Lørdag 29. juni 2024
Noe for enhver smak
På dag fire av Tons of Rock står blant andre Seigmen, Kreator, Avantasia, ZZ Top, Satyricon og Greta Van Fleet på programmet.
Av Dag Rossing, Kenneth Svenning & Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen, Geir Kihle Hanssen & Boris Danielsen
Siste dag av årets Tons of Rock byr på en variert lineup. Fra norsk rock, stonerrock og amerikansk bluesrock til vikingmetall, black metal, tysk thrashmetall og rockeopera. Her bør det være mulig for noen hver å finne noe de liker.
Pil & Bue
Det var finnmarksduoen Pil & Bue som ble de heldige vinnerne av Tons of Rocks årlige konkurranse om den siste slot-en på programmet. Pil & Bue består av altaværingen Petter Carlsen på vokal og gitar samt hammerfestingen Gøran Johansen på trommer. Deres fjerde og nyeste plate Special Agents (2023) ble nominert til Spellemann i kategorien rock, så da er det kanskje ikke så rart at de stakk av med seieren.
I forkant av festivalen stusset jeg faktisk litt over at Pil & Bue måtte delta i en konkurranse for å bli booket til Tons of Rock. Jeg trodde bandet var litt større enn som så, etter fire utgivelser på 10 år. Men kanskje er det fordi jeg har et nært forhold til solomaterialet til Petter Carlsen, med strålende album som Glimt (2017) og The Sum of Every Shade (2020) eller vakre «Even Dead Things Feel Your Love».
Men Pil & Bue er noe helt annet. Her viser Carlsen seg fra en annen side, og stemmen hans kler også særs godt å synge rock, viser det seg. At de bare er to stykker på scenen skulle man heller ikke tro, for de klarer så visst å fylle hele «rommet» allerede fra første låt «Select 2 Players».
Pil & Bue gjorde seg definitivt fortjent til denne plassen.
Det er alltid hyggelig å se at publikum støtter opp om disse konkurransevinnerne. Det gjør de også i år. Teltet er rimelig fullt med folk, selv om Bokassa spiller på naboscenen.
Duoen er helt tydelig glade for å være her, og det smitter over på publikum. Jeg ser unge gutter i baris og rosa cowboyhatt som løftes frem over hodene våre. Vaktene må jobbe kjapt for å ta dem imot. Moshpit blir det også etter hvert, og på et tidspunkt roper publikum «Pil og bue» av full hals.
«Satan, kor bra dokker høres ut,» sier en ydmyk Carlsen og legger til at det betyr enormt mye for dem at vi kom, før de avslutter med «Rube Goldberg Machines» fra forrige plate The World Is a Rabbit Hole (2021).
Kort oppsummert gjorde Pil & Bue seg definitivt fortjent til denne plassen. Jeg håper de blir booket igjen ved en senere anledning, på sine egne vilkår.
8/10 | Marianne Lauritzen
Bokassa
Bokassa byr på en deilig sjangermix, som første band ut på Vampire Stage i dag. Her får vi skatepunk, hardcore og metall, og gode reiser imellom. Hvis man ser Bokassa og ikke liker noe, da er man rett og slett på feil festival!
8/10 | Kenneth Svenning
Seigmen
Endelig er Seigmen tilbake på Tons of Rock. De har spilt på festivalen én gang tidligere, nærmere bestemt i Halden i 2015. Med andre ord er det på høy tid at de også besøker Ekebergsletta. Riktignok skulle de egentlig spilt her i 2022, men måtte avlyse fordi frontmann Alex Møklebust var hardt rammet av koronaviruset.
I dag er de første band ut på hovedscenen på festivalens siste dag. I Halden var Seigmen kanskje et større navn på plakaten, siden festivalen også var mye mindre. I hvert fall fikk de den gang spille vesentlig senere på dagen, og det kler dem absolutt bedre. Det er litt pussig å se dem midt i solsteika på Ekebergsletta, hvor vi blir snytt for et bra lysshow.
Men når det er sagt, så er det også helt perfekt å starte dagen med disse gutta fra Tønsberg, som kaster seg rett ut i «Fra X til døden» og «Ohm». Og den enorme energien deres på scenen smitter lett over på oss!
Åtte låter er selvsagt altfor lite, men de trenger heller ikke mer for å vise hvor skapet skal stå.
Det er en ydmyk Møklebust som forteller at han har orkesterplass fra scenen, og at det er fantastisk at det kom så mange folk så tidlig på fjerde dag. Bassist Kim Ljung kaster seg inn i samtalen og sier at det er veldig spesielt for dem å stå her i dag, fordi de holdt på å miste Alex for et par år siden.
Da Seigmen spilte i Tønsberg i desember, hadde de ikke spilt konsert på fire år – først på grunn av pandemien og senere grunnet sykdom. Men etter det har de også klart å gi ut et nytt album. Resonans ble sluppet i mai i år. Herfra får vi også en låt, i form av førstesingelen «Berlin». Utover det er det bare gamle hits som spilles. Vi får «Döderlein», «Metropolis» og «Mesusah», samt «Agnus Dei» hvor gitarist Marius Roth Christensen får briljere som den operasangeren han også er.
På sedvanlig vis runder de av med deLillos-klassikeren «Hjernen er alene». Og de som ikke har sunget med hittil, gjør det i hvert fall nå.
Åtte låter er selvsagt altfor lite, men de trenger heller ikke mer for å vise hvor skapet skal stå. Jeg hører noen i den yngre delen av publikum si at de ble overrasket over hvor bra Seigmen var live. Men det er slett ikke noe å bli overrasket over – det har vi andre visst helt siden 90-tallet.
8.5/10 | Marianne Lauritzen
All Them Witches
All Them Witches stammer fra Nashville, Tennessee, men er så langt fra country som du kan komme uten å spille death metal. Stilen er stonerrock/metall med en dash psykedelia i seg, men litt originale blant slike band er de på grunn av bruken av keyboards. Keyboardisten fant til og med fram fiolinen på en låt eller to.
«Saturnine & Iron Jaw» åpnet settet og fiolinen kom ut allerede i første låt. De første låtene var ganske korte, men etter hvert begynte de å jamme mer. Jeg skal ikke si så mye om låtene de spilte; til det kjenner jeg ikke bandet inngående nok. Men jeg likte det jeg hørte og kommer ganske sikkert til å dykke dypere inn i denne musikken.
Vokalisten (som også spilte bass) kunne fortelle at dette var den siste konserten på denne europaturnéen. Vi ønsker god tur hjem; de så ut som de så fram til det. Verdens mest karismatiske band hadde vi absolutt ikke vært vitne til, men flinke var de. En god konsert!
7/10 | Dag Rossing
Kreator
Jeg hadde gått forbi hovedscenen på vei mot litt mat og drikke og der hang fire fem «kropper» i renneløkker fra scenetaket. Det var liten tvil om at vi hadde noe temmelig brutalt i vente. Tyske thrashmetallere legger ikke fingrene mellom.
Kreator kastet seg ut i det med «Hate Über Alles», tittellåta fra sitt siste album. Et demonhode (oppblåsbart så det ut som) dominerte scenedekoren. Mille Petrozza framstod så hissig som seg hør og bør for en mann i hans stilling. «Enemy of God» fulgte og det låt tight og fett.
Allerede før andre låt oppfordret Mille til moshpit og ungdommene på Tons of Rock var ikke vonde å be. Vi litt lenger opp i årene trakk oss heller litt bakover og bivånet konserten på avstand.
Vi fikk en fin leksjon i tysk thrashmetall.
Men alt var ikke kun hat og sinne. Det er rom for litt kos selv i tysk thrashmetall. Denne dagen hadde nemlig trommeslager Ventor (Jürgen Reil) bursdag, og Mille oppfordret alle på sletta til å synge bursdagsangen for ham. Som sagt, så gjort. Jeg regner med at det vanket kake backstage.
I løpet av den siste halvtimen fikk vi viser som «Satan Is Real» og «Violent Revolution». Mot slutten oppfordret Mille til moshpit IGJEN, men denne gangen ville han se den lenger bak. Siden jeg sto så langt bak jeg kunne komme, og ikke kunne flykte lenger den veien på grunn av et gjerde, var det ikke noe annet å gjøre enn å rømme til siden.
Moshpits eller ikke moshpits. Vi fikk en fin leksjon i tysk thrashmetall. Kreator avsluttet med «Pleasure to Kill», som man gjør.
7/10 | Dag Rossing
Avantasia
Avantasia begynte som et sideprosjekt for Edguy-vokalist Tobias Sammet for rundt 25 år siden. Med tiden har det vel gått mer og mer over til å bli hans hovedprosjekt. Jeg tror det er år og dag siden Edguy har turnert. Eller gitt ut noe nytt materiale.
Avantasia er et rockeopera-prosjekt, litt etter modell av Arjen Lucassens Ayreon, med den forskjell at der Ayreon er progrock med et lite snev av metall, spiller Avantasia powermetall av den tyske typen.
Det er alltid mange forskjellige vokalister med på Avantasias plater og turnéer. På Tons hadde Tobi med seg Bob Catley (ex-Magnum), Ronnie Atkins (Pretty Maids), Ken Leckremo (H.E.A.T.) og flere andre.
La det være sagt med en gang: Avantasia spiller slottsmetall. Dette er nok ikke alles tepose. Men har man noen gang groovet til Helloween, Gamma Ray eller Hammerfall, er det ingen grunn til at dette ikke skal gå hjem.
Tobias Sammet er ekstremt utadvendt og leder showet som en sirkusdirektør.
Tobi selv var leadvokalist på åpningslåta «Spectres». «Reach of the Light» hadde Adrienne Cowan (Seven Spires, for de som kjenner til dem) som forsanger. «The Scarecrow» ble framført av Pretty Maids-vokalisten Ronnie Atkins (som mora hans og kemneren kjenner som Paul Christensen), og han var vel ingen halvgal erstatter for vår egen Jørn Lande, som synger på studioversjonen av denne.
Jeg skal ikke gå gjennom hvem som sang hva låt for låt. Hvis man ikke er ekstremt glad i denne formen for power metal, kan Avantasia lett fortone seg som litt kjedelig. Det som redder dem er egentlig Tobis personlighet. Han er ekstremt utadvendt og leder showet (for det er det det er, mer enn en konsert) som en sirkusdirektør. Jeg mistenker et aldri så lite snev av ADHD, men han har i hvert fall greid å lage en fin karriere ut av det.
Tobi sang leadvokal på de par siste låtene, og vi fikk en grand finale med hele ensemblet. Det er noe «Melodi Grand Prix» over dette her, men vi fikk i det minste litt god underholdning i en times tid. Det hadde imidlertid definitivt gjort seg bedre innendørs.
6/10 | Dag Rossing
ZZ Top
Hvorfor ZZ Top ikke var headlinere på denne festivalens siste dag vites ikke. Jeg har ikke noe imot Greta Van Fleet, men de skjeggete herrene fra Texas er da et mye større band? De har i hvert fall omtrent ti ganger så lang fartstid.
Vel vel. Kanskje de hadde tenkt seg videre på turnéen samme kveld, eller kanskje de ville komme seg i seng tidlig siden de begynner å bli gamle? «Got Me Under Pressure» åpnet i hvert fall begivenhetene. Dette er første gang jeg ser bandet siden før Dusty Hills bortgang i 2021. Ny bassist er Elwood Francis som opprinnelig var Dustys bassroadie. ZZ brukte forståelig nok ikke lang tid på å finne ham da de trengte en erstatter, siden han allerede var med i crewet. Jeg husker jeg syntes det var litt intensivt av ZZ Top da de bare hev seg ut på veien igjen kun dager (et par uker kanskje?) etter dødsfallet, men det hadde muligens kostet dem dyrt å bryte kontrakter? Ikke vet jeg.
På den første låta brukte Elwood en gul «gimmick-bass» – jeg er ikke sikker, men jeg tror jeg har sett Dusty bruke den samme – men den ble erstattet med et mer normalt instrument for resten av konserten. I hvert fall den delen mens jeg fremdeles så på. Jeg hørte hele konserten deres, men ca. siste halvpart tilbrakte jeg i sitteområdet litt lenger bak.
ZZ Top gjorde det ZZ Top gjør, og det er godt nok.
ZZ Tops konserter er litt slik. Har du sett de første 10-15 minuttene, har du sett dem. Bandets opptredener er relativt stillestående. Låtene er gode, og de spiller godt. Men det skjer relativt lite i løpet av konsertene. Og de kommuniserer nesten ikke i det hele tatt med publikum.
Dette ble selvfølgelig en veritabel hitparade: «I Thank You», «Jesus Just Left Chicago», «Gimme All Your Loving», «I’m Bad, I’m Nationwide», «My Head’s in Mississippi», «Sharp Dressed Man» og «Legs». Det ble få eller ingen «deep cuts», altså mer obskure albumspor. Men de hadde funnet plass til en versjon av standardlåta «16 Tons», som jeg ikke tror de selv har spilt inn. Om den da ikke skulle befinne seg på en B-side eller et filmsoundtrack eller noe slikt.
Som første band denne kvelden (som jeg så) framførte ZZ Top noen ekstranumre. «Tube Snake Boogie» og «La Grange» fikk avslutte til stormende jubel. Man savnet selvfølgelig visse låter (hvor i all verden var «Tush»?), men slikt blir flisespikkeri. ZZ Top gjorde det ZZ Top gjør, og det er godt nok.
7/10 | Dag Rossing
Satyricon
Satyricon spiller på Tons of Rock for tredje gang. Første gang var i Halden i 2017 og forrige gang var på Ekeberg i 2019. Sist spilte de inne i teltet, men har heldigvis avansert til Vampire Stage denne gangen. Sigurd «Satyr» Wongraven hadde for øvrig en gjestevisitt på hovedscenen i fjor, da han sang med på Panteras «Walk».
Ved forrige besøk markerte Satyricon 20-årsjubileet til skiva Rebel Extravaganza, og spilte dermed denne plata fra a til å. Et eksklusivt grep, men kanskje ikke det mest festivalvennlige. Gledelig er det derfor at vi i dag heller får et heftig best of-sett. Særlig siden dette er første gang på fem år at bandet spiller på norsk jord.
Satyr entrer scenen i hvit vest for anledningen, og statuerer med det at han ikke trenger å følge mengden og kun kle seg i svarte klær. I tillegg har han latt håret gro igjen. Første låt ut er «To Your Brethren in the Dark» fra Deep Calleth Upon Deep (2017) som er deres foreløpige siste studioalbum, hvis vi ser bort fra Satyricon & Munch-prosjektet de ga ut for to år siden. En knall start!
Og allerede på neste låt «Forhekset», begynner crowdsurfingen foran scenen. Og den bare vedvarer gjennom låter som «Now, Diabolical», «Black Crow on a Tombstone» og «Walk the Path of Sorrow». Publikum synger også som gærninger med på «Now, diabolical».
Nok en gang beviser de hvorfor de er et av verdens største svartmetallband. Og hvorfor de hadde hørt hjemme på hovedscenen.
Satyr roper noen ord om at det har skjedd litt siden denne festivalen startet, og hvor fett det er at vi har fått dette i byen vår, før de fortsetter med «Deep Calleth Upon Deep». Det kommer et par regndråper som knapt noen legger merke til. Satyr kaller det en test fra værgudene på om vi har noe tæl. «Blir dette den største piten?» lurer han så på når de drar i gang «Fuel for Hatred». Og pit blir det i hvert fall.
Videre får vi vite at de spilte på Hellfest dagen før, og at de der ble møtt av et av de kraftigste korene noensinne under «Mother North». «Vi kan ikke ha det sånn, at et norsk black metal-anthem blir stående i skyggen av fransk sang, det må vi klare å slå,» oppfordrer Satyr. Og det må vi da ha klart? I hvert fall forteller han etterpå at han har fått beskjed om å be oss puste med magen. Men da er det bare én låt igjen, og det er så klart «K.I.N.G.».
Satyricon leverer et svært overbevisende sett på Ekebergsletta. Nok en gang beviser de hvorfor de er et av verdens største svartmetallband. Og hvorfor de hadde hørt hjemme på hovedscenen. Et av festivalens høydepunkter for min del. En ren maktdemonstrasjon!
9/10 | Marianne Lauritzen
Greta Van Fleet
Tre brødre og en fetter (eller tremenning?) utgjør Greta Van Fleet fra et eller annet gudsforlatt sted i Midtvesten. Bandet platedebuterte for 6-7 år siden da medlemmene fremdeles var i tenårene. Til å begynne med ble de ofte kritisert for bevisst å prøve å kopiere Led Zeppelin (kan du si Kingdom Come?). Selv synes jeg den kritikken var litt i overkant krass. Jeg skjønner hvorfor den oppstår, men samtidig mener jeg at det er lov å være influert av noen. Og når du er 17-18 år gammel, har du kanskje ikke helt klart å utvikle din egen unike musikalske identitet ennå. Kanskje plateselskapet deres burde ha ventet et år eller to med å gi ut noe av dem. Men plateselskap gjør jo ikke slik, bortsett fra når artisten heter Kate Bush.
Nuvel. Jeg hadde ønsket å se Greta Van Fleet i flere år. Derfor passet det dårlig at Tons hadde lagt dem til det aller siste «slot’et» på lørdagen. Jeg var festivaltrøtt og mer lysten på å komme meg hjem (via en eller annen pub i sentrum).
Men det var tydeligvis mange som ikke følte som meg, for sletta var stappet av folk som ville se barnestjernene fra Michigan. De åpnet konserten med «The Falling Sky» fulgt av «Safari Song». Joda, parallellene til Led Zeppelin var ikke så vanskelige å høre. Samtidig høres de ikke ut som noen kloning. Jeg syns heller ikke at vokalist Josh Kiszka på noen måte høres ut som Robert Plant. Han prøver nok litt, men stemmen hans er litt for tynn til at han kommer opp mot den store mester. Der Plants «baby, baby, baby»-hyl pleide å høres særdeles brunstige ut, høres Kiszka mer ut som en praktikant i en barnehage.
Sletta var stappet av folk som ville se barnestjernene fra Michigan.
OK, nå har jeg kanskje vært morsom nok på Gretas bekostning. De er slett ikke noe dårlig band. Delvis var nok jeg trøtt av å være på festival da bandet spilte, delvis har bandet selv fremdeles ikke helt greid å finne sin egen identitet og særpreg.
Greta visste i hvert fall hvilket land de var i. Tre-fire låter inn i settet kjørte de en snutt av «Norwegian Wood» (som man gjør) før de spilte en av sine egne låter. Jeg gikk etter seks-sju låter. Derfor kan jeg kanskje ikke gi noen 100% rettferdig dom over konserten. Men jeg likte det jeg hørte godt nok til at jeg håper jeg snart får anledning til å se dem i en annen setting.
Alt i alt har det vært en fin festival, og Greta Van Fleet gjorde ikke skam på seg selv. Peace out!
7/10 | Dag Rossing
