Lørdag 23. februar 2019
Strømløs melankoli med lun humor
Med unntak av en liveplate og en skive med demoversjoner har ikke Thom Hell gitt ut nytt materiale siden hans siste studioalbum «Happy Rabbit» i 2016. I påvente av ny musikk inviterte han, denne siste lørdagskvelden i februar, til konsert på Røverstaden for første gang.
Lokalet på Røverstaden var innredet med stoler, bord og telys for anledningen denne aftenen. Thom Hell stilte helt alene på scenen, og vekslet på å spille piano og akustisk gitar. Han startet med gitar til de fire første sangene, hvorav «The Love Is Gone» og «Don’t Let Go» var først ut. En konsert med Thom Hell byr vanligvis på lun humor mellom låtene. Så også denne kvelden. Vi fikk tidlig beskjed om at han ikke kom til å takke mellom hver eneste låt, ikke fordi han ikke var takknemlig, men fordi han i forbindelse med fjorårets liveutgivelse hadde blitt lei av å høre sin egen stemme.
«Happy Rabbit» med introdusert som tittelsporet fra albumet hvor han prøvde å skrive om alt annet enn kjærlighet og kjærlighetssorg, hvorpå denne i stedet handlet om hans sønn og hans lekekanin. «Når jeg skriver en låt finner jeg først ut etter et halvt år hvem jeg er inspirert av», avslørte Thom Hell, og mente at denne musikalsk minnet om Beach Boys, men tekstmessig som tidlig Pink Floyd. «Etter fylte 30 godtok jeg at klang kunne være fint. Og da jeg bikka 35 tok jeg meg selv i å trampe takta til «Africa» av Toto», fortsatte han selvironisk.
Kjærlighetssorg og omgangssyke
Før han slo seg ned bak pianoet, mellom «As Long As» og «Can You Still Feel Me», fikk publikum passet sitt påskrevet: «Det er en grei snittalder på publikum her. Jeg appellerer til de pengesterke, og det liker jeg, for det er de som kjøper plater».
Etter den noe mørke «Better Off» ble vi advart om at neste låt, «So This Is Goodbye», også var skikkelig trist. «Det fins en hel breakup-skive, men jeg må påpeke at jeg har det ganske greit ellers privat nå. Dere trenger ikke være bekymra», kunne han heldigvis informere oss om. Thom Hell har uventet nok laget en versjon av Patrick Swayze’s udødelige klassiker fra filmen «Dirty Dancing». Denne er også med på nevnte breakup-skive, og fulgte tett etter «So This Is Goodbye», akkurat som på plata, og skapte et nostalgisk høydepunkt.
«Det er nå jeg egentlig skulle gått av, men det er så pinlig hvis ingen klapper, for da får jeg ikke spilt alle sangene mine».
«All Good Things» og «Love Is Easy» ble spilt i et strekk, akkurat som på albumet de er hentet fra. Et fint parti. «Over You» var også en hyggelig affære, før Thom Hell hadde følgende på hjertet: «Det er nå jeg egentlig skulle gått av, men det er så pinlig hvis ingen klapper, for da får jeg ikke spilt alle sangene mine. I tillegg har jeg fått omgangssyke, så hvis jeg ser slapp ut er det fordi jeg ikke har fått næring på en stund».
Deretter ble «Tired» innledet med historien om at denne låta ble til på den tiden han fortsatt hadde en vanlig jobb og syntes fryktelig synd på seg selv fordi han måtte opp tidlig og befinne seg på en arbeidsplass hvor han mistrivdes. «Denne låta er egentlig utdatert nå. Nå har jeg små barn og er enda tidligere oppe. Jeg jobbet dessuten bare 30% den gang», innrømmet han. Han tok frem gitaren igjen og inviterte publikum med på allsang, men salen klarte beklageligvis ikke å strekke seg til mer enn lett nynning. Uansett ble det ett av kveldens musikalske høydepunkt.
«Jeg spiller en låt til og jeg kommer ikke tilbake», advarte Thom Hell oss. «Jeg skal ta nattbussen hjem, og jeg må ha med bøtte». Videre fortalte han om ett av hans barn som ble født for tidlig, og hvordan han i alt stresset mens det pågikk hadde laget en versjon av Mickey Newburys «An American Trilogy», best kjent for de fleste i Elvis sin versjon. Og med denne klassikeren ble aftenens seanse rundet av.
Tilhørende kunstutstilling
Settlista var litt i snaueste laget, vi hadde lett tålt et par låter til. Han spilte dessverre ikke «Take Me over», kjent fra TV-serien «Det tredje øyet», og heller ikke «1985» fra hans siste studioalbum «Happy Rabbit».
Konserten føltes en anelse upersonlig, ikke fordi Thom Hell ikke bød på seg selv mellom låtene, for det gjorde han, men mye på grunn av det kalde lyset i lokalet. Jeg har opplevd ham i lunere settinger tidligere. Jeg synes også at flere av låtene gled litt i hverandre og opplevdes en tanke like. Det er mer dynamikk med ulike instrumenter på platene hans, så det skyldtes nok at han var alene på scenen med enten gitar eller piano. Jeg gleder meg til å se ham med fullt band ved en senere anledning.
I forbindelse med Thom Hells konsert arrangerer Røverstaden og Lumina Gallery utstilling med kunstneren Eva Christin Laszka. Utstillingen inneholder 16 bilder basert på albumet «Happy Rabbit» av Thom Hell. Samarbeidet mellom Hell og Laszka startet i 2016, da de ble enige om at hun skulle lage noen illustrasjoner til hans musikk. Resultatet ble ett bilde til hver av sangene på albumet. Bildene kan ses på Røverstaden.
Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen
Settliste
1. The Love Is Gone
2. Don’t Let Go
3. Happy Rabbit
4. As Long As
5. Can You Still Feel Me
6. Better Off
7. So This Is Goodbye
8. She’s Like The Wind
9. Another Lovesong
10. All Good Things
11. Love Is Easy
12. Killing Me
13. Over You
14. Tired
15. An American Trilogy
