesaltet. Faktisk er renvokalen hans mer anonym, i hvert fall i de hardere låtene, og det var jo stort sett de vi fikk høre i dag.
Mikael Åkerfeldt er en dyktig frontmann. Han er i besittelse av en herlig tørrvittig humor, selv om jeg må innrømme at han kunne variert vitsene sine mer. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett Opeth (det er en del etter hvert), men jeg tror at hver gang jeg har sett dem i Norge, så har han presentert bandet som å komme fra «Stockholm, Skandinaviens huvudstad». Naturligvis er den obligatoriske buingen fra det norske publikummet like forutsigbar.
Opeth ble et av langhelgens høydepunkter for min del.
Ellers er han irritert over å måtte spille såpass tidlig på dagen (jeg tror han later som!). Han hevdet også å ha byttet plass med Heart for at han skulle kunne stå å drikke øl og se på dem etter at Opeth var ferdig med sin konsert. Nå måtte jo som kjent Heart kaste inn håndkleet på grunn av at Ann Wilson måtte ha en operasjon, men «jag gillar W.A.S.P. og jag», kunne Mikael fortelle. Resten av konserten benyttet han enhver passende og upassende anledning til å si «we are Satan’s people», en av flere ting W.A.S.P. kan være en forkortelse for.
«… Conjuration» ble avløst av «Demon of the Fall» og dernest «The Drapery Falls». «Heir Apparent» og «Deliverance» avrundet konserten. Kun fem låter, altså, men de var lange. Tidligere i konserten hadde Åkerfeldt beklaget seg over at når de hadde disse «by request»-konsertene ville folk bare ha «old shit». Opeth er kanskje et unntak siden de har utviklet seg til det ugjenkjennelige i forhold til hva de en gang låt som, men det er vel relativt vanlig at fansen til et band setter deres tidlige musikk aller høyest. Uansett tror jeg nok ikke han i virkeligheten var så misfornøyd som han prøvde å gi uttrykk for.
Growling eller ikke growling, Opeth ble et av langhelgens høydepunkter for min del. Det kommer visstnok en ny plate med dem snart, den første siden 2019. Personlig ser jeg fram til den, og håper de legger turen til Oslo (og gjerne flere norske byer òg) på den påfølgende turnéen.
9/10 | Dag Rossing
Extreme
Extreme er et av disse bandene som hadde en massiv hit med en låt som er ganske utypisk for dem (akkurat det har de til felles med Los Lobos). Hiten er selvfølgelig «More Than Words», sviskekompotten som har blitt maltraktert utallige ganger rundt tusenvis av leirbål i årene siden, av fylliker som kan tre grep på kassegitaren. På torsdagen inntok de Vampire Stage sent på ettermiddagen.
Portugisiskfødte Nuno Bettencourt kan mer enn tre grep på sin strengelek, og er vel dette bandets store ressurs. Når han ikke jobber med Extreme er han popstjernen Rihannas faste turnégitarist, så han tjener nok til salt på egget. Her er det mulig jeg er fordomsfull, men jeg tviler på om Rihannas musikk krever en gitarist av Nunos kaliber. Men Nuno bryr seg nok ikke og gliser hele veien til banken.
Nuvel. Nå er det Extreme det skal dreie seg om. I tillegg til Nuno består bandet av vokalisten Gary Cherone (et medlem av Van Halen på et album vi helst vil glemme), bassisten Thingy og trommisen Whazzisname. Sistnevnte så ut som Bruce Springsteens ukjente tvillingbror, og begge de to sistnevnte er nye siden Extremes glansperiode rundt begynnelsen av nittitallet.
Bandet entret scenen og satte kjapt igang med «It’s (a Monster)» fra gjennombruddsalbumet Pornografitti. Vokalist Gary så ut som noen hadde tredd en damestrømpe over hodet på ham, men det var vel en lue – fullstendig unødvendig på Ekebergsletta denne varme juniettermiddagen. Cherone framstod mer hyperaktiv enn Roadrunner fra tegnefilmene, og akkurat dette medførte at jeg fant konserten i overkant masete i åpningsminuttene.
Bortsett fra under den akustiske delen fant jeg konserten i overkant masete.
Pornografitti ble temmelig melket i kveld, naturlig nok kanskje siden det er deres mest kjente album. «Decadence Dance» burde jo vært åpningslåt, for det er det den er på skiva, men den kom altså som låt nummer to. Jaja, det er ikke jeg som skriver manus her.
Extremes sjette og hittil siste album Six kom ut i fjor og ble tilgodesett med to låter relativt tidlig i settet. Ellers var repertoaret temmelig Pornografitti-tungt. Tror ikke vi fikk mer enn en låt hver fra de to siste platene de lagde i løpet av sin første periode på nittitallet, III Sides to Every Story og Waiting for the Punchline. Queen-låter fikk vi imidlerid. Både «Fat Bottomed Girls» og «We Will Rock You» ble brukt som intro til deres egne låter i løpet av settet.
Og selvfølgelig fikk vi en akustisk sekvens rundt halvveis inn i konserten. Nuno bemerket at det å sette seg ned halvveis i konserten var å sammenligne med en orgasme for en 57-åring som han selv. Pingle! Jeg er 63 år gammel selv, og sto i fire samfulle dager, og klager ikke! Eller ikke så mye i hvert fall.
Vi fikk «Hole Hearted» med mye allsang fra publikum. Selv nådde jeg ikke den høye C, men tror jeg sang mindre falskt enn de fleste. Nuno fikk vise seg som den virtuosen han er under en akustisk instrumental før Cherone kom inn på scenen igjen for DEN låta.
Dette var første gang jeg så Extreme, og jeg er litt mellomfornøyd, for å være ærlig. Bortsett fra under den akustiske delen fant jeg konserten i overkant masete. Fin avslutning med evigunge «Get the Funk Out» imidlertid.
6/10 | Dag Rossing
W.A.S.P.
Mye har blitt sagt om Blackie Lawless og hans vokalevner i senere år. Jeg skal ikke si noe sikkert. Jeg syntes jeg på et tidspunkt hørte ham synge mens han sto vendt bort fra mikrofonen, men jeg skal ikke påstå noe bastant. Han har sikkert råd til bedre advokater enn jeg har uansett.
W.A.S.P. hadde blitt satt inn som erstatter for Heart da disse måtte kansellere årets europaturné på grunn av at Ann Wilson måtte ha en operasjon. De fleste ville vel ha foretrukket Heart, men da det ikke var mulig var ikke W.A.S.P. noen dårlig erstatning. På papiret i hvert fall.
«Blind in Texas» åpnet settet fulgt av «L.O.V.E. Machine». Dagens W.A.S.P. består foruten Blackie av gitaristen Doug Blair, trommisen Aquiles Priester (ex-Angra) og den mangeårige bassisten Mike Duda. En coverlåt kom i form av The Whos «The Real Me». Blackie satt og spilte på grunn av sine alvorlige ryggproblemer. Jeg følte med ham. Jeg slet med ryggen selv til tross for at vi bare var halvveis inn i festivalens dag 2.
Dette ble ikke en konsert som går over i historiebøkene.
Vi fikk to låter fra konseptskiva The Crimson Idol, «Chainsaw Charlie» og «The Idol» før den relativt ferske balladen «Miss You» som Blackie hevdet var en sang som alle hadde et nært og inderlig forhold til. Ham om det. Det er en forholdsvis ordinær powerballade, og selv om jeg har albumet Golgotha, som den kommer fra, er det ikke en låt som hadde festet seg spesielt hos meg.
«Wild Child» åpnet med en sekvens der Blackie prøvde å piske opp stemningen med litt allsang – ikke helt effektivt kanskje, siden han selv satt (riktignok i en delvis oppreist stilling). Konserten ble avsluttet med en av bandets mest kjente låter, «I Wanna Be Somebody». Det er vel etter hvert en god del år siden de spilte «Animal (F**k Like A Beast)».
De fleste ville vel heller ha sett Heart, men da dette var uaktuelt gjorde Blackie og hans menn en godkjent jobb, men dette ble ikke en konsert som går over i historiebøkene.
6/10 | Dag Rossing
Mr. Bungle
Personlig synes jeg det er aller gøyest med nytt blod på festivalen, og ikke bare disse gamle traverne som har spilt på Tons of Rock et utall ganger tidligere. Og Mr. Bungle er så visst et friskt pust i årets lineup.
I 2020 hadde Tons of Rock endelig klart å booke Faith No More, men som kjent så ble festivalen avlyst dette året. Bandet var klare til å stille opp igjen året etter, men da også denne festivalen ble avlyst har det tydeligvis ikke vært aktuelt senere. Frontfigur Mike Patton har heller prioritert et av sine mange andre prosjekter, Mr. Bungle.
Med andre ord kan vi endelig ønske Mike Patton velkommen til Ekebergsletta. Og har du sett Patton i aksjon før, så vet du at det blir fest, uansett hva bandet heter.
Mr. Bungle har eksistert siden midten av 80-tallet, de platedebuterte i 1991 og musikken deres kan defineres som avant-garde metal. De eksperimenterer med en god blanding av ulike sjangre, fra heavy metal og funk til jazz og pop. Så her ligger det an til en variert settliste. De spiller både egne låter og coverlåter, og det svinger kjapt fra låter som «Satan Never Sleeps» og «Anarchy Up Your Anus» til en rolig versjon av 10cc sin «I’m Not in Love». Ganske absurd.
Mike Patton eier scenen, der han fyker rundt både høyt og lavt og blåser i dommerfløyta si.
Mike Patton eier scenen, der han fyker rundt både høyt og lavt og blåser i dommerfløyta si. Og han synger helt superb, samtidig som han trakterer et keyboard. I tillegg får han prisen for festivalens feteste sveis! Men han er selvsagt ikke alene på scenen. I tillegg til Pattons to medgründere Trey Spruance (gitar) og Trevor Dunn (bass), har bandet de siste årene også bestått av gitarist Ian Scott (Anthrax) og trommis Dave Lombardo (ex-Slayer). Og med det har Mr. Bungle blitt rene supergruppa.
Derfor må selvfølgelig Slayer også covres, i form av «Hell Awaits», og vi får en fet versjon av Sepultura sin «Territory», mens «Hypocrites / Habla español o muere» for anledningen oversettes til «Speak Norwegian or die». «Eracist» er et annet høydepunkt, og midt mellom alle disse blir det et brått sceneskifte med Spandau Ballet sin «True» samt Grease-sangen «Hopelessly Devoted to You».
Hvordan har de så tenkt å runde av denne festen, lurer du kanskje på? Det åpenbare svaret her er selvfølgelig med «All by Yourself», best kjent med Celine Dion. Riktignok med den nye teksten «Go fuck yourself».
Mr. Bungle er helt klart ett av høydepunktene på årets festival for min del. Og så håper jeg det blir mulig å oppleve også Faith No More på Tons of Rock en dag.
8.5/10 | Marianne Lauritzen
Tool
Som det eneste bandet på hele festivalen forlanger Tool fullstendig fotoforbud under sin konsert. Helt overraskende er det jo ikke, dette er en av de mange særhetene til vokalist Maynard James Keenan. Utrolig nok så fikk vi lov til å ta bilder i fjor, da han spilte på Tons of Rock med Puscifer, hans tredje band etter Tool og A Perfect Circle.
Man kan saktens lure på hvorfor Keenan ikke vil bli fanget på film. Så langt bak på scenen som han står, uten belysning, hadde han neppe vært særlig synlig på bilder likevel. Dette gjør også konsertene nokså lite underholdende. Det filmes heller ikke på storskjermene, så er du uheldig og står langt bak kan du nesten like gjerne sette på plata hjemme. Med mindre du klarer å bli sugd helt inn i musikken og Tools univers. Men spesielt i en festivalsetting hvor det skravles over en lav sko, er dette vanskelig.
Det er bred enighet blant norske medier at artister som setter begrensninger for pressefriheten, ikke fortjener særlig omtale. Derfor blir det ikke mye jeg skal mene om denne konserten. Men én ting må nevnes. Lyden er fabelaktig! Etter Metallica i går fryktet jeg at alle headlinerne på hovedscenen ville få dårlig lyd. Men her hører vi altså at det er mulig å skru skikkelig god lyd, også på Ekebergsletta! Det lover bra for Judas Priest i morgen.
Marianne Lauritzen
Settliste
- Jambi
- Fear Inoculum
- Rosetta Stoned
- Pneuma
- Intolerance
- Schism
- The Grudge
- Flood
- Ænema
- Stinkfist
